torsdag 28. oktober 2010

Eg, et kirsebær!

Jepp, det var stas du!
Jeg har blitt kalt litt av hvert kan jeg fortelle dere, men aldri et kirsebær! Og jammen er jeg ikke i godt selskap også, kan jeg se rundtomkring i Blogglandia. Greieste Namaste fra Kreativ♥Impulsiv er det som har utnevnt meg til kirsebær, og det var skikkelig lurt av henne å gjøre før hun kommer og besøker meg i morgen! Men jeg er ikke tapt bak en vogn jeg heller, så jeg skynder meg å være kirsebær før hun eventuelt trekker hele stasen tilbake, etter å ha opplevde meg live...

Hehe. Vart du skremt no, Namaste?
Neeida, eg skal være den greieste Pafrikaen, og Belkinien har lovet å være den greieste Belkinien, så dette har jeg stor tro på! Likevel og for sikkerhetsskyld skynder jeg meg å gjøre ferdig kirsebærpliktene mine. Det er godt med alt som er gjort, for det kan ingen ta fra deg!




Kirsebæret sier jeg kan velge å fortelle tre ting jeg liker å gjøre, eller tre ting som ligger mitt hjerte nært. Jeg går for førstnevnte, tenker jeg. Etterpå vil kirsebæret at jeg viser et bilde jeg synes er fint.

1. Være på tur med Mr Pafrika og Belkinien, bare oss tre. På båttur, hyttetur, utenlandstur, det er i grunnen det samme. Vi er et superbra trekløver nemlig, og det er rett og slett bare grådig fint og gøy og koselig når vi henger ut sammen. Loving it!

2. Når jeg nettopp har oppdaget en ny bok, og finner ut at den er på 600 sider, og den første i en triologi, eller enda bedre, en serie på ti! Da er jeg skikkelig, skikkelig lykkelig. Å holde på å lese en bok som funker er rett og slett fantastisk. Det er som å ha en parallell virkelighet man vet man skal stikke innom i løpet av dagen, og der det er grådig gøy å være. See ya, virkeligheten!

3. Gå på kafe! Eeelsker det, og gjør det alt for lite!
Det er best å gå på kafe med Eple. Hører du, Eple???! Faktisk er det veldig mye som blir gøyere når jeg gjør det sammen med Eple. Selv det å være syk er litt bedre hvis jeg vet at Eple har synkronsyket seg med meg. God bedring, lille Eple!


Et bilde jeg liker, det er jo nesten like vanskelig som å velge yndlingsbok eller yndlingslåt. Nå er imidlertid denne pc'en en relativt streng og uforutsigbar herre, og det er ikke alltid jeg får tilgang til det jeg vil av bildemateriale. Det reduserer jo valgmulighetene litt. I kveld lander jeg på dette, av Belkinien og onkelhunden, på Landet tidligere i høst.



Belkinien og Kafka

Nå får jeg gleden av å gi kirsebæret videre til fem andre blogger. Men siden jeg har vært så sent ute med kirsebæraktiviteten min, ser jeg at mange av de bloggene jeg liker, allerede selv har stått fram som kirsebær! What to do?
Vel, jeg velger rett og slett å ignorere dette faktum. Uavhengig av tidligere kirsebærtildelinger, velger jeg å gi awarden videre til:

  • Eple
  • Giraffmamma
  • From my Corner of England
  • Vilma's
  • Serendipity

Nå kjenner jeg at det var litt vanskelig å stoppe, for det er så mye jeg liker å gjøre!
Noe annet som jeg ikke vet om jeg liker enda, men har stor tro på, er å invitere ukjente bloggejenter på helgebesøk. Det er litt spennende, og både meg og Belkinien gleder oss stort til Namaste kommer i morgen! Jeg har både ryddet og støvsugd, og beordret Mr Pafrika til å skru hjul på bruskassen i stuen. Et kort og sinnsykt øyeblikk vurderte jeg faktisk å vaske vinduer! Det slo jeg heldigvis fra meg igjen, vil jo ikke skremme Namasten med en plettfri heim. For det er nemlig bare vindusvasken som gjenstår før det målet er nådd...

