på tokt med Eple og Pafrika

Pafrika holdt på å omkomme av kjedsomhet her i forrige uke. Hjemmekontoraktivitetene fremstod om mulig enda kjedeligere enn vanlig, og dessuten var en relativt krevende statistikkeksamen nyss overstått. Kvalifiserer ikke dette til litt kvalitetstid? Eg skulle tro det, tenkte Pafrika, og var ikke sen med å lokke med seg Eple ut på skulke-hjemmekontor-galeien. Det var ikke det spor vanskelig. Telefonsamtalen lød omtrent som følger:
Pafrika: hei, blir du med på Brukten i morg....
Eple: ja, ok da. Er klar kl 10.00!

Jeg har jo i flere kommentarer til skjerstad og gult hus i svingen omtrent grått blod av misunnelse for denne Brukten de til stadighet frekventerