Strikk deg et liv!

...eller bare grådig mange luer?
Jepp, det er visst det jeg gjør for tiden. Munter klirring akkompagnerer hver en ledig stund, og dem er det strengt tatt mange av. Jeg strikker, og hører på Charlaine Harris' Sookie Stackhouse lydbøker på iPhonen. Dette har ført til sterke assosiasjoner mellom ulike strikkeprosjekter og Sookies liv og levnet. Denne rosa luen her, den representerer Dead to the World, og vips, får jeg et herlig mentalt bilde av en naken Eric the Northman nervøst joggende langs Hummingbird Road, fangs out and everything. Naijs, skal jeg si dere!

Eric støtter Rosa Sloyfe aksjonen, det er jeg sikker på.

Disse her har jeg holdt på med så lenge, og dermed vært gjennom så mange lydbøker, at ingen spesielle assosiasjoner har festet seg. For noen uker siden var de fine og hvite. Nå er de bare varme.

Jeg har enorme føtter. Den høyre er i tillegg en klumpfot. Det er ikke så lett.

Tovede tøfler er fantastisk, særlig for en som neppe holder mye over 33 grader fra knærne og ned. Før jeg gikk i gang med disse, hadde jeg godt og grundig slitt ut de grønne som kan skues ute i margen her. Der sydde jeg på et lite broderi på hver, mens disse får bare en knapp. Men en skikkelig fin en.

Knappen er fra Knappehuset i sentrum. Som jeg til min bestyrtelse har oppdaget at nylig er nedlagt?!


Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Iallefall to luer til. Jeg skal imidlertid ikke skamløst tigge om skryt for hele produksjonen i dag. Sparer noe til en regnværsdag, men avslutter med denne kreasjonen her. Spesielt egnet for dem som skulle vært født med stilk på hodet.

Jeg ler av, og hun ler med. Sånn går nå dagene.

Fin helg til dere som stikker innom!

Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!

Hjemme

Det er gode dager i permisjonslivet, det må jeg bare si. Jeg vet ikke helt hvor de blir av, men de flyr avgårde. Laange morgener kan ha noe med saken å gjøre. Jeg er meget fornøyd med å ha skapt to B-mennesker!

Været i Bergen er ikke noe å skryte av for tiden, så det blir endel inneaktiviteter. Jeg strikker og hekler som en husmor on fire, faktisk så raskt at jeg ikke har tenkt på å blogge det, engang. Her en kveld befant jeg meg plutselig i full sving med å tapetsere tidsskriftholdere fra IKEA. De ble grådig fine, når sant skal sies. Stoffet fikk jeg av Namaste når hun besøkte meg i fjor høst, og det er så fint at terskelen for å sette saksen i det har vært ekstrem høy. Men nå stålsatte jeg meg, og konstanterer at resultatet rettferdiggjør vandalismen.

Sol i jungelen og greier!

Urban 70-tall jungle, close up.

En liten søttitallsjungel der nederst i bokhyllen, og stor forbedring fra rotet som tidligere dominerte. Irriterer meg at jeg ikke tok før-bilder, det er bloggemessig svakt. Apropo bokhyller, kunne jeg her om dagen lese i en eller annen boligsammenheng at det er lov å møblere med bøker igjen. Nå har det vel strengt tatt ikke vært ulovlig, kun interiørmessig litt på grensen. Uansett kan jeg være fornøyd med å være tidsriktig for tiden, uten å ha ofret det så mye som en tanke. For det er klart man må ha sine bøker rund seg, bevares. De representerer jo noen av de bedre opplevelsene i livet, og slår i tillegg hvitmalt rekved med flere lengder når det gjelder det dekorative.

Ser dere at det lyser Fire i gullskrift bak yucca'en der? Den er grådig gøy hvis du liker fantasy, skrevet av Kristin Cashore. Noen som husker Forsythe sagaen, som gikk som TV serie for noen år siden? Grådig gøy den også, og øverst til venstre ser dere bøkene de er basert på. Det er fortsatt fire bind igjen som ikke er filmatisert, så her kan en bare håpe på en lang fortsettelse.

For meg er det viktig at bøkene i bokhyllen står helt ytterst, og at bøkene, så godt det lar seg gjøre, fyller bokhyllen i høyden. En fiks ide javel, men slik må jeg ha det. Da Belkinien var liten var dette et slit å opprettholde, skal jeg si dere. Små barn rett og slett elsker å dytte bøker innerst i bokhyllen. Tro meg.

Aaah, all denne kulturelle kapitalen jeg har opparbeidet meg. Eventuelt, alt jeg har glemt å avbestille fra Bokklubbene.

Jeg konkluderer med at bøker er dekorative. I tillegg kan de leses også. Men nå skal jeg samle gjengen, og så skal vi meske oss med hjemmelaget sushi. En gyllen anledning til å faktisk spise seg mett på sushi. Stappmett faktisk, og eg gledar meg!


...og dermed glemte jeg selvsagt det jeg på tro og ære lovet Belkinien, nemlig å sende alle lesere sporenstreks videre inn til henne og det nye innlegget hennes.
Så, huuushj avgårde med dere!

Hekletrøbbel, atter en gang

Under etiketter ut på siden her, ser jeg at hekling er det temaet som oftest blir tatt opp av meg. Litt overraskende, selv hadde jeg holdt en knapp på sutring. Sutring har imidlertid rykket ned til tredjeplass, etter en bekymringsfull lang tid på andreplass. Det er jeg fornøyd med, så negativ er jeg tross alt ikke.

Men i dag er jeg nok litt negativ. Hekletrøbbel er irriterende greier, selv om det hele startet med noe så koselig som besøk av Namaste i fjor høst. På en eneste kveld lærte nemlig Namaste meg å hekle tøfler. Trodde jeg. I ettertid betviler jeg hvor mye innlæring som fant sted, og vektlegger heller Namastes tette oppfølging, kombinert med en ukjent mengde rødvin. Resultatet ble imidlertid upåklagelig, en snaisen tøffel i utmerket utførelse. Rett før Namaste dro om søndagen, skrev jeg i all hast ned oppskriften, med håp om å enkelt og greit kunne smelle sammen tøffel nr to på egenhånd.

Her er oppskriften.

Hm?

Eller skal vi heller kalle den "oppskriften"? For denne skjønte jeg lite av, da jeg gledesstrålende fant den igjen for noen uker siden. Leste ikke så nøye på den da, men viste den stolt frem til Eple litt siden, og annonserte at nå var vi klare for masseproduksjon her. Nuvel. Ved nærmere ettersyn består den av setninger som "1 og 1 i hver så langt som nødvenidg. Bretter, teller fem, skjøten under, (tegning av 6 sirkler) og rundt til andre siden"

To par totalt uforstående par øyne møttes, og jeg skrinla umiddelbart tanken om tøffel nr to. Men, tenkte jeg etterhvert, det må jo være mulig å resonnere seg frem til resten av tøffelen, hvis man bare titter grundig nok på tøffel nr 1.

Tja. Jeg tenker vi lar bildene tale for seg.

Her er tøffel 1. Legg merke til den jevne kanten på siden.

Jevnt og fint. Rødvinsflekkene er på andre siden.

Tøffel 2. Legg merke til den ujevne kanten på siden. Som i tillegg er blitt langt lavere enn på tøffel 1. Andre siden er enda verre.

Burde tatt bilde av andre siden, denne er jo eksemplarisk i forhold. Mulig det er rødvinsflekker der også, denne tøffelen har imidlertid større problemer enn et par rødvinsflekker.

Men jeg nekter å gi meg. Det ville være å gi ettter for hånlatteren jeg hører fra Tøffel 1 hver gang jeg passerer heklekurven. Tøffel 1 føler seg nemlig sikker på å ikke bli tråkket på, all den tid tøffel to ikke er gangbar, bokstavlig talt. Men det skal tøfffel 1 bli blå for.

Derfor tenker jeg å bare hekle igjen bulkene på siden på tøffel to, slik at den blir litt jevnere, og kanskje litt høyere. Og dermed sitter på foten. Så langt er jeg ikke kommet ennnå, for dette krever en motivasjonsmengde jeg foreløbig ikke besitter. Men planen er lagt, og tøffel 1 skal ikke føle seg for trygg. Og frykt ikke, kjære lesere - jeg skal holde dere orientert, hehe.

Vil likevel tilføye at oppklarende hekleinnspill mottas med takk. Det jeg lurer mest på, er hvordan få til en jevn kant. Og fin uke til alle der ute, ekstra fin til alle som har sendt så koselige beibihilsener! Tusen takk, dere er så greie!

Lillesøster

Endelig kom du!

Mandag formiddag 8 august ble en etterlengtet liten jente født! Det var en lang natt gitt, og Pafrika er flere ganger blitt fortalt at all smerten er glemt med en gang barnet er født. Det er den slett ikke. Men at det er verdt det, det er jo en helt annen sak.

Belkinien og... Lille Kantarell, kanskje? Hun var nemlig ganske orange i starten, lille knøttet vårt.

Belkinien er stolt og glad storesøster, og en uvurderlig hjelp i hverdagen.

Flinke storejenten min!

Her mollkoser vi oss, hele jentegjengen. Tenk, vi er blitt en liten gjeng!

Det er ingen selvfølge, verken det å bli gravid, eller å fullføre et svangerskap. Jeg er derfor så utrolig takknemlig og glad for at vi har fått til dette. Endelig er hun her!

Heklemaraton

I det siste har det blitt mye tid til hekling. Ferien er stort sett tilbragt hjemme og på diverse hytter i området, og ulike sofaer har vært mitt faste tilholdssted mellom bilturene til og fra disse hyttene. På sofaer kan man lese, spise, se film og serier... kun fantasien setter grenser! Og så kan man altså hekle, og jeg har virkelig strammet meg opp og gjort ferdig ikke mindre enn et stort og et litt mindre stort hekleprosjekt.

Det lille hekleprosjekter er hekling av vimpler. Selvsagt. Før eller siden kommer nok alle bloggere som besitter en heklenål eller flere over behovet for å hekle seg en vimpelrekke. Dette behovet meldte seg med full kraft hos meg for noen uker siden, og siden jeg da var midt inni plikthekling av babyteppe, virket det som en strålende ide å starte et nytt prosjekt.

Vimpelhekling viste seg imidlertid å være ganske komplisert, iallefall for en relativt nyslått hekler. Oppskrifter ble googlet i stor stil, og til tross for at de ble fulgt med slavisk nøyaktighet, ble resultatene totat ubrukelige, og ikke i nærheten av bildene som illustrerte oppskriftene. Det skulle ikke være mulig, men det er det altså. Til slutt kom jeg over en oppskrift på trekantede bestemorsruter, og siden bestemorsruter er det eneste jeg strengt tatt kan hekle, gjorde jeg et siste forsøk.

Bestemorsvimpler!

Slett ikke verst, i all ubeskjedenhet! Disse ble jo også helt ulik bildene fra oppskriften selvsagt, men de er i det minste trekantet, og kan henges på en snor. Rundt kanten heklet jeg hvite fastmasker, og de er heklet sammen på en snor bestående av luftmasker og festet med fastmasker. Ska sei! Dette er nok det mest avanserte jeg noengang har heklet, hvilket kanskje sier litt om heklenivået mitt.

Den hvite kanten rundt har jeg altså kommet på helt av meg selv. Bare nevner det.

Her henger de og flotter seg over babysengen. Kanskje babyen får lyst å komme ut etterhvert også, i dag er det tross alt termin og D-dag og alltingen.

Lokke, lokke, lokke. Komme ut å se på disse fine her, hm? Hadde ikke det vært noe, lille bebis?

Det store hekleprosjektet begynte med at jeg satt og sløvet på et jobbkurs, og så at damen ved siden av meg heklet noe som så ut som en stor bestemorsrute. Det var veldig fint, og jeg tenkte at dette må jo være en genial måte å hekle et teppe på - rett og slett bare en eneste kjempestor bestemorsrute? Klok av skade valgte jeg ensfarget garn, fordi det å feste tråder ofte viser seg å være en effektiv og permanent stopper for alle typer håndarbeidsprosjekter.

Vel. Min forestilling om at hekletøy vokser mye fortere enn strikketøy har fått seg en kraftig knekk. I begynnelsen går det radig unna, men så har veksten en lei tendens til å stagnere kraftig. Det kan ha en viss sammenheng med økende hekle-leihet, jeg vet ikke. Uansett, dette har tatt tid og atter tid, men omsider er det søren meg sluttført dette også!

Ferdig, ferdig, ferdig! Gu' kor deilig!

Jeg hadde lyst å hekle en bord eller kant rundt, men etter atter en gang å ha googlet diverse totalt uforståelige oppskrifter, fant jeg ut at noen rader med fastmasker gjorde susen det også. I tillegg var det utrolig gøy å gå fra å hekle stavmasker til å hekle fastmasker, så de fire siste rundene var rene fryden. Da er man lei av å hekle, da.

Close-up, fastmasker og stavmasker i skjønn forening.

Ok, siste bildet. Hjørnene ble av varierende kvalitet, merkelig nok velger jeg å avbilde et av de verste. Uansett, jeg har heklet et helt babyteppe - og det er ferdig! Skal mer til enn noen uheldige hjørner for dempe den tilfredstillelsen!

Vel, det var vel egentlig det! Jeg er rett og slett skamløst fornøyd med å ha påbegynt og sluttført ikke mindre enn to håndarbeidsprosjekter på ikke alt for lang tid. Når jeg i tillegg kan fortelle at jeg har sydd et kjempestort (etter min målestokk) lappeteppepledd, blir det nesten rent for mye, så det tar jeg og skryter av en annen gang.

Det neste jeg godt kunne tenke meg å få helt ferdigstilt, er babyen. Hittil i dag har termindatoen ikke vist seg å innha noen magisk babyfremkallende egenskaper overhodet, selv om jeg, inspirert av siste Harry Potter film, har prøvd meg på en accio, baby. Foreløbig uten effekt...

Til resten av dere vil jeg bare slenge ut et optimistisk accio, sommervær! Kan umulig skade.

Uvirkelig

Dagene etter 22 juli har vært uvirkelige. Og hvordan kan jeg egentlig uttrykke det i en fjaseblogg som stort sett befatter seg med håndarbeid, innredning og bruktkupp, ispedd litt godmodig sutring? Det meste jeg noengang har skrevet om her blir med rette banalt og innholdsløst i dette nye, uvirkelige perspektivet. Som ingen har bedt om eller fortjent, påført oss av et menneske som befinner seg godt utenom allfarvei på alle menneskelige målestokker.



Det var en følelse av uvirkelighet under minnemarkeringen i Bergen i går også. Virkeligheten slipper bare til i små glimt, til å miste pusten av. Å se en håndskrevet lapp til en savnet i blomsterhavet på Den blå stenen. Alle faklene som litt etter litt tennes i folkehavet. Den unge gutten som besvimer ved siden av meg. Tusenvis som synger Nordahl Griegs Til Ungdommen. Ett av versene smertelig aktuelt for dem som ble drept 22 juli 2011.:

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
Troen på livet vårt, menneskets verd
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det
Dø om du må, men øk det og styrk det!

Lys og blomster ved Den blå stenen i går kveld, 25.07.2011.

Uendelig med medfølelse til alle som har mistet noen.

Før og etter

Før og etter er gøy. Det kommer selvfølgelig an på hva før og etter henspeiler på, men min form for før og ettter i dette tilfellet dreier seg om noe så enkelt som hyttekomfort. Mer spesifikt, sofakomfort.

På hytten til svigermor er Pafrikaene ganske ofte, både med og uten familie. Begge deler har sine klare fordeler. Med familie betyr at middag serveres daglig uten at vi trenger å ofre den en tanke. Uten familie betyr... fred. Ro. Deilig det også, selv om vi altså må stå for kokingen sjøl.

Hytten i høstsol. Det var dessverre umulig å oppdrive sommersol i år.

Denne hytten er superfin på alle områder, bortsett fra kanskje ørlite dårlig sittekomfort. Jeg vil dra det så langt som å si at den er overdrysset, ja rett og slett sprinklet med, kurvstoler, som strengt tatt ikke tilbyr allverdens komfort. I tillegg er der også en sofa, som ikke utmerker seg positivt på komfortområdet den heller.

Derfor, tenkte Pafrika, hadde det jammen gjort seg med en ny sofa. Med svigersmors delvise godkjenning tok jeg en runde på Finn.no, og kuppet meg en super Ikea sofa, Karlsvik 3 seter med sjeselong, til den nette pris av 1300 kr! Gitt vekk, og med nytt trekk fra Ikea kom hele herligheten på ikke mer enn 3000 kr. Og da har vi fått mye sofa for pengene - 2,65 i lengden, for å være helt spesifikk. Tilbud på trekket også, her slo jeg virklig til på flere fronter samtidig.

Slikt genererer jo uvergelig før- og etter bilder. Her er hyttestova før, med gamlesofaen og kurvstoler all over the place. Ser ikke så mange av dem på bildet, imidlertid.

Gamlesofaen. Nyt de lekre åttitallslampettene som er halvveis murt inn i veggen. Artig påfunn, det der.

Og her, her er stova etter sofakuppet vårt:

Nyesofaen, dandert med Belkinien. Jada, lampene er fortsatt med. Det er viktig å ta utskiftninger gradvis, dessuten er det strengt tatt ikke min hytte.

En fantastisk god sofa å sitte i - kanskje fordi den er brukt, og godt innsittet? Ikke vet jeg, men med nytt trekk ser den jo aldeles strøken ut.

Sjeselongdelen er særlig fantastisk, og en kilde til ilter krangling. Siden jeg er to for tiden, så vinner jeg så og si hver gang, hehe. Jeg rakk til og med å sovne på nyesofaen første kvelden - det var en umulighet på den gamle, iallefall for meg. Siden vestlandssommeren ser ut til å by på regn og atter regn, og det uvergelig blir endel hytting på oss, skal jeg iallefall sitte godt mens jeg klager over været (og familien). Det gleder jeg meg til.

Når jeg først var i fornyingshjørnet, ble det til at jeg kjøpte en ny kopp også.

Koppen skimtes helt til høyre. Siste Charlaine Harris boken fortjener nemlig hedersplassen midt i bildet - den er så gøy! Anbefaler bøkene tusen ganger over serien (altså True Blood)

Faktisk en Green Gate kopp, selv om de er hypet så det holder. Planen var at koppen skulle bo på hytten, men etter å ha gått og slurpet fra den hele helgen, ble jeg så knyttet til den at den fikk bli med hjem. Men i dag fant jeg jammen to steike fine kopper, helt klart Green Gate - ripoff, og derfor ekstra likbare. Til en fjerdedel av prisen, selvsagt.

Nye hyttekopper, tilfeldigvis både danske og Green Gate look-a-likes.

Disse skal få bo på hytten og kose seg. I regnet.
Men hva synes stakkars svigermoren om sofabyttet, er det kanskje noen omtenksomme sjeler som lurer. Tja, vi tror hun ble fornøyd. Dessuten bakte vi muffins til henne, som hun fikk lov å spise i nyesofaen. Da mener jeg alt må være greit.

Mmmm.

Fine sofadager til alle der ute!

Bad blogger

Pafrika er en skikkelig bad blogger for tiden, det er ikke til å komme unna. På den andre siden er jeg kanongod til å ligge på sofaen og lese middelmådig fantasylitteratur, det skal jeg ha. Et syprosjekt har jeg også startet, med det resultat at symaskinen står på stuebordet andre uken på rad. Syrommet/kontoret er så rotete at der går det ikke an å sy lenger. Syprosjektet er, unødvendig å si kanskje, selvfølgelig ikke i nærheten av ferdigstillelse. Akk ja, sånn går no dagan.

Men, jeg klager ikke. Hvorfor skulle jeg det??! Jeg har det jo som plommen i egget, med ignorering av så og si alle plikter. Mulig noen rundt meg klager litt, jeg hører ikke etter når jeg jakter varulver. Om en seks ukers tid er det dessuten sannsynligvis slutt på slaraffenlivet, så det er bare å nyte det i fulle drag. Og fylle opp søvnbanken, ikke minst. Bebisen fortjener en opplagt mor, må vite!

