Pepperkakepyntings

Det er kanskje litt sent å skrive om pepperkaker nå, siden de fleste sikkert har bakt og pyntet hele landsbyer. Men siden Pafrika kom litt sent i gang med advendtstiden, er jeg nettopp i boks med pepperkakene, haha. Forrige helg hadde vi pepperkakepyntings, en juletradisjon vi har hatt siden Belkinien var liten. De første årene mekket jeg pepperkakehus til alle gjestene, slik at de kunne dra fra hele pynteseansen med sitt eget pepperkakehus. Tenk det! Men så grei er jeg ikke lenger. Det var dessuten litt demotiverende at husene begynte å sige allerede i det gjestene var på vei ut døren. Noe av årsaken kan være enorme mengder glasur, nonstop og seigmenner, men det skal vel egentlig pepperkakehus tåle? Kanskje husene fikk uopprettelige fuktskader i dampen fra julegløggen? Ikke vet jeg, men det eneste som ikke seg, var skjøtene jeg med livet som innsats hadde festet med flytende sukker. Som er varmt, helsikens varmt.

Nuja. Denne servicen viste seg etter noen år å være alt for tidkrevende, en risikosport og ikke minst meget bannskapsfremkallende. Kor e julestemningen då?!
Dette skjedde naturlig nok ikke uten protester, særlig fra noen av gjestene. Som kompensasjon lager jeg isteden mange halvstore pepperkakehjerter, og i år spantet jeg til og med på silkebånd til oppheng. Ska sei!

Klar til pyntings!

La meg legge til at jeg hadde maaange flere hjerter enn det som fremkommer her.

Jeg prøvde en ny vri på glasueren i år, inspirert av en oppskrift inne hos Den Gode Feen. Jeg anskaffet meg til og med en hel boks med kremortartari, eller kaliumhydrogentartrat, som det også heter. Sjekket for sikkerhets skyld at det er spiselig. Glasuren ble slett ikke verst, kritthvit og stivnet ganske raskt. Jeg copycat'et enda litt mer fra Feen når jeg pyntet stasen:

Ikke fullt så dreven som Den Gode Feen på dekoreringsfronten, men det duger.

Jeg dekorerer (forsøksvis, iallefall) med estetikken for øyet, mens de yngre deltagerne er mer opptatt av energitettheten i det ferdige produktet:

Denne får deg glatt over Hardangervidda

Disse kan mette en gjennomsnittsfamilie frem til nyttår

Så pepperkaker, check. I kveld har jeg tenkt å bake risboller, til nabojuleverksted i morgen. Å, jeg digger julegreier! Skjønt bake og bake, det er vel mer å smelte, røre sammen og ferdig. Baking etter min smak! Før det må jeg imidlertid hjelpe Belkinien å rydde på rommet, skal jeg dømme etter de demonstrativt sukkende lydene og slepende skrittene fra etasjen over.

Fin helg der ute!

Friheten smaker!

Ja, det gjør den jammen!
De siste ukene har Pafrika hatt bloggepause, grunnet flere presserende aktiviteter. Den mest fremtredende var ulidelig lang og kjedelig eksamenslesing. I eksamenstiden (og ellers også, igrunnen) har timen mellom 18 og 19 vært en time jeg virkelig har satt frem til. Virkelig! Da har jeg tatt turen til Stars Hollow og hengt med Lorelai og Rory, og glemt alt jeg har lest den dagen. Men som kom første desember gitt, og med den julebarne-TV. Forbanna Månetoppen, har jeg hvest stille for meg selv.
Men så, en dag snublet jeg over fantastisk kunnskap - Gilmore Girls sendes i reprise hver dag kl 11.10! Jippiiiii! Et lite øyeblikk bekymret det meg pittelitt at jeg følte denne ekte, genuine gleden over en TV-opplevelse. Burde ikke slike følelser vært knyttet til ting som turer i skog og mark med mann og barn med snø i øyenvippene og glitrende øyne, påfulgt av varm kakaokos og stearinlys?
Næh.

Nuvel, nok om det. Jeg har forsømt Blogglandia i det siste, det er helt klart. Jeg gikk for eksempel glipp av den meget bloggbare advendtstid-starten. Men nå har jeg nå faktisk en heklet kalender til Belkinien, og den må selvsagt blogges, selv om vi allerede skriver luke 12:

Julekalender, julestol med selvsydd julepute i! Å, nå føler jeg meg som en ekte interiørblogger her.

Er nok bare puten jeg har mekket selv. Ikke en gang gulvet har jeg malt. Men stolen har jeg sittet mye i.

Meg og Belkinien har ellers kost oss med litt julepynting innimellom alle pliktene. Jeg har mest julestemning før jul, og mener den må gripes og skvises til den skriker. Ikke noe julepietisme før jul i denne heimen, med nekting av pinnekjøttspising og ikke juletre før lillejulaften. Da er jo julen nesten over!

Juletreet må vi av dryssemessige årsaker fortsatt vente litt med, men disse englene er allerede kommet opp. De kuppet jeg på Fretex for lenge siden, grådig fine er de!

Fin førjulstid til dere alle!

I morgen har jeg planer om en storstilt bloggerunde. Gledar meg!

Folkeopplysning

Det ser ut til at mange der ute i Blogglandia er (u)lykkelig uvitende om hva årelotteri er. Jeg tar med glede på meg jobben som folkeopplyser, og kan fortelle at årer en en slags trepinner som noen stakkars sløydelever i hine hårde har svidd tall på. Etter håndskriften å dømme, er det noen generasjoner siden. Ti tall på hver åre, enten fem på hver side, eventuelt ti på ene siden. Det er gøyest når det er tall på begge sidene, for av en eller annen grunn blir det litt mer spennende da. Årene ser ofte slik ut:

Ikke den beste billedkvaliteten, tatt med mobilen før utloddingen ennå var kommet helt i gang. Men dere skjønner tegningen. Resten er heller ikke særlig komplisert, man kjøper x antall årer (x er i mitt og Belkiniens tilfelle skammelig mange) og venter i spenning på opplesing av den mer eller mindre heldige vinner med tilhørende premie.
Oppleser er gjerne en eldre herre, og kan for eksempel uttale ting som "ja, her har vi en flott limpistol, dere. Vi får håpe det blir en mannlig vinner, hvis ikke er det jo en fin julegave til en heldig mann.
Nei, likestillingen er ikke kommet imponerende langt i årelotterikretser.
Nuvel. I og med at man har så mange tall på hver åre, føles sannsynligheten for å vinne veldig stor! Da legger det faktisk ikke en demper på iveren at det man kan vinne gjerne er to lys og en pakke servietter. For innimellom kan det nemlig dukke om en limpistol!

Jepp, det var det. Ikke mer, tenker dere kanskje? Stemningen må oppleves, sier bare jeg. Den var til å ta og føle på!

Jeg må også takke for diverse tips til mulige bruksområder for limpistol. Noen var gode, andre morsomme, og andre igjen skal jeg tenke meg om både en og to ganger før jeg prøver ut, Eple. Men konstant colatilførsel, det høres unektelig fristende ut...

Jeg ser dessverre at Blogglandia blir skammelig forsømt fra min side for tiden. Jeg betaler prisen for deilig, deilig skulking (hm, la meg linke til et tidligere innlegg her inne om nettopp det!) samt en grådig gøy, men studiemessig grådig uheldig, amerikareise i høst. Jeg har egentlig alltid tenkt at jeg er et skippertaksmenneske, som en legitim (?) unnskyldning nettopp for min hang til skulking. Det har nok stemt ganske bra tidligere, men nå har arbeidsmoralen min degenerert slik at jeg knapt nok er et skippertaksmenneske engang! Akk o ve, noen må ta og stramme meg alvorlig opp her! Er det sånn det er å være akutt overtrent/lest tro? Meg og Petter'en, vi har det ikke lett noen av oss akkurat nå.

Men det er da det er viktilg å gjøre noe lystbetont, noe helt, helt annet. Jeg tror ikke Petter driver noe særlig med spraymaling. Han er liksom ikke typen. Men jeg, jeg er typen, og derfor stjal jeg meg litt kvalitetstid med en sprayboks. Jeg fant denne gamle lysestaken, ikke særlig fin, på loftet....




... og transformerte den til... (taaadaaaa......) dette:






Ok, så har jeg ikke revet en vegg eller bygd et hoppeslott av gamle bildekk. Men det var det jeg rakk denne gangen!

Fin uke til alle der ute, og ikke glem å sette av litt tid til deg selv og sprayboksen/malerkosten/symaskinen/tekoppen/whiskeyflasken, alt etter hva hjertet begjærer!

Ta deg en åre!

Årelotteri og julemarked!

Pafrika lider ikke av noen som helst form for spillegalskap (bortsett fra den SuperMario-relaterte som oppstod da Belkinien fikk dette fantastiske spillet til jul for to år siden), men når det gjelder årelotteri, er det noe som våkner til liv inni meg.
Noe som ligger i dvale mellom hvert årelotteri, som forekommer maks en gang i året. Jeg blir vill, og barn og gamle ryker gjerne veggimellom når jeg setter kursen mot de beste (og fleste) årene. Pengene strømmer ut, og det er godt mulig jeg har støttet noe jeg egentlig stiller meg knekkende likegyldig til, for smålige hensyn må vike når blodet bruser i årene. For det er så gøøøøy! Nå er jeg ingen statistiker, men hadde jeg regnet på vinnersjansene, hadde jeg uansett ikke tatt de elendige oddsene til etterretning! For se hva jeg har klart å spille til meg i dag:

En limpistol!

Streng tatt var det Belkinien som vant den, og jeg trodde først det var en stiftepistol, som jeg egentlig heller kunne tenkt meg. Men kan det stiftes, er jeg ganske sikker på at det kan limes også. Jeg aner ikke hva jeg skal lime enda, men liming blir det, og jeg gleder meg! Forslag om kreative sysler som inkluderer en limpistol mottas med takk. Om noen uker blir det juleverksted i gaten her nemlig, og jammen vant ikke naboen en limpistol hun også. Ingenting som monteres i denne gaten skal falle fra hverandre med det første, nei!

Vi gjorde en del andre kupp også. Skjønt kupp, jeg vet nå ikke helt jeg... Med tanke på den stort sett fraværende estetikken, samt den relativt enorme summen jeg faktisk har brukt på årer i dag. Men i vinnerrusen var alt som landet på bordet vårt gullbelagt, selv om jeg ser at det her på bloggen kanskje har tapt litt av glansen... Bortsett fra de røde lysene, er dette neppe noe jeg hadde gått til innkjøp av på eget initiativ. Men snart er det jul, og servietter er da grådig greit å ha i hus?! Og blir jeg kjent med et mennesker med enorme hender før jul, skal nå han eller hun slippe å fryse på hendene, iallefall.





Imidlertid er de slett ikke tapt bak en vogn, disse årelotteriarrangørene. Godsakene sørget de nemlig for å selge utenom lotteriene. Det var ikke gibort priser, men igjen, hvorfor ikke støtte... noe? Disse var veldig fine, synes jeg. Det synes ikke Belkinien, så jeg får ha dem helt i fred også.






De er nok strikket av en søt, gammel kone. Hvilket utelukker en del av dem som var tilstede i dag. Det er nemlig ikke slik at høy alder automatisk går hand i hånd med vanlig folkeskikk, for dem av dere som skulle tro det.

Nuja. Nå skal jeg og de nye vottene mine snart ut på tur med hunden. Resten av dagen skal bare sulles vekk, det gleder jeg meg til. Finfin helg til alle som stikker innom! Og sitt nå endelig ikke der og brenn inne med gode limpistol-tips!

Irritert - irritert

Inspiret av Eple sitt vittige innlegg om kampen mellom glede og irritasjon, begynte jeg å kjenne litt på min egen glede/irritasjonsstatus her i dag.
Skjønt, det er vel riktige å si at irritasjon/glede statusen meldte seg selv. Symptomatisk for en travel Pafrika er nemlig irritasjon. Og for å si det sånn, det er meget travle dager her i huset.

Hm, tenker kanskje den observante leser. Hvorfor i all verden sitter hun og knoter på bloggen, hvis hun har det så forbannet travelt??
Godt spørsmål, det er nemlig akkurat det jeg spør meg selv om også. Hvorfor? Igjen kan jeg referere til Eple, som klarte å skrive misnøyen av seg på søndag. Vel, gjør dere klart for et langt innlegg...

Neida. Det har jeg for det første ikke tid til, dessuten så må jeg passe meg så bloggen ikke umerkelig glir over fra en alt-og-ingenting-ispedd-en-nysydd-pute-fra-tid-til-annen blogg, til en syte-og-klage-over-alle-livets-små -fortredeligheter blogg. Det vil jeg jo ikke, og det vil sikkert ingen av dem som stikker innom her heller. Og tingene jeg syter og klager over her, er jo virkelig ikke annet enn helt hverdagslig, om enn irriterende, motgang. Ofte selvforskyldte, attpåtil. Men det gjør dem jo ikke mindre irriterende, vel??

Dessuten har jeg lyst å være en av dem som står opp for retten til å være pittelitt sur og negativ en gang imellom. Kom igjen, andre periodevise surpomper, jeg vet dere finnes der ute!
La oss unite and fight!

Se der, nå ble jeg strakt meget mindre misfornøyd! Jeg er nok en mer gladnegativ person. Bare se så mye bedre jeg ble av å få lov til å furte litt!
Litt gladere blir jeg også av dette fine, ny-kuppede Fretex-stettefatet:

De ser ganske så fornøyde ut disse, hva?

Not a care in the world!

Jeg har forresten gjort et annet, stort Fretex-kupp. Et kupp av en slik størrelsesorden at Eple gråt blod av misunnelse! Det er alltid et godt tegn, og jeg gleder meg til tidenes før - og etter innlegg her hos Pafrika Og Belkini! Det ligger imidlertid en god del pussing og maling og venter på meg før jeg kommer så langt.

Nuvel. Da tenker jeg at jeg har fått sutret fra meg for i dag. Men på mine vandringer rundt i Blogglandia har jeg plukket opp et mye brukt, og sikkert grådig lurt, fenomen, nemlig å avslutte innlegget med et spørsmål eller to!
Så denne gangen skal jeg jammen forsøke meg jeg også, og spør dokkar rett ut:

• Hva irriterer deg, av hverdagens små og ubetydelige trivialiteter? (ikke prøv dere, alle blir irritert en gang i mellom!)


• Hva gjør du for å bli glad igjen?

Som dere skjønner, venter jeg spent på svar nå. Fin uke til alle sinnatagger og solstråler der ute!

Fancy - smancy

I dag er Pafrika meget fornøyd. Kjøkkenet vår, som ikke er noe fint i det hele tatt og derfor aldri blir blogget, selvsagt, har rett og slett kommet seg kraftig!
Strengt tatt er det vel bare et pittelite hjørne av kjøkkenbenken som har skjerpet seg, men dog.
Kilden til denne forbedrelsen er en snaisen liten kaffemaskin, som vi har annektert fra leiligheten til amerikasvigerinnen (hei, forresten!) som jo bare står tom og vansmekter. Ikke nok med det, den er faktisk fullstendig innpakket i plast, og har menn kravlende over hele seg. Leiligheten, altså. Stakkars!

Den offisielle historien om kaffemaskinen er at de slemme rehabiliteringsmennene som kravler overalt på det stakkars huset, stjal den. Jepp, har du hørt på makan!
Men tilfeldigvis og heldigvis falt det seg sånn at vi på samme tidspunkt anskaffet oss en eksakt kopi. Sett sånt! Så da kan amerikasvigerinnen komme komme bort til oss og drikke kaffen sin isteden. En vinn-vinn situasjon på så veldig mange områder; vi får besøk, jeg får lage kaffe, jeg slipper å drikke den selv og kjøkkenet får stå og flotte seg som bare det.

Her er vidunderet, live fra kjøkkenet til Pafrika Og Belkini:




Er den ikke fin?!
Det er også ganske gøy å lage denne kaffen, man putter i en liten kaffekapselting og trykker på knappen dere ser lyser der oppe, og vips - maskinen sprer den deiligste duft i rommet, og lager kaffe med masse skum i tillegg!
Åh, hadde bare kaffe smakt som den lukter!

Et lite skår i gleden er det nemlig at jeg ikke er så overvettes glad i kaffe.
Iallefall ikke sånn kaffe som dette, med veldig mye kaffesmak. Jeg er nok en te-person, og pleier å begrense det daglige kaffeinntaket til en kopp fra SiB kantinen, med masse melk, minutter før jeg glir inn i en vegetativ tilstand foran bøkene. Den pleier å smelle rett i fletta, og jeg er oppe i makspuls i løpet av få minutter. Slik er hverdagen for en kaffenovise!
Men dette skal jeg nok klare å endre på, med en liten innsats. I dag for eksempel, har jeg drukket en hel kopp av gøyekaffen, som jeg kaller den, og skylt ned med ganske masse bringebærsjokolade. Det var ikke altfor ille, og sukkeret og koffeinet var virkelig en kombinasjon med krutt i!

Nuja. Det er mangslags man kan sitte og spinne lange betraktninger rundt når man egentlig skulle skrevet om helt andre og mye mer eksamensrelaterte ting. Men gudbedre, kor kjedelig!

Før jeg likevel avslutter for mer presserende gjøremål, må jeg nesten takke varmt og inderlig for alt gruppearbeidmotviljen som har virvlet opp til overflaten her i Blogglandia. Det varmer en liten einstøing langt inn i sjelen, både at vi misliker sammen, og at det er så mange som tenker nett som meg! Og tenk dere, for en fantastisk gruppe vi hadde vært! Vi hadde fordelt oppgaver, jobbet i ensom fred- og fordragelighet, før vi hadde møttes for en avsluttende cut and paste- sesjon. Akk, en kan bare drømme.

Her er noen som heller ikke ser ut til å være særlig dreven i gruppearbeid. Jeg synes det illustrerer gruppearbeid på en aldelse fortreffelig måte:

Nei, eg vil skrive innledningen. Nei, eg vil! Jammen, då får du ta referansene. Korfor har ingen notert referansene etterhvert? Kem skal ta diskusjonen? Ikkje eg!

Hadde det ikke vært mye mer effektivt å tatt med seg hver sin brødbit, for så å fly til en gren og jobbe videre i fred og ro?!

I think so.

Etter den søte kløe...

Det har vært en travel uke for en stakkars Pafrika.
Eller, det er jo egentlig ikke det spor synd på Pafrika, som nettopp har vært på laang ferie til sol og varme. Men deri ligger nemlig litt av forklaringen på Pafrikas hektiske uke. For hvor lurt er det egentlig å ta seg 3 ukers ferie midt i høstsemesteret, som ved UiB iallefall er kort nok som det allerede er?!
Ikke så lurt, viste det seg. Helt klart verdt det, men etter den søte kløe osv, det merker Pafrika meget godt for tiden. Skulkingen er redusert til et minimum, og siden jeg allerede har vært fraværende i 3 uker, er det å ta lett på gruppearbeid ikke til å tenke på engang.
Jada, gruppearbeid. Vet ikke akkurat hvilken reform det var som innførte gruppearbeidet på sannsynligvis den eneste utdanningsinstitusjonen fri for denslags, men nå er gruppearbeid søren meg kommet for å bli, ser det ut som. Iallefall på UiB.

Jaja. Ofte er jo intensiv jobbing gøy, bare man kommer i gang. Den fattiges trøst er å trøste seg selv.
En konsekvens av dette hektiske studentlivet, er altfor lite tid tilbragt i Blogglandia. Pafrika har nemlig innført en ny regel, eller mer et prøveprosjekt egentlig, for å komme seg gjennom tiden frem til eksamen. Det heter få nok søvn.
For at Pafrika skal få sine 8 timer (det er en del av prosjektet, nemlig) må jeg i seng i 22 tiden. Når 22 er målet, er jeg kanskje i seng til 23, og når jeg står opp igjen kl 07 er dermed målet nådd. Det er jo grådig kjedelig, selvsagt, for kvelden er min aller beste tid. Jeg elsker kvelder nemlig, og for min del starter de kl 18 med Gilmore Girls, og derfra går det bare oppover. Nå får de imidlertid en brå slutt i 22 tiden, midt i beste bloggetid. Vi får seg hvor lenge dette nye regimet holder, tenker jeg.

I dag er det imidlertid andre boller. I dag er det helg, kjære helg, og den ble behørig markert med å sove til 10.00. Det er så deilig å være utsovd!
Meg og vofsen tok oss en lang tur på en av gravplassene vi ofte frekventerer. Inspirert av Huldra sine fantastiske naturfoto ble det litt knipsing på meg også. Etter en langvarig kamp med Picasa, klarte jeg å produsere dette:




En slags høstkavalkade, tenkte jeg. Det ble litt for mange bilder ser jeg, men orker ikke gi meg i kast med Picasa fotomontasje atter en gang. Kanksje gamlemåten med ett og ett bilde funker best for meg? Her er iallefall vofsen igjen, tankefullt funderende på om det blir noe mer enn slankefor i kveld, siden det tross alt er lørdag.





Etter turen var jeg veldig flink og flittig, og jobbet i flere timer. Minst to. Belønningen var kvalitetstid med symaskinen, som resulterte i denne. En julepute, var tanken.






Kvalitetstiden kan imidlertid diskuteres, for plutselig knakk nålen.
Skjer slikt med dere andre som syr??
Slikt er nemlig ikke helt uvanlig når Pafrika og symaskinen koker i hop. Grådig irriterende, men jammen hadde ikke symaskinleverandøren sendt med skrapemaskinen sin noen ekstra nåler. De kom godt med, og puten ble nå sydd ferdig, på et vis.

Her takker jeg for meg, for nå krever rødvin og lørdagskosen min oppermeksomhet, og jeg er ikke vond å be. Sender samtidig en tanke til Namaste sitt bloggtreff, som etter det jeg vet inkluderer Rockefår og danske Vilma. Håper dere koser dere veldig!

God helg, alle som en!

Namaste + Pafrika + Belkini

Da var helgen over, gitt! En helg jeg har både gledet meg til, og vært litt spent på. Jeg er nemlig ikke så overvettes impulsiv og utadvendt av meg, og det har vært opptil flere løftede øyebryn i min omgangskrets når nyheten om at jeg ventet fremmedfolk på helgebesøk spredte seg. Særlig var svigermor betenkt, og luftet noen fordommer mot folk fra Ukraina i samme slengen. Men ikke ble jeg rundstjelt, og ikke er Namaste særlig ukrainsk det jeg oppfattet iallefall, så svigermor bekymret seg helt uten grunn!

Det er kanskje noen som lurer på hvordan det gikk når en tok ett stk Namaste og ett stk Pafrika, ispedd litt Belkini samt to hunder, og ristet det hele sammen i en helg?
Vel.
Det gikk aldeles strålende, spør du meg og Belkinien iallefall!
Ser at Namaste ikke har rukket å legge ut sin versjon av helgen ennå (kanskje hun samler krefter...), så da har jeg fordelen av å være først ute med min versjon!

Hehehe og neida, men jeg klarer ikke helt la være å lage litt potensiell dramatikk, når muligheten byr seg. Helgen var imidlertid helt fri fra dramatikk, bortsett fra en nattlig utflukt på Namastes hund, med påfølgende tråling av nabolaget for å finne igjen luringen. Her skulle jeg gjerne sagt at jeg trålte sammen med Namaste, men sannheten er at jeg lå i den dypeste (rødvins)søvn når dette lille dramaet utspilte seg. Hvilken vertinne!

Jeg håper imidlertid at jeg har veid opp med å ha tatt Namasten med til bergensområdets beste og mest fantastiske bruktsjappe. Den ligger i Knarvik, og er vel verdt et besøk! Hadde tenkt å ta illustrerende bilder, men alt slikt var som slettet fra sinnet der jeg gravde meg ned i dype tallerkenstabler, og ble belønnet med flere fine Figgjo fat! Namaste fant fram til butikkens eneste handlevogn (som vi tror ikke var til salgs) og etter en time hadde vi klart å fylle den til randen. En vellykket handel, mao!

Kveldene gikk med til hekling for oss, strikking for Belkinien, rødvin i våre glass og rødbrus i Belkiniens. Hun var oppe til sent på kvelden, og virkelig med på det hele. Det er nok litt av årsaken til at Namaste ble sårt savnet etter hun dro herfra i går kveld:
"Mamma, eg savnar Namaste!"

Men Namaste dro selvsagt ikke avgårde uten å ha etterlatt seg spor. Hun heklet likesågodt et par tøfler til Belkinien under oppholdet, som ble tatt i mot med stor glede:

Namastetøflene, heter disse nå.

Pafrika fikk seg også et tøffelheklekurs, og Namaste skal absolutt krediteres for tålmodighet og pedagogiske egenskaper! Se, hva jeg klarte å produsere, ganske helt av meg selv:




Den ble rett og slett grådig fin, synes jeg!
Det knytter seg imidlertid en viss spenning til hvordan tøffel nr to kommer til å se ut, som skal hekles uten Namaste ved siden av meg i sofaen. Hvem skal da komme med støtte, råd og oppmuntrende tilrop?!
Blogglandia, be prepared!

Sikkert ikke overraskende for alle dem som har vært innom Kreativ♥Impulsiv, så hadde greieste Namaste også med seg masse gaver til oss. Jeg tror ikke jeg får lov å vise alt, men denne boksen til Belkinien må bare presenteres:



Det vanket en lignende på mor, andre fine og egenproduserte ting, samt en raus mengde av det fantastiske rullegardinstoffet, sikkert kjent for flere av dere. Tusen, tusen takk Namaste!

Søndagen gjennomførte vi det planlagte og annonserte bloggtreffet på Zupperia. Grådig gøy at Barbro fra Barbros lille atelier og Giraffmamma kom! Et veldig fint kafebesøk, og tre timer føk umerkelig avgårde. Det synes jeg bør gjentas!

Da gjenstår bare å takke for en fin helg, anbefale Namaste fra Kreativ ♥ Impulsiv som helgegjest på det varmeste, og ønske alle andre som stikker innom oss en strålende fin uke!


... så stikker jeg bare rett innom igjen, for å sende dere som er innom her strake veien videre til A bit (ch) shy. Hun lodder ut intet mindre enn selve ungdomskilden (eller en av dem da, etter det jeg leser i diverse dameblad) samt kombinasjonen Green gate og vafler. How to resist?

Løp og ta lodd!

Eg, et kirsebær!

Jepp, det var stas du!
Jeg har blitt kalt litt av hvert kan jeg fortelle dere, men aldri et kirsebær! Og jammen er jeg ikke i godt selskap også, kan jeg se rundtomkring i Blogglandia. Greieste Namaste fra Kreativ♥Impulsiv er det som har utnevnt meg til kirsebær, og det var skikkelig lurt av henne å gjøre før hun kommer og besøker meg i morgen! Men jeg er ikke tapt bak en vogn jeg heller, så jeg skynder meg å være kirsebær før hun eventuelt trekker hele stasen tilbake, etter å ha opplevde meg live...

Hehe. Vart du skremt no, Namaste?
Neeida, eg skal være den greieste Pafrikaen, og Belkinien har lovet å være den greieste Belkinien, så dette har jeg stor tro på! Likevel og for sikkerhetsskyld skynder jeg meg å gjøre ferdig kirsebærpliktene mine. Det er godt med alt som er gjort, for det kan ingen ta fra deg!




Kirsebæret sier jeg kan velge å fortelle tre ting jeg liker å gjøre, eller tre ting som ligger mitt hjerte nært. Jeg går for førstnevnte, tenker jeg. Etterpå vil kirsebæret at jeg viser et bilde jeg synes er fint.

1. Være på tur med Mr Pafrika og Belkinien, bare oss tre. På båttur, hyttetur, utenlandstur, det er i grunnen det samme. Vi er et superbra trekløver nemlig, og det er rett og slett bare grådig fint og gøy og koselig når vi henger ut sammen. Loving it!

2. Når jeg nettopp har oppdaget en ny bok, og finner ut at den er på 600 sider, og den første i en triologi, eller enda bedre, en serie på ti! Da er jeg skikkelig, skikkelig lykkelig. Å holde på å lese en bok som funker er rett og slett fantastisk. Det er som å ha en parallell virkelighet man vet man skal stikke innom i løpet av dagen, og der det er grådig gøy å være. See ya, virkeligheten!

3. Gå på kafe! Eeelsker det, og gjør det alt for lite!
Det er best å gå på kafe med Eple. Hører du, Eple???! Faktisk er det veldig mye som blir gøyere når jeg gjør det sammen med Eple. Selv det å være syk er litt bedre hvis jeg vet at Eple har synkronsyket seg med meg. God bedring, lille Eple!


Et bilde jeg liker, det er jo nesten like vanskelig som å velge yndlingsbok eller yndlingslåt. Nå er imidlertid denne pc'en en relativt streng og uforutsigbar herre, og det er ikke alltid jeg får tilgang til det jeg vil av bildemateriale. Det reduserer jo valgmulighetene litt. I kveld lander jeg på dette, av Belkinien og onkelhunden, på Landet tidligere i høst.

Belkinien og Kafka

Nå får jeg gleden av å gi kirsebæret videre til fem andre blogger. Men siden jeg har vært så sent ute med kirsebæraktiviteten min, ser jeg at mange av de bloggene jeg liker, allerede selv har stått fram som kirsebær! What to do?
Vel, jeg velger rett og slett å ignorere dette faktum. Uavhengig av tidligere kirsebærtildelinger, velger jeg å gi awarden videre til:

• Eple
• Giraffmamma
• From my Corner of England
• Vilma's
• Serendipity

Nå kjenner jeg at det var litt vanskelig å stoppe, for det er så mye jeg liker å gjøre!
Noe annet som jeg ikke vet om jeg liker enda, men har stor tro på, er å invitere ukjente bloggejenter på helgebesøk. Det er litt spennende, og både meg og Belkinien gleder oss stort til Namaste kommer i morgen! Jeg har både ryddet og støvsugd, og beordret Mr Pafrika til å skru hjul på bruskassen i stuen. Et kort og sinnsykt øyeblikk vurderte jeg faktisk å vaske vinduer! Det slo jeg heldigvis fra meg igjen, vil jo ikke skremme Namasten med en plettfri heim. For det er nemlig bare vindusvasken som gjenstår før det målet er nådd...

I morgen skal jeg kjøpe litt vin tenker jeg, og Belkinien har påpekt viktigheten av at man vasker doen før man får gjester, så jeg får vel ta et tak der også. På søndag er det bloggetreff på Zupperia kl 14, der også Giraffmamma og Barbro har annonsert at de vil være tilstede. Det blir bra! Skulle flere greie blogglandiamennesker befinne seg på samme sted til samme tid, er det bare å slå seg ned!

Nå tar jeg kvelden her, for Mr Pafrika har vært ute og felt to velvoksne rullekebab til oss. Flinkingen! Da gjenstår det bare å ønske velkommen til Namaste, og ønske oss en grådig god helg!

Oh, the pain

Forrige innlegg begynte med et sukk, og litt påfølgende klaging og velting i selvmedlidenhet. Jeg må bare beklage, men her kommer det altså mer av samme sorten.
Auuuuuuu!
Årsaken til mitt smertehyl er rett og slett nettopp smerter.
F i H (refererer til favorittbanneord) så forbannet vondt en hittil helt upåfallende nakke kan være! Pafrika våkent med et smertestønn kl 05 i morges, og siden har det igrunnen gått bratt utforbakke. Gudene vet hva jeg har drevet på med i natt, men det skal tydeligvis straffes med nakken fra helvete. Heldigvis har jeg klart å klore frem litt Paralgin Forte og en fastlege, så nå har jeg et batteri med smertestillende samt et forslag om kiropraktor!
Ain't gonna happen, det kan jeg bare si med en gang. Da skal jeg jaffal ha narkose først, og det tror jeg ikke kiropraktorer er autorisert til å gi, foreløbig.

Nuvel. Jeg gir meg nå, mens jeg fremdels er i besittelse av mitt gode humør! Haha!

Men litt deilig er det jo å være småsvimmel av god medisin, jeg må innrømme det. Og jeg har faktisk klart å hekle noen masker også. Dette, kombinert med en oppfriskende klagerunde har igrunnen bedret humøret litt. Dessuten går jeg med det superfine heklesjalet fra Wilhelmines omtrent limt fast på nakken min, og jeg er sikker på at det bidrar litt, det også. Her er fine sjalet mitt, og igjen må jeg bare få skryte av hekleferdighetene til Wilhelmine!






Jeg har by the way (jeg har så glatte og umerkelige overganger i tekstene mine...) et spørsmål om hekling, og hvem er bedre egnet til å besvare det enn alle dere håndarbeidsguruer ute i Blogglandia?
Jeg er jo en blodfersk hekler, som kun kan hekle bestemorsruter, dvs luftmasker og stavmasker. Etterhvert har jeg fått såpass mange lapper at jeg vil sy dem sammen, originalt nok!





Med mange mener jeg (litt) flere en disse, bare så det er sagt. Og da lurer jeg på, hva er best å gjøre? Hekle dem sammen, eller sy dem sammen?
Alle lappene har en lik ramme rundt seg, for at eventuelle sting ikke skal synes så godt, hvis jeg nå velger å sy. Men kanskje det blir finere å hekle? Imidlertid har noen sagt at da får man en slags kant eller forhøyning på baksiden av teppet, og det vil jeg jo slett ikke ha. Råd mottas altså med takk, og husk nå endelig å dumme svaret ned til Pafrikas heklenivå - altså det aller, aller laveste.

Så!
Da gjenstår det bare å takke greieste Namaste for den fine kirsebærawarden! Eg siar det igjen, du er bare grådig grei, og både meg og Belkinien gleder oss stort til besøk av deg i helgen! Når det gjelder kafebloggetreffet åpent for alle interesserte medbloggere, kommer meg eller Kreativ♥Impulsiv tilbake til tid og sted. Håper mange kan og vil komme!
Kirsebærinnlegget kan imidlertid ikke skrives i dag, siden jeg på ingen måte føler meg som et kirsebær på toppen av noe som helst for øyeblikket, og det tror jeg ville preget besvarelsen min i altfor negativ retning, hehe.

Men, jeg vil gjerne benytte anledningen til å svare på Giraffmammas utfordring om hva jeg lo sist av, for det skjedde nu nettopp!
Jeg lo nemlig høyt av Eple sin Eplekjekk, som spontant uttalte at BLOGG var hans minst populære ord i øyeblikket! Jeg har ingen problemer med å visualisere den scenen, og føler meg nesten litt frydefull medskyldig, siden jeg har skrytt Blogglandia opp og ned i mente ovenfor Eple, som tilslutt gav etter for bloggelysten og joinet oss. Eg skal bare hilse og si, Eplekjekken, at there is more to come!

Da takker meg og nakken for oss begge i dag, og satser på en bedre sameksistens i morgen. Og vil den ikke, så skal den, for jeg har nok medisiner til å slå ut en flodhest, så en liten puslete Pafrikanakke skal bare passe seg litt!

Avslutter med en feriebilde av meg og Belkinien. Her later jeg som om vi står og skuer ut over vårt imaginære rike, som bortsett fra en gjennomrusten traktor inneholder et småbruk, noen hester og masse masse geiter, der solen stort sett alltid skinner, og ingen har vondt i nakken.

Hei så lenge!

Texanske bruktkupp

Sukk.
Det er snø, kaldt og riktignok fredag, men siden Pafrika har jobbehelg hjelper sistnevnte så altfor lite. Mens andre kan drikke vin og være lenge oppe i kveld, må Pafrika legge seg tidlig og stille klokken på ugudelige 05.45.
Ja, jeg drukner nesten i selvmedlidenhet akkurat nå. Og merkelig nok, når man er selvmedlidende hjelper det utrolig lite med påminnelser om hvor heldig man egentlig er; frisk, har familie og venner, nettopp vært på lang ferie og blablablablabla.
I tillegg til å være selvmedlidende, blir man dermed også påført merkelappen utakknemmelig. Og det er en merkelapp som både klør og stikker, så den trenger jeg slettes ikke. Iallefall ikke nå.

Men det er ikke fullt så ille hvis det er meg selv som prøver å få meg på bedre tanker. Derfor har jeg gått gjennom bildene fra USA besøket, og kan med en gang bare beklage ovenfor dem som trodde USAmaset omsider var over.
Jeg tror likevel mange i Blogglandia, og kanskje bare dere i Blogglandia, vil være i stand til å gjenkjenne det lille støtet av pur lykke jeg kjente når jeg oppdaget en åpen bruktsjappe, på landsbygden i Texas!

I kid you not!
Luling, heter dette gudsforlatte stedet. Skjønt gudsforlatt er vel kanskje det siste det er ...




Her er bruktsjappen, og som dere kan se, har den mye å by på!
Ååååh! Tenkte Pafrika, hvorfor har jeg ingen container??? Eneste måten å få godsakene med seg hjem til Norge var via knipsing. Grei som jeg er, spurte jeg faktisk om lov først.

La oss sukke unisont dere:
Sukk!

Jeg hadde gått amok på handling av gamle fine tremøbler hadde dette vært i gamlelandet. Som nest beste alternativ, fikk isteden disse seks små skålene bli med meg hjem, for den nette sum av 2, 5 $ pr stk.




Tenk hva disse skålene kunne fortalt, hvis skåler kunne snakke! Om gamle texanske koner og landsbylivet i Luling!

Tja, de kunne kanskje fortalt at denne byen ikke er så nøye på hvordan maten serveres?




Kanskje skålene slett ikke er brukt, siden kutymen ser ut til å være å spise rett av gråpapiret?
Det skyldes nok neppe kun den noe rustikke serveringen, men maten var iallefall kjempegod. Som sagt, you'll never leave Texas hungry!

Før vi dro rakk jeg å kjøpe enda en liten Texas suvenir.
Found something you couldn't live without, did ya? sa frekkasen i sjappen jeg faktisk betalte 20 $ for denne pittelitt blodharrye puten, men jeg lot bare som om jeg ikke forstod.




Her hjemme har den fått et godt hjem, i fine loppisstolen min:




Her liker Mr Pafrika å sitte når han ser på monsterkrabbenes liv og levnet, men han må selvsagt flytte puten først. Akkurat nå er han imidlertid i Tyskland, så TV stolen står og vansmekter, stakkar.
Jeg ser nemlig Gilmore Girls fra sofaen, og i dag har jeg kjøpt hele første sesong!
Hurra for at det søren meg skal bli litt helg på en stakkars Pafrika også!

Fin fredag til alle som stikker innom!

Herrefred! Ekstrem bloggeknoting på gang her. Gå vennligst videre til innlegget under, det er det som gjelder. Med en liten tilføyelse ;)

Utfordrer! Kåm igjæen! - med viktig tilføyning!

Hjemme igjen!
Pafrikaene har storkost seg borte i junaiten, og kom hjem med både fulle kofferter, mager og hoder. You'll never leave Texas hungry, sies det nemlig over there, og det har vi nå erfart.
Fy søren, de kan koke der borte, og det er ikke noen puslete porsjoner de opererer med heller. Det kan bli hardt å konventere til det Pafrikaske kjøkken.
Men det er likevel så godt å komme hjem! Særlig etter 14 timer på reise. Denne gangen droppet vi alle hallusinogener på forhånd, og ble belønnet med en helt klar og orientert Belkini hele veien hjem. Litt oppkast ble det imidlertid. Noko for noko. Det førte igjen til litt sympatioppkast fra Pafrika. Skulle bare mangle at jeg ikke lider litt jeg også, med tanke på de elendige reisesyke-genene jeg har sendt videre. Mr Pafrika er lykkelig forskånet fra denslags, og når han ikke holder spyposer eller tørker diskret opp etter oss, koser han seg med triple porsjoner av all den gøye flymaten. Han kom hjem ekstra mett, med andre ord.

En annen årsak til at hjemkomsten ble ekstra gjev, er hun her:

Fineste lille vofselofsen!

Det var et gjensyn som varmet langt inn i hjerterøttene. Selv om jeg egentlig er en katteperson, gjør jeg et unntak for den fineste hunden i verden. Helt objektivt.

Nuvel. Det jeg egentlig skulle med dette innlegget (her tar jeg absolutt selvkritikk på at innleggene mine blir lengre og lengre, for jeg har en tendens til å skrive meg inn på sideveier og langt bort fra det opprinnelige poenget. Det skal jeg skjerpe meg på) var å svare på utfordringen jeg fikk av Wilhelmine.

Jeg må innrømme at dette med utfordringer er noe helt nytt for meg, men det virker å være slik at man svarer på noen spørsmål, og så sender disse videre til andre bloggere ut fra ulike kriterier. Denne gangen skal jeg sende videre til 6 blogger jeg ofte leser. Jeg ser imidlertid at mange av dem allerede har fått utfordringen. Det ser altså ut til at meg og Wilhelmine og flere med har ganske lik bloggesmak! Så what to do? Jeg prøver derfor å utelate dem jeg ser allerede har fått den. Men husk altså, om ikke nevnt, aldeles ikke glemt! Skulle disse likevel allerede være utfordret opp og ned i mente, får de isåfall kun ta som et kompliment!

Utfordringen lyder som følger:

1. What is your favorite word?
Hm. Det var grådig vanskelig. Kanksje jeg rett og slett skal velge meg grådig? Det er et veldig bra bergenskuttrykk, og de liker jeg godt. Som undikk og strømpikk og sånt, og mast istedenfor mistet. Gu, det irriterer mange, skal jeg si dere. Men jeg går for grådig i dag, altså.

2. What is your least favorite word?
Det er enkelt. Gruppearbeid. Eller presentasjon? Eller gruppepresentasjon? Misliker alle like intenst, så det får bli det første som falt meg inn. Altså gruppearbeid. det er sikkert mange studenter som kan kjenne seg igjen her. Vi burde forene oss og få en slutt på elendighet. Ja til retten til å få studere i fred! Men nok om det.

3. What turns you on creatively, spiritually or emotionally?
Bøker, for det meste. Det er få ting (altså bortsett fra levende mennesker) som gjør meg like lykkelig som en god bok. Den kan jeg bare gå inn i, og smelle døren igjen etter meg, så er jeg borte fra verden en stund. Fantastisk. Andre bloggere inspirerer meg med det de tenker og lager. Jeg liker meg så godt i Blogglandia!

4. What turns you off?
Treighet. Latskap, dessverre også min egen. Og en klassisk husmor-turn-off: roting når jeg nettopp har ryddet! Helv..., altså!