I morgen skal jeg kjøpe litt vin tenker jeg, og Belkinien har påpekt viktigheten av at man vasker doen før man får gjester, så jeg får vel ta et tak der også. På søndag er det bloggetreff på Zupperia kl 14, der også Giraffmamma og Barbro har annonsert at de vil være tilstede. Det blir bra! Skulle flere greie blogglandiamennesker befinne seg på samme sted til samme tid, er det bare å slå seg ned!

Nå tar jeg kvelden her, for Mr Pafrika har vært ute og felt to velvoksne rullekebab til oss. Flinkingen! Da gjenstår det bare å ønske velkommen til Namaste, og ønske oss en grådig god helg!

tirsdag 26. oktober 2010

Oh, the pain

Forrige innlegg begynte med et sukk, og litt påfølgende klaging og velting i selvmedlidenhet. Jeg må bare beklage, men her kommer det altså mer av samme sorten.
Auuuuuuu!
Årsaken til mitt smertehyl er rett og slett nettopp smerter.
F i H (refererer til favorittbanneord) så forbannet vondt en hittil helt upåfallende nakke kan være! Pafrika våkent med et smertestønn kl 05 i morges, og siden har det igrunnen gått bratt utforbakke. Gudene vet hva jeg har drevet på med i natt, men det skal tydeligvis straffes med nakken fra helvete. Heldigvis har jeg klart å klore frem litt Paralgin Forte og en fastlege, så nå har jeg et batteri med smertestillende samt et forslag om kiropraktor!
Ain't gonna happen, det kan jeg bare si med en gang. Da skal jeg jaffal ha narkose først, og det tror jeg ikke kiropraktorer er autorisert til å gi, foreløbig.

Nuvel. Jeg gir meg nå, mens jeg fremdels er i besittelse av mitt gode humør! Haha!
Men litt deilig er det jo å være småsvimmel av god medisin, jeg må innrømme det. Og jeg har faktisk klart å hekle noen masker også. Dette, kombinert med en oppfriskende klagerunde har igrunnen bedret humøret litt. Dessuten går jeg med det superfine heklesjalet fra Wilhelmines omtrent limt fast på nakken min, og jeg er sikker på at det bidrar litt, det også. Her er fine sjalet mitt, og igjen må jeg bare få skryte av hekleferdighetene til Wilhelmine!






Jeg har by the way (jeg har så glatte og umerkelige overganger i tekstene mine...) et spørsmål om hekling, og hvem er bedre egnet til å besvare det enn alle dere håndarbeidsguruer ute i Blogglandia?
Jeg er jo en blodfersk hekler, som kun kan hekle bestemorsruter, dvs luftmasker og stavmasker. Etterhvert har jeg fått såpass mange lapper at jeg vil sy dem sammen, originalt nok!





Med mange mener jeg (litt) flere en disse, bare så det er sagt. Og da lurer jeg på, hva er best å gjøre? Hekle dem sammen, eller sy dem sammen?
Alle lappene har en lik ramme rundt seg, for at eventuelle sting ikke skal synes så godt, hvis jeg nå velger å sy. Men kanskje det blir finere å hekle? Imidlertid har noen sagt at da får man en slags kant eller forhøyning på baksiden av teppet, og det vil jeg jo slett ikke ha. Råd mottas altså med takk, og husk nå endelig å dumme svaret ned til Pafrikas heklenivå - altså det aller, aller laveste.

Så!
Da gjenstår det bare å takke greieste Namaste for den fine kirsebærawarden! Eg siar det igjen, du er bare grådig grei, og både meg og Belkinien gleder oss stort til besøk av deg i helgen! Når det gjelder kafebloggetreffet åpent for alle interesserte medbloggere, kommer meg eller Kreativ♥Impulsiv tilbake til tid og sted. Håper mange kan og vil komme!
Kirsebærinnlegget kan imidlertid ikke skrives i dag, siden jeg på ingen måte føler meg som et kirsebær på toppen av noe som helst for øyeblikket, og det tror jeg ville preget besvarelsen min i altfor negativ retning, hehe.

Men, jeg vil gjerne benytte anledningen til å svare på Giraffmammas utfordring om hva jeg lo sist av, for det skjedde nu nettopp!
Jeg lo nemlig høyt av Eple sin Eplekjekk, som spontant uttalte at BLOGG var hans minst populære ord i øyeblikket! Jeg har ingen problemer med å visualisere den scenen, og føler meg nesten litt frydefull medskyldig, siden jeg har skrytt Blogglandia opp og ned i mente ovenfor Eple, som tilslutt gav etter for bloggelysten og joinet oss. Eg skal bare hilse og si, Eplekjekken, at there is more to come!

Da takker meg og nakken for oss begge i dag, og satser på en bedre sameksistens i morgen. Og vil den ikke, så skal den, for jeg har nok medisiner til å slå ut en flodhest, så en liten puslete Pafrikanakke skal bare passe seg litt!

Avslutter med en feriebilde av meg og Belkinien. Her later jeg som om vi står og skuer ut over vårt imaginære rike, som bortsett fra en gjennomrusten traktor inneholder et småbruk, noen hester og masse masse geiter, der solen stort sett alltid skinner, og ingen har vondt i nakken.




Hei så lenge!

fredag 22. oktober 2010

Texanske bruktkupp

Sukk.
Det er snø, kaldt og riktignok fredag, men siden Pafrika har jobbehelg hjelper sistnevnte så altfor lite. Mens andre kan drikke vin og være lenge oppe i kveld, må Pafrika legge seg tidlig og stille klokken på ugudelige 05.45.
Ja, jeg drukner nesten i selvmedlidenhet akkurat nå. Og merkelig nok, når man er selvmedlidende hjelper det utrolig lite med påminnelser om hvor heldig man egentlig er; frisk, har familie og venner, nettopp vært på lang ferie og blablablablabla.
I tillegg til å være selvmedlidende, blir man dermed også påført merkelappen utakknemmelig. Og det er en merkelapp som både klør og stikker, så den trenger jeg slettes ikke. Iallefall ikke nå.

Men det er ikke fullt så ille hvis det er meg selv som prøver å få meg på bedre tanker. Derfor har jeg gått gjennom bildene fra USA besøket, og kan med en gang bare beklage ovenfor dem som trodde USAmaset omsider var over.
Jeg tror likevel mange i Blogglandia, og kanskje bare dere i Blogglandia, vil være i stand til å gjenkjenne det lille støtet av pur lykke jeg kjente når jeg oppdaget en åpen bruktsjappe, på landsbygden i Texas!

I kid you not!
Luling, heter dette gudsforlatte stedet. Skjønt gudsforlatt er vel kanskje det siste det er ...




Her er bruktsjappen, og som dere kan se, har den mye å by på!
Ååååh! Tenkte Pafrika, hvorfor har jeg ingen container??? Eneste måten å få godsakene med seg hjem til Norge var via knipsing. Grei som jeg er, spurte jeg faktisk om lov først.







La oss sukke unisont dere:
Sukk!



Jeg hadde gått amok på handling av gamle fine tremøbler hadde dette vært i gamlelandet. Som nest beste alternativ, fikk isteden disse seks små skålene bli med meg hjem, for den nette sum av 2, 5 $ pr stk.




Tenk
hva disse skålene kunne fortalt, hvis skåler kunne snakke! Om gamle texanske koner og landsbylivet i Luling!

Tja, de kunne kanskje fortalt at denne byen ikke er så nøye på hvordan maten serveres?




Kanskje skålene slett ikke er brukt, siden kutymen ser ut til å være å spise rett av gråpapiret?
Det skyldes nok neppe kun den noe rustikke serveringen, men maten var iallefall kjempegod. Som sagt, you'll never leave Texas hungry!

Før vi dro rakk jeg å kjøpe enda en liten Texas suvenir.
Found something you couldn't live without, did ya?
sa frekkasen i sjappen jeg faktisk betalte 20 $ for denne pittelitt blodharrye puten, men jeg lot bare som om jeg ikke forstod.




Her hjemme har den fått et godt hjem, i fine loppisstolen min:




Her liker Mr Pafrika å sitte når han ser på monsterkrabbenes liv og levnet, men han må selvsagt flytte puten først. Akkurat nå er han imidlertid i Tyskland, så TV stolen står og vansmekter, stakkar.
Jeg ser nemlig Gilmore Girls fra sofaen
, og i dag har jeg kjøpt hele første sesong!
Hurra for at det søren meg skal bli litt helg på en stakkars Pafrika også!

Fin fredag til alle som stikker innom!

onsdag 20. oktober 2010

Herrefred! Ekstrem bloggeknoting på gang her. Gå vennligst videre til innlegget under, det er det som gjelder. Med en liten tilføyelse ;)

tirsdag 19. oktober 2010

Utfordrer! Kåm igjæen! - med viktig tilføyning!

Hjemme igjen!
Pafrikaene har storkost seg borte i junaiten, og kom hjem med både fulle kofferter, mager og hoder. You'll never leave Texas hungry, sies det nemlig over there, og det har vi nå erfart.
Fy søren, de kan koke der borte, og det er ikke noen puslete porsjoner de opererer med heller. Det kan bli hardt å konventere til det Pafrikaske kjøkken.
Men det er likevel så godt å komme hjem! Særlig etter 14 timer på reise. Denne gangen droppet vi alle hallusinogener på forhånd, og ble belønnet med en helt klar og orientert Belkini hele veien hjem. Litt oppkast ble det imidlertid. Noko for noko. Det førte igjen til litt sympatioppkast fra Pafrika. Skulle bare mangle at jeg ikke lider litt jeg også, med tanke på de elendige reisesyke-genene jeg har sendt videre. Mr Pafrika er lykkelig forskånet fra denslags, og når han ikke holder spyposer eller tørker diskret opp etter oss, koser han seg med triple porsjoner av all den gøye flymaten. Han kom hjem ekstra mett, med andre ord.

En annen årsak til at hjemkomsten ble ekstra gjev, er hun her:


Fineste lille vofselofsen!

Det var et gjensyn som varmet langt inn i hjerterøttene. Selv om jeg egentlig er en katteperson, gjør jeg et unntak for den fineste hunden i verden. Helt objektivt.

Nuvel. Det jeg egentlig skulle med dette innlegget (her tar jeg absolutt selvkritikk på at innleggene mine blir lengre og lengre, for jeg har en tendens til å skrive meg inn på sideveier og langt bort fra det opprinnelige poenget. Det skal jeg skjerpe meg på) var å svare på utfordringen jeg fikk av Wilhelmine.

Jeg må innrømme at dette med utfordringer er noe helt nytt for meg, men det virker å være slik at man svarer på noen spørsmål, og så sender disse videre til andre bloggere ut fra ulike kriterier. Denne gangen skal jeg sende videre til 6 blogger jeg ofte leser. Jeg ser imidlertid at mange av dem allerede har fått utfordringen. Det ser altså ut til at meg og Wilhelmine og flere med har ganske lik bloggesmak! Så what to do? Jeg prøver derfor å utelate dem jeg ser allerede har fått den. Men husk altså, om ikke nevnt, aldeles ikke glemt! Skulle disse likevel allerede være utfordret opp og ned i mente, får de isåfall kun ta som et kompliment!


Utfordringen lyder som følger:

1.
What is your favorite word?
Hm. Det var grådig vanskelig. Kanksje jeg rett og slett skal velge meg grådig? Det er et veldig bra bergenskuttrykk, og de liker jeg godt. Som undikk og strømpikk og sånt, og mast istedenfor mistet. Gu, det irriterer mange, skal jeg si dere. Men jeg går for grådig i dag, altså.