Nuvel, nok om det. I dag skal jeg egentlig bare rett innom for å takke for en kul gave jeg fikk av Girafmamma, og en award fra Hegemoni.
Giraffmamma pakket inn gaven ved hjelp av disse fine illustrasjonene, dessverre svært betegnende for sommerværet i Bergen disse dager.

Ingen sak å være fornøyd i regnet hvis du har en kanin å plaske rundt i dammene med. Det har imidlertid ikke vi, til Belkiniens store frustrasjon.

Inni fant jeg dette snaisne perlebildet:

Vel talt. Hva mer er det å si, egentlig?

Ålehovve, der har du et bergensuttrykk som er alt for lite brukt, etter min mening! Tusen takk for dialektisk oppfriskning Giraffmamma, og det fra en østlending attpåtil! Jeg har prøvd å flettte uttrykket inn i mitt daglige vokabular, men har ikke fått helt dreisen på det ennå. Men jeg gir meg ikke. Jeg er nok et aldri så lite ålehovve selv for tiden også, for jeg finner ikke igjen awarden fra Hegemoni. Kan jeg unnskylde meg med å være litt gravid i hjernen også? Mener nemlig å erindre at jeg ble grådig glad, så tusen takk skal du ha! Jeg er slett ikke utakknemmlig, bare trøtt og lat. Det er jo myye mer sympatiske egenskaper... eller?? ;)

Mystisk nok ser jeg at jeg fortsatt har besøkende daglig her inne, selv om det skjer fint lite for tiden. Takk for det, og ekstra fine dager til dere som fortsatt gidder å stikke innom!

En natt i dyrehagen

Dette innlegget skulle egentlig handle om en fin ting jeg fikk av Giraffmamma, pluss mottagelse og videresending av fin award fra Hegemoni. Men jeg har ting jeg må skrive av meg, rett og slett, så det får vente til neste innlegg.

I anledning Eplenes tur til varmere strøk, har Pafrikaene (for et fruktfat vi utgjør!) med glede påtatt seg å passe Epledyrene, bestående av søt liten hund og ditto katt. Ikkeno' problem, bare hyggelig, og kjekt med selskap for dundro vår også. Dundro er Lissie, velvoksen golden retriever. Eple har tatt i mot tilbudet, faktisk noe nølende, samtidig som hun mumlet noe om å sette vennskap på prøve. Det har jeg bare ledd overbærende av. Hittil....

Husets nye gjester ankom i går. Planen om at gjestehunden ikke skulle få ligge i sofaen, er allerede gått fløyten. Hun ligger sovende og siklende ved siden av meg as we speak. Før jeg gav etter, prøvde jeg å innstallere henne her:

Eeh.. takk, men nei takk.

Jaja. Jeg er ikke så nøye på hunder i sofaen egentlig, men Lissie tar relativt stor plass, og har dessuten løpetid (mmm, hvite gulv og løpetid), så hun får bare komme oppi når hun en sjelden gang inviteres. I disse dager er det imidlertid og naturlig nok full sofanekt. Er litt redd for at hundehjertet blør av denne forskjellsbehandlingen, men velger å arkivere dette under akk ja, slag livet gir.

Vi var litt spente på hvordan natten skulle utvikle seg med våre nyankomne gjester, og i starten gikk det aldeles strålende. Tror jeg iallefall, for jeg sov. Bortsett fra de gangene jeg ble vekket av gjestekatten, som har patruljert rundt meg i sengen i natt. I kid you not. Våkner av at det klør i nesen... der ligger katten. Velter meg over på andre siden og sovner igjen. Våkner litt senere av at noen tråkker meg i håret. Katten igjen. Jaja, sovner fort. Våkner av av jeg nyser. Katten inntil kinnet, denne gangen. Pytt pytt, jeg sovner greit igjen. Men så, så kommer Mr Pafrika hjem en gang i femtiden. Og det er nå det begynner...