5. What is your favorite curse word?
Ja, her er det bare å kjøre på. Liker både faen og helvete, og skal jeg skikkelig fleske til bruker jeg gjerne å kombinere dem, med en i i mellom. Neida, helst ikke foran barn og eldre. Hvis banning bare er en del av dagligtalen, mister det hele effekten. Det må spares litt på, slik at det river når det trengst. Håhå, jeg har myye mer på lager.

6. What sound or noise do you love?
Når det brenner i ovnen, regner mot ruten, og sånne deilige blobb-blobb-blobb lyder som akvarier noenganger lager. Mmmm!

7. What sound or noise do you hate?
Vifter og alt som durer. Den høyfrekvente, vonde og ekle lyden av en batterilader som står i kontakten, uten at telefonen er plugget i. Varmepumpe! Det kunne jeg aldri hatt!

8. What profession other than your own would you like to attempt?
Drive med dyr. Drive kafe, kanskje? Men ikke lage maten. Noe jeg kan styre og bestemme over helt selv, mmm. Selvsagt med ansatte som gjør de kjedelige tingene ;) Ok, jeg vil egentlig være Lorelai i Gilmore Girls.

9. What profession would you not like to do?
Hadde ikke trivdes som kontrollør av ett eller annet slag, eller vokter.

10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates?
"Tuller! Rett ned igjen til alle du bryr deg om, frisk og fin med blanke ark og nye sjanser".


Jepp, slik tenker altså jeg! Og sender utfordringen videre til:

• Gasellene
• Serendipity
• Barbros Lille Atelier
• Tevangas Teselskap
• Med Et Lekent Sinn
• Råckefår

Ja, eg prøvar meg på en 7 ' er også, for da bli hun så glad. Min egen lille

• Belkini!

(Kreativ♥Impulsiv, Skjerstad, gult hus i svingen og enda noen flere; jeg ditcher dere bare fordi dere ikke skal bli altfor utfordret, stakkars!)

Da får vi se da, om noen plukker opp dette! Fin tirsdag til alle sammen, okke som! Jeg feirer min med jet-lag. Bare fordi det er utrolig gøy å skryte over jet-lag, det er liksom utrolig mye kulere enn bare jeg har sover så dårlig i natt.

Her må jeg ile til med en viktig tilføyning!

Jeg har nemlig en nyoppdaget blogg som jeg har grådig lyst å sende utfordringen videre til, selv om jeg nå sikkert bryter alle utfordringsregler herfra og til evigheten.
Men det er det isåfall verdt! For bloggen Eple fortjener både en utfordring, og en god velkomst i Blogglandia, blodfersk og nyutsprungen som den er. Eple er nemlig den vittigste og greieste jeg kjenner, og det skinner tydelig gjennom på bloggen hennes. Jepp, eg e inhabil, men her spiller det faktisk ingen rolle, for jeg har evig rett!

Så Eple, det er bare å kvesse tastaturet!
Alle andre - besøk Eple, dokkar kommar ikkje til å angre!

Fin onsdagskveld til alle i hop!

Do not feed the animals!!

Akk ja. Pafrikaene har fartet mye rundt de siste dagene, og Pafrika hadde maaange goeye bilder som faktisk kunne ha bevist dette. Hvis Mac'en jeg for oyeblikket disponerer, hadde godkjent dette. Men det gjoer den ikke. Bildene er lastet inn og finnes paa maskinen, men lar de seg hente frem gjennom Blogger, tror dere?
Nei, og atter nei. Etter 2 dager med intens reisevirksomhet og mange fine stunder, men ogsaa en smekkfull bil der James Brown fikk herje uavbrutt i minst 20 minutter foer Pafrika broet sin selvpaalgte tause lidelse og forlangte elendigheten eliminert med oyeblikkelig virkning, er dette motgang jeg ikke trenger naa!
Grr! Nei, I don't feel good, mr Brown, selv om I know I should.

Nuvel, jeg faar vise et lite utvalg av det Mac'en av ukjente grunner har valgt aa la passere sensuren.
Pafrikaene har nettopp besoekt et fint lite naturreservat utenfor San Antonio, men bildene derfra blir altsaa holdt tilbake mot min vilje. Derfor viser jeg bilder fra Jurassic Park, som vi var innom for noen dager siden. Pafrikaene var like ulydige her som i naturreservatet, og respekterte overhodet ikke paabudet om please do not hand-feed the animals:

Gu, de e jo saa skjoenne! Se paa de oeynene, du ser jo kor sulten han er, stakkars!

Mr Pafrika klarte ikke aa staa imot. Og se, saa mett og fornoeyd han ble etterpaa:

Formelig lyser av takknemmelighet, spoer du meg!

Neida neida neida, vi ville jo aldri latt en dino spise opp lille Belkinien vaar.
Men for sikkerhets skyld kan dere jo holde et vaakent oeye med bloggen hennes. Da kan jeg jo samtidig benytte anledningen til atter en gang aa si tusen takk til dere som kommenterer paa innleggene hennes! Hun blir saa glad, og ikke minst inspirert til aa skrive nye innlegg. Samtidig foeler jeg meg som en graadig god mor, som bidrar til baade oekt skrivetrening og medabruk, helt utenfor normert skoletid, og haaper at det kan kompensere litt for at vi fullstendig glemte forrige foreldremoete.

Noen som imidlertid er kjent for helt eksepsjonell hukommelse, og visstnok aldri glemmer tidligere utfoerte udaader, er denne gjengen her:



Det er egentlig rart, saa muntre og lystige som de er. No work and all play, ville jeg sagt. Ser ikke ut som de har hatt noe saerlig skolegang, noen av dem.
Ser en vekk fra posituren, saa er de faktisk riktig saa naturtro. De ble observert i Disneys' Magic Kingdom, der vi ble guidet rundt i elvebaat av en ustanselig pratende amerikaner.

Prat, ja. Pafrika mener aa ha observert at det prates graadig mye her i junaiten. Det kjoeres knallhardt paa small-talk. Og vitser. Og vittigheter. Om ikke hele tiden, saa iallefall veldig veldig ofte. Og hoefligheten, den tas til et nivaa jeg ikke visste eksisterte engang.
I heiser er det bare aa forberede seg paa en samtale som varer helt til en av partene (dessverre, naa som vi hadde det saa hyggelig) har naadd destinasjosetagen og maa forlate selskapet.
Hello! How are you doing? Nice to meet you! (ok, det siste er bare de aller ivrigste, men likavel).

Amerikanerne virker rett og slett som et ytterst hoeflig folkeferd saan i public iallefall, og er veldig raske med aa unnskylde seg, hvis de paa noen maate kan ha kommet til aa ha troedd noen for naerme, bokstavlig talt. Senest i dag gikk en amerikansk dame forbi oss paa med halvannen meters klaring, minst. Excuse me, I'm sorry, sa hun i det hun smatt forbi med nedslaatt blikk.

Her er det nok en eller annen kulturell kode en stakkars ubehoevlet europeer ikke faar med seg. Hva i all verden er det de unnskylder seg for??
Og ikke minst, hva sier de hvis de, gud forby, skulle komme til aa faktisk dulte borti oss?
Ja, da har de et problem, da! Og da kan de angre paa at de brukte opp all kruttet paa excuse me og I'm sorry i tide og utide.