2. What is your least favorite word?
Det er enkelt. Gruppearbeid. Eller presentasjon? Eller gruppepresentasjon? Misliker alle like intenst, så det får bli det første som falt meg inn. Altså gruppearbeid. det er sikkert mange studenter som kan kjenne seg igjen her. Vi burde forene oss og få en slutt på elendighet. Ja til retten til å få studere i fred! Men nok om det.

3. What turns you on creatively, spiritually or emotionally?
Bøker, for det meste. Det er få ting (altså bortsett fra levende mennesker) som gjør meg like lykkelig som en god bok. Den kan jeg bare gå inn i, og smelle døren igjen etter meg, så er jeg borte fra verden en stund. Fantastisk. Andre bloggere inspirerer meg med det de tenker og lager. Jeg liker meg så godt i Blogglandia!

4. What turns you off?
Treighet. Latskap, dessverre også min egen. Og en klassisk husmor-turn-off: roting når jeg nettopp har ryddet! Helv..., altså!

5. What is your favorite curse word?
Ja, her er det bare å kjøre på. Liker både faen og helvete, og skal jeg skikkelig fleske til bruker jeg gjerne å kombinere dem, med en i i mellom. Neida, helst ikke foran barn og eldre. Hvis banning bare er en del av dagligtalen, mister det hele effekten. Det må spares litt på, slik at det river når det trengst. Håhå, jeg har myye mer på lager.

6. What sound or noise do you love?

Når det brenner i ovnen, regner mot ruten, og sånne deilige blobb-blobb-blobb lyder som akvarier noenganger lager. Mmmm!

7. What sound or noise do you hate?
Vifter og alt som durer. Den høyfrekvente, vonde og ekle lyden av en batterilader som står i kontakten, uten at telefonen er plugget i. Varmepumpe! Det kunne jeg aldri hatt!

8. What profession other than your own would you like to attempt?
Drive med dyr. Drive kafe, kanskje? Men ikke lage maten. Noe jeg kan styre og bestemme over helt selv, mmm. Selvsagt med ansatte som gjør de kjedelige tingene ;) Ok, jeg vil egentlig være Lorelai i Gilmore Girls.

9. What profession would you not like to do?
Hadde ikke trivdes som kontrollør av ett eller annet slag, eller vokter.

10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates?
"Tuller! Rett ned igjen til alle du bryr deg om, frisk og fin med blanke ark og nye sjanser".


Jepp, slik tenker altså jeg! Og sender utfordringen videre til:

  • Gasellene
  • Serendipity
  • Barbros Lille Atelier
  • Tevangas Teselskap
  • Med Et Lekent Sinn
  • Råckefår
Ja, eg prøvar meg på en 7 ' er også, for da bli hun så glad. Min egen lille
  • Belkini!
(Kreativ♥Impulsiv, Skjerstad, gult hus i svingen og enda noen flere; jeg ditcher dere bare fordi dere ikke skal bli altfor utfordret, stakkars!)

Da får vi se da, om noen plukker opp dette! Fin tirsdag til alle sammen, okke som! Jeg feirer min med jet-lag. Bare fordi det er utrolig gøy å skryte over jet-lag, det er liksom utrolig mye kulere enn bare jeg har sover så dårlig i natt.


Her må jeg ile til med en viktig tilføyning!

Jeg har nemlig en nyoppdaget blogg som jeg har grådig lyst å sende utfordringen videre til, selv om jeg nå sikkert bryter alle utfordringsregler herfra og til evigheten.
Men det er det isåfall verdt! For bloggen Eple fortjener både en utfordring, og en god velkomst i Blogglandia, blodfersk og nyutsprungen som den er. Eple er nemlig den vittigste og greieste jeg kjenner, og det skinner tydelig gjennom på bloggen hennes. Jepp, eg e inhabil, men her spiller det faktisk ingen rolle, for jeg har evig rett!

