Strikk deg et liv!

...eller bare grådig mange luer?
Jepp, det er visst det jeg gjør for tiden. Munter klirring akkompagnerer hver en ledig stund, og dem er det strengt tatt mange av. Jeg strikker, og hører på Charlaine Harris' Sookie Stackhouse lydbøker på iPhonen. Dette har ført til sterke assosiasjoner mellom ulike strikkeprosjekter og Sookies liv og levnet. Denne rosa luen her, den representerer Dead to the World, og vips, får jeg et herlig mentalt bilde av en naken Eric the Northman nervøst joggende langs Hummingbird Road, fangs out and everything. Naijs, skal jeg si dere!

Eric støtter Rosa Sloyfe aksjonen, det er jeg sikker på.

Disse her har jeg holdt på med så lenge, og dermed vært gjennom så mange lydbøker, at ingen spesielle assosiasjoner har festet seg. For noen uker siden var de fine og hvite. Nå er de bare varme.

Jeg har enorme føtter. Den høyre er i tillegg en klumpfot. Det er ikke så lett.

Tovede tøfler er fantastisk, særlig for en som neppe holder mye over 33 grader fra knærne og ned. Før jeg gikk i gang med disse, hadde jeg godt og grundig slitt ut de grønne som kan skues ute i margen her. Der sydde jeg på et lite broderi på hver, mens disse får bare en knapp. Men en skikkelig fin en.

Knappen er fra Knappehuset i sentrum. Som jeg til min bestyrtelse har oppdaget at nylig er nedlagt?!


Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Iallefall to luer til. Jeg skal imidlertid ikke skamløst tigge om skryt for hele produksjonen i dag. Sparer noe til en regnværsdag, men avslutter med denne kreasjonen her. Spesielt egnet for dem som skulle vært født med stilk på hodet.

Jeg ler av, og hun ler med. Sånn går nå dagene.

Fin helg til dere som stikker innom!

Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!