Gjestehunden er seg sitt selvpålagte ansvar som vakthund bevisst, og har neimen ikke tenkt å la inntrengere komme og gå som de vil. Et artig rasetrekk ved gjestehunden er at hun egentlig ikke kan bjeffe. Men lyder kan hun lage, og knurre også. Dette vekker og engasjerer selvsagt Lissie, som får lyst til å leke pittelitt. Alle er våkne, nå. Mr Pafrika prøver fåfengt å innynde seg hos gjestehunden, før han gir opp og legger seg. Vi sovner... nesten.

Kræsj, klor, brak. Det er gjestekatten, som har oppdaget at vinduet på soverommet er åpent. Det er imidlertid litt vrient å presse seg gjennom persiennene, men han gjør en innsats, det skal han ha. Pafrika resignerer, står opp og plukker katt ut av persienner, åpner vinduet og slipper han ut. Legger seg... sovner. Nesten.

...hva er den lukten?! Mr Pafrika kommanderes opp, og saumfarer tre etasjer etter hunde- eller kattebæsj. Ingenting. Vi oppdager så at en ikke ubetydelig gasslekkasje hos gjestehunden er luktkilden. Pafrika velter seg ut av sengen, og følger gjestehunden ut i hagen, der det bæsjes i vilden sky. Endelig, iallefall ett uromoment eliminert. Opp i sengen igjen, alt er stille, og søvnen kommer og legger seg rundt meg som et mykt, mykt teppe....ah....

Belkinien i døråpningen: mamma, det er litt vått i sengen der Elle lå...
Pafrika: kom og sov her, vi brenner sengen i morgen. Sov nå!
Alle tre i sengen, litt trangt, men roen senker seg... Jeg sovner faktisk.

Mjaaaau, kviiin, krafs,klor. Katten vil inn igjen, men klarer det ikke. Belkinien kommanderes bort i vinduet for å løfte katten inn, men har for korte armer. Pafrika gjør en hederlig innsats, men har for stor mage til å lene seg nevneverdig ut. Mr Pafrika vekkes igjen, og fisker katten inn.
Ahhh.... NÅ kan alle sove. Jeg sovner nesten...

..."mamma, eg får ikkje sove. Kan eg stå opp?"

Elle, alias gjestekatten , på Belkinen sitt teppe. Er jo blitt litt vått i sengen, så der vil vi ikke ligge lenger.

Etter det vet jeg ikke hva som skjedde, for det kom et søvntog og rev meg med. Naturen krever sitt. Men jeg stod opp med noenlunde intakt mental helse, og tilsynelatende meget tilfredse dyr. Sovende, selvsagt. For de er jo trøtte, må vite!

Lissie hviler ut etter vel utført natteleven.


Det tar på, å vokte et helt hus, prompe og stå i, samt tasse høylydt rundt på soveromsgulvet noen kilometer.

Men hei, bare 10 netter igjen! For Mr Pafrika og Belkinien, vel og merke. Jeg har nemlig tenkt å benytte meg av nøklene Eple gav meg til leiligheten deres. Mmm, dyrefri byferie... so long!

I Figgjohimmelen

Pafrika unner seg laange bloggepauser for tiden. Pauser fra både det ene og andre, når sant skal sies. Jeg må jo pause for to, må vite! Hvilket bringer meg over til et ektefølt tusen takk for fine kommentarer på forrige innlegg. Dere er jammen greie!

Jeg føler meg i sannhet grådig heldig for tiden, og det ser jammen ut til å smitte over på flere områder. Bruktkuppområdet for eksempel, der har jeg svingt meg i det siste. Første fantastiske kupp ut er dette:

Oh joy! 21 - enogtyve - Daisy deler! Klart beste loppiskupp hittil.

SE på dette. Gu, kor fornøyd eg e!

Koppene hadde jeg fra før. Ensomme, små Daisy-koppene, helt uten familie. Tenk så glade de er nå, en helt ny storfamilie!

Da jeg ankom åstedet, stod en gal dame og vurderte å kjøpe dem. Gal, fordi hun sa til kjæresten sin "... eg vet no ikkje helt...det e jo ikkje et komplett sett... det er jo bare syv middagstallerkener..." Perler for svin, eg vet! Heldigvis fikk jeg gannet henne bort, eventuelt syntes hun ikke 21 Figgjodeler var verdt å bruke 150 kr på! I kid you not, 150 kr for hele herligheten! Det er ingen overdrivelse å si at jeg grebbet fatene, hev 150 kr på disken og løp ut av hele loppisen. Avsluttet med en ørliten seiersdans på parkeringsplassen, kun for å bekrefte hvor åndsfrisk jeg er.