Så Eple, det er bare å kvesse tastaturet!
Alle andre - besøk Eple, dokkar kommar ikkje til å angre!

Fin onsdagskveld til alle i hop!





fredag 15. oktober 2010

Do not feed the animals!!

Akk ja. Pafrikaene har fartet mye rundt de siste dagene, og Pafrika hadde maaange goeye bilder som faktisk kunne ha bevist dette. Hvis Mac'en jeg for oyeblikket disponerer, hadde godkjent dette. Men det gjoer den ikke. Bildene er lastet inn og finnes paa maskinen, men lar de seg hente frem gjennom Blogger, tror dere?
Nei, og atter nei. Etter 2 dager med intens reisevirksomhet og mange fine stunder, men ogsaa en smekkfull bil der James Brown fikk herje uavbrutt i minst 20 minutter foer Pafrika broet sin selvpaalgte tause lidelse og forlangte elendigheten eliminert med oyeblikkelig virkning, er dette motgang jeg ikke trenger naa!
Grr! Nei, I don't feel good, mr Brown, selv om I know I should.

Nuvel, jeg faar vise et lite utvalg av det Mac'en av ukjente grunner har valgt aa la passere sensuren.
Pafrikaene har nettopp besoekt et fint lite naturreservat utenfor San Antonio, men bildene derfra blir altsaa holdt tilbake mot min vilje. Derfor viser jeg bilder fra Jurassic Park, som vi var innom for noen dager siden. Pafrikaene var like ulydige her som i naturreservatet, og respekterte overhodet ikke paabudet om please do not hand-feed the animals:


Gu, de e jo saa skjoenne! Se paa de oeynene, du ser jo kor sulten han er, stakkars!



Mr Pafrika klarte ikke aa staa imot. Og se, saa mett og fornoeyd han ble etterpaa:


Formelig lyser av takknemmelighet, spoer du meg!


Neida neida neida, vi ville jo aldri latt en dino spise opp lille Belkinien vaar.
Men for sikkerhets skyld kan dere jo holde et vaakent oeye med bloggen hennes. Da kan jeg jo samtidig benytte anledningen til atter en gang aa si tusen takk til dere som kommenterer paa innleggene hennes! Hun blir saa glad, og ikke minst inspirert til aa skrive nye innlegg. Samtidig foeler jeg meg som en graadig god mor, som bidrar til baade oekt skrivetrening og medabruk, helt utenfor normert skoletid, og haaper at det kan kompensere litt for at vi fullstendig glemte forrige foreldremoete.

Noen som imidlertid er kjent for helt eksepsjonell hukommelse, og visstnok aldri glemmer tidligere utfoerte udaader, er denne gjengen her:



Det er egentlig rart, saa muntre og lystige som de er. No work and all play, ville jeg sagt. Ser ikke ut som de har hatt noe saerlig skolegang, noen av dem.
Ser en vekk fra posituren, saa er de faktisk riktig saa naturtro. De ble observert i Disneys' Magic Kingdom, der vi ble guidet rundt i elvebaat av en ustanselig pratende amerikaner.

Prat, ja. Pafrika mener aa ha observert at det prates graadig mye her i junaiten. Det kjoeres knallhardt paa small-talk. Og vitser. Og vittigheter. Om ikke hele tiden, saa iallefall veldig veldig ofte. Og hoefligheten, den tas til et nivaa jeg ikke visste eksisterte engang.
I heiser er det bare aa forberede seg paa en samtale som varer helt til en av partene (dessverre, naa som vi hadde det saa hyggelig) har naadd destinasjosetagen og maa forlate selskapet.
Hello! How are you doing? Nice to meet you!
(ok, det siste er bare de aller ivrigste, men likavel).

Amerikanerne virker rett og slett som et ytterst hoeflig folkeferd saan i public iallefall, og er veldig raske med aa unnskylde seg, hvis de paa noen maate kan ha kommet til aa ha troedd noen for naerme, bokstavlig talt. Senest i dag gikk en amerikansk dame forbi oss paa med halvannen meters klaring, minst. Excuse me, I'm sorry, sa hun i det hun smatt forbi med nedslaatt blikk.