Paa den andre siden, saa var museumsvakten vi saa i dag, tungt bevaepnet. Kan vi tenke at de er hoeflige, men bare til et visst punkt? Og deretter braker det loes?

Det har Pafrikaene egentlig ikke lyst aa finne ut av. Vi konkluderer med inntrykket av at Amerika er kontrastenes land, paa velig mange maater. Og det er jo strengt tatt ikke mer overflatisk aa veksle noen ord med en fremmed i heisen, enn rungende taushet og iherdige forsoek paa aa unnga oeyekontakt? Og hvis jeg maa velge mellom hyggelig overflatiskhet og dyp og ektefoelt ignorering, saa gaar jeg foer foerstenvnte.

Ja, de kommer til aa skvette i heisen paa jobb fremover, naar Pafrika begynner aa praktisere sine nyervervede amerikanske kommunikasjonsferdigheter!

Foer Filosofen fra Amerika avslutter for denne gang, har jeg imidlertid lyst til a si noen velvalgte ord:

Hurramegrundt,

jeg har vunnet et superfint heklesjal hos flinkeste Wilhelmine! Hun feiret 1 maanedsjubileum somm blogger med aa lodde ut et kjempefint hjemmeheklet sjal. Jeg vinner aldri noe, det sier alle ja, men jeg mener det. Saa gleden var desto stoerre naar jeg fikk melding om at jeg var den heldige vinneren! Jeg skulle glatt frekt og freidig ha laant et bilde fra bloggen hennes for aa vise sjalet jeg har vunnet,men det holder sikkert aa minne dere paa at jeg tross alt sitter her med en ulydig Mac i fanget. Bildelaaning og slikt er dermed lang utenfor mitt kompetansenivaa. Men jeg vil iallefall anbefale samtlige som er innom her aa ta turen innom Wilhelmines, som er flink og kreativ paa mange maater, og vel verdt et besoek! (klarte ikke aa linke paa mac'en, selvsagt, bare later som)

Jeg gleder meg stort til pakke i posten Wilhelmine, paa forhaand tusen takk! Og stor takk til alle dere som gidder aa stikke innom meg og Belkinien, til tross for laber bloggevirksomhet den siste tiden. Ha det saa bra, alle sammen!

Pafrikaene gjoer Florida

Pafrikaene har hatt en saerdelse travel uke i Amerika, og maa si seg straalende fornoyed med oppholdet hittil. Den greieste svigerinnen, som har et veldig avbalansert forhold til sin nyinnkjoepte GPS, har tatt oss med til Orlando, Florida, og ikke mindre enn tre fornoeyelsesparker: Universals Studios, Universal Adventures og Disney World's Magic Kingdom.
Svigermor, som av uviss grunn stort sett holder seg 2o meter bak oss andre, har regnet ut at vi har tilbragt 24 timer i fornoeyelsesparker paa 3 dager. Ferie er ikke bare bare, altsaa!

Et hoeydepunkt for Pafrika var besoeket til Harry Potter land.
Harry Potter boekene aapnet doeren til fantasyland for Pafrika, og siden har jeg aldri sett meg tilbake! Det er mye god fantasylitteratur der ute, men det er soeren meg mye elendig ogsaa. I skrivende stund har jeg imidlertid nettopp avsluttet Hunger Games triologien, svaert, svaert begiestret! Jada, det er YA litteratur, men jeg er uansett ikke saa veldig moden, saa det gaar fint. Eventyr passer dessuten for alle aldre.

Nuvel, det var et sidespor. Pafrika frydet seg altsaa stort i Harry Potter land, og tok selvsagt turen til Hogsmead:

Please respect the spell limits.
Loving it!

Vi stakk innom Hogwarts ogsaa:

Det er mye himmel her, og det skyldes at jeg matte sikte ganske hoeyt for aa unngaa aa faa en million andre turister med paa bildet. Muggels overalt, det passer seg ikke rundt Hogwarts, synes jeg.

The Wizarding World of Harry Potter var, som alle andre land i Universalparkene, spekket med rollercoasters. Men siden Pafrika ikke ser vitsen med aa bli vettaskremt uten at det er helt noedvendig, holdt jeg meg trygt paa bakken, nippende til litt butterbeer, mens resten gav seg doedsdriftene i vold.
Nuvel, eventuelle skader vil nok imidlertid anses som selvforskyldte, for Amerika skal ikke ha paa seg at det tar lett paa sikkerheten:

Som under dette besoeket til NASA:

Tuller! For vi er ikke i NASA, neida, vi blir her med noed og neppe klarert for et saktegaaende tog. Og for aa gjoere deet helt klart hvordan man ikke skal oppfoere seg i vognene:





Jepp, USA tar fornoyelser paa alvor.
Neste gang dere ser folk hengende, slengende, rullende og snublende rundt paa et vanlig norsk (oesteuropeisk blir vel mer riktig aa si, kanskje) tivoli, kan dere nok med sikkerhet anta at de er amerikanere. Som ikke er sikkerhetsbriefet paa forhaand, kanskje til og med med tilboyeligheter til et snev av motionsickness.

Naa venter poolen og solen paa Pafrika, men foer jeg avslutter kan jeg jo infomere dem som eventuelt lurer paa hvordan det gikk med hekle-hele-veien-til-USA prosjektet mitt?
Vel, heklenaal i tre ble innkjoept (tusen takk for alle tipsene jeg fikk om dette!) og bragt med helt ombord paa amerikaflyet, uten problemer av noen slag.
Det ble imidlertid ikke tid til hekling.
Belkinien er nemlig alvorlig plaget med reisesyke, og foer denne lange reisen hadde vi derfor faatt resept paa reisesykeplaster. For sikkerhets skyld proevde vi dette ut noen dager foer avreise, fordi det er graadig dumt aa oppdage bivirkninger i luftrommet mellom Europa og USA.

Nettopp, GRAADIG DUMT er det!
For der, hoeyt oppe mellom skyene, slo bivirkningene til med full kraft.
Belkinien ble rett og slett kraftig hallusinert og forvirret, og saa baade stjerneskudd, katter, hus og biler rundt omkring paa flyet. Samtidig lurte hun paa hvorfor vi matte sitte saa lenge paa denne bussen, det var jo tross alt loerdag, og skolefri!
Groess og gru. Vi ler av det naa, og det har unektelig generert mange goye interne spoeker hos Pafrikaene, men det var saerdeles lite morsomt naar det stod paa! Selv hadde Belkinien det heldigvis ganske saa fornoyelig under trip'en sin, og jeg er veldig glad for at hun hadde hyggelige hallusinasjoner, tross alt.
Nei, jeg kan virkelig paa ingen maate anbefale reisesykeplaster. Kvalme og oppkast er langt aa foretrekke fremfor en naerpsykotisk niaaring, saerlig paa en 10-timers flytur. Vi noterer oss at dette medikamentet proever vi aldri, aldri igjen.
Men kanskje vi kan faa en god pris for de resterende plastrene... ? ;)

Fine hoestdager til dere i Blogglandia, der solen (stort sett alltid) skinner! Jeg har nok savnet dere litt. Jeg savner ogsaa veldig de tre siste bokstavene i alfabetet vaart! De er ikke oppskrytte, og vi bruker dem mye mer enn vi tror, skal jeg si dere!