Vel hjemme var det selvsagt klart for fotografering, samt skamlys skryting. Men egentlig, hvisket en liten stemme fra et vesen på ene skulderen, til forveksling lik dem man kan se hos Donald, egentlig er det jo Eple som samler på Daisy, og har gjort det i mange år.
Vel. Grei som jeg utvilsomt og ubeskjedent vil påstå at jeg er, donerte jeg rett og slett en liten del til henne. Som hun igjen grebbet og løp avgårde med, vi kjenner jo begge igjen en gal dame når vi ser en.

Denne akutte gavmildheten ser imidlertid ut å ha gjort underverker for karmaen min i det siste. For seg hva jeg kuppet på Fretex bare dager etterpå:

12 + 10 nydelige suppe- og dessertskåler fra Stavangerflint!

Nå eksisterer det en salig blandings av alt mulig i tallerkener i heimen, men så lenge de er helt fantastik fine alle ihop er jo det bare en sann glede! Kan jeg ha pådratt meg en aldri så liten servise-besettelse, tro? Det var iallefall en fryd å bosse siste rest av TilBords tallerkenene i elendig kvalitet. Har forresten hatt suppe til middag to dager på rad, det er ikke tull engang. De må jo brukes, fine fatene! I morgen må vi kjøpe is eller noe, så vi kan teste ut dessertskålene. Jepp, man må jo bare ta imot gledene livet deler ut, i alle størrelser. Ta dem og løp, spør du meg!

Fine dager, alle samlere der ute!

En lykkelig Pafrika

Denne påsken har vært superfin. Været har i stor grad bidratt, men andre og viktigere ting har gjort sitt til lykke langt utover det vanlige for pafrikagjengen.

Jepp, det var teaseren, før vi begynner med et lite påskesammendrag.
Meg og Belkinien pakket påskemotivasjon og skiklær for familiepåske i Sunnfjord, mens flinke Mr Pafrika malte gulv i heimen. Jeg er svært begeistret for Mr Pafrika akkurat nå, for når vi kom hjem i går viste det seg at han hadde malt ett gulv mer enn planlagt! Malingsveien er tydeligvis en meget farbar vei til Pafrikas hjerte, og nå er jeg rent soft og forelsket her jeg sitter. Vel, iallefall grådig fornøyd. Må nok tvinge på dere et før og etter bilde:

En gang hvite tregulv, med tiden degenerert til noe som ikke engang kan passere som shabby chic. Heller shabby shit. Disse ble malt i 2004, og 7 år kan bokstavlig talt sette sine spor. For ikke å snakke om stier.

Men nå! Ah, hvilken hvitmalt fryd og glede! Vi er klar for 7 nye år, minst. Hurra for Mr Pafrika som tok tak i elendigheten!

Dette kom altså meg og Belkinien hjem til, i tillegg til nymalt kjøkkengulv. Ikke rart jeg flesker til med lasagne og nybakt olivenbrød til middag i dag, mens mr Pafrika får sitte gledesstrålende og virkeløs foran Top Gear (ok, etter han hadde lagd lasagnen. Men jeg har bakt brødene, og det er helt sant). Mens han har kost seg i lett oljemalingsrus, er dette noe av det meg og Belkinien har bedrevet i mellomtiden:

Mesket oss på kafe i Førde. Mormor spanderte!

Spilt badmington med onkelhunden, siden vår egen ikke er i nærheten av å gidde denslags. Eventuelt er litt smartere.

...lest i solen...

... og flydd helikopter fra amerikatanten....

...blant annet. Alt dette har vært vel og bra, og godt egnet til å få frem hverdagslykken. Men i dag våger jeg meg på å dele en enda større lykke. Denne lykken:

En svært etterlengtet liten jente og lillesøster, som vi gleder oss til å bli kjent med om en tre måneders tid. Takknemmelige, heldige og lykkelige oss!

♥

Fine dager med sukker på!