Her er det nok en eller annen kulturell kode en stakkars ubehoevlet europeer ikke faar med seg. Hva i all verden er det de unnskylder seg for??
Og ikke minst, hva sier de hvis de, gud forby, skulle komme til aa faktisk dulte borti oss?
Ja, da har de et problem, da! Og da kan de angre paa at de brukte opp all kruttet paa excuse me og I'm sorry i tide og utide.

Paa den andre siden, saa var museumsvakten vi saa i dag, tungt bevaepnet. Kan vi tenke at de er hoeflige, men bare til et visst punkt? Og deretter braker det loes?

Det har Pafrikaene egentlig ikke lyst aa finne ut av. Vi konkluderer med inntrykket av at Amerika er kontrastenes land, paa velig mange maater. Og det er jo strengt tatt ikke mer overflatisk aa veksle noen ord med en fremmed i heisen, enn rungende taushet og iherdige forsoek paa aa unnga oeyekontakt? Og hvis jeg maa velge mellom hyggelig overflatiskhet og dyp og ektefoelt ignorering, saa gaar jeg foer foerstenvnte.

Ja, de kommer til aa skvette i heisen paa jobb fremover, naar Pafrika begynner aa praktisere sine nyervervede amerikanske kommunikasjonsferdigheter!

Foer Filosofen fra Amerika avslutter for denne gang, har jeg imidlertid lyst til a si noen velvalgte ord:

Hurramegrundt,
jeg har vunnet et superfint heklesjal hos flinkeste Wilhelmine! Hun feiret 1 maanedsjubileum somm blogger med aa lodde ut et kjempefint hjemmeheklet sjal. Jeg vinner aldri noe, det sier alle ja, men jeg mener det. Saa gleden var desto stoerre naar jeg fikk melding om at jeg var den heldige vinneren! Jeg skulle glatt frekt og freidig ha laant et bilde fra bloggen hennes for aa vise sjalet jeg har vunnet,men det holder sikkert aa minne dere paa at jeg tross alt sitter her med en ulydig Mac i fanget. Bildelaaning og slikt er dermed lang utenfor mitt kompetansenivaa. Men jeg vil iallefall anbefale samtlige som er innom her aa ta turen innom Wilhelmines, som er flink og kreativ paa mange maater, og vel verdt et besoek! (klarte ikke aa linke paa mac'en, selvsagt, bare later som)

Jeg gleder meg stort til pakke i posten Wilhelmine, paa forhaand tusen takk! Og stor takk til alle dere som gidder aa stikke innom meg og Belkinien, til tross for laber bloggevirksomhet den siste tiden. Ha det saa bra, alle sammen!


søndag 10. oktober 2010

Pafrikaene gjoer Florida

Pafrikaene har hatt en saerdelse travel uke i Amerika, og maa si seg straalende fornoyed med oppholdet hittil. Den greieste svigerinnen, som har et veldig avbalansert forhold til sin nyinnkjoepte GPS, har tatt oss med til Orlando, Florida, og ikke mindre enn tre fornoeyelsesparker: Universals Studios, Universal Adventures og Disney World's Magic Kingdom.
Svigermor, som av uviss grunn stort sett holder seg 2o meter bak oss andre, har regnet ut at vi har tilbragt 24 timer i fornoeyelsesparker paa 3 dager. Ferie er ikke bare bare, altsaa!

Et hoeydepunkt for Pafrika var besoeket til Harry Potter land.
Harry Potter boekene aapnet doeren til fantasyland for Pafrika, og siden har jeg aldri sett meg tilbake! Det er mye god fantasylitteratur der ute, men det er soeren meg mye elendig ogsaa. I skrivende stund har jeg imidlertid nettopp avsluttet Hunger Games triologien, svaert, svaert begiestret! Jada, det er YA litteratur, men jeg er uansett ikke saa veldig moden, saa det gaar fint. Eventyr passer dessuten for alle aldre.

Nuvel, det var et sidespor. Pafrika frydet seg altsaa stort i Harry Potter land, og tok selvsagt turen til Hogsmead:


Please respect the spell limits.
Loving it!



Vi stakk innom Hogwarts ogsaa:



Det er mye himmel her, og det skyldes at jeg matte sikte ganske hoeyt for aa unngaa aa faa en million andre turister med paa bildet. Muggels overalt, det passer seg ikke rundt Hogwarts, synes jeg.

The Wizarding World of Harry Potter var, som alle andre land i Universalparkene, spekket med rollercoasters. Men siden Pafrika ikke ser vitsen med aa bli vettaskremt uten at det er helt noedvendig, holdt jeg meg trygt paa bakken, nippende til litt butterbeer, mens resten gav seg doedsdriftene i vold.
Nuvel, eventuelle skader vil nok imidlertid anses som selvforskyldte, for Amerika skal ikke ha paa seg at det tar lett paa sikkerheten:





Som under dette besoeket til NASA:



Tuller! For vi er ikke i NASA, neida, vi blir her med noed og neppe klarert for et saktegaaende tog. Og for aa gjoere deet helt klart hvordan man ikke skal oppfoere seg i vognene:





Jepp, USA tar fornoyelser paa alvor.
Neste gang dere ser folk hengende, slengende, rullende og snublende rundt paa et vanlig norsk (oesteuropeisk blir vel mer riktig aa si, kanskje) tivoli, kan dere nok med sikkerhet anta at de er amerikanere. Som ikke er sikkerhetsbriefet paa forhaand, kanskje til og med med tilboyeligheter til et snev av motionsickness.

Naa venter poolen og solen paa Pafrika, men foer jeg avslutter kan jeg jo infomere dem som eventuelt lurer paa hvordan det gikk med hekle-hele-veien-til-USA prosjektet mitt?
Vel, heklenaal i tre ble innkjoept (tusen takk for alle tipsene jeg fikk om dette!) og bragt med helt ombord paa amerikaflyet, uten problemer av noen slag.
Det ble imidlertid ikke tid til hekling.
Belkinien er nemlig alvorlig plaget med reisesyke, og foer denne lange reisen hadde vi derfor faatt resept paa reisesykeplaster. For sikkerhets skyld proevde vi dette ut noen dager foer avreise, fordi det er graadig dumt aa oppdage bivirkninger i luftrommet mellom Europa og USA.

Nettopp, GRAADIG DUMT er det!
For der, hoeyt oppe mellom skyene, slo bivirkningene til med full kraft.
Belkinien ble rett og slett kraftig hallusinert og forvirret, og saa baade stjerneskudd, katter, hus og biler rundt omkring paa flyet. Samtidig lurte hun paa hvorfor vi matte sitte saa lenge paa denne bussen, det var jo tross alt loerdag, og skolefri!
Groess og gru. Vi ler av det naa, og det har unektelig generert mange goye interne spoeker hos Pafrikaene, men det var saerdeles lite morsomt naar det stod paa! Selv hadde Belkinien det heldigvis ganske saa fornoyelig under trip'en sin, og jeg er veldig glad for at hun hadde hyggelige hallusinasjoner, tross alt.
Nei, jeg kan virkelig paa ingen maate anbefale reisesykeplaster. Kvalme og oppkast er langt aa foretrekke fremfor en naerpsykotisk niaaring, saerlig paa en 10-timers flytur. Vi noterer oss at dette medikamentet proever vi aldri, aldri igjen.
Men kanskje vi kan faa en god pris for de resterende plastrene... ? ;)

Fine hoestdager til dere i Blogglandia, der solen (stort sett alltid) skinner! Jeg har nok savnet dere litt. Jeg savner ogsaa veldig de tre siste bokstavene i alfabetet vaart! De er ikke oppskrytte, og vi bruker dem mye mer enn vi tror, skal jeg si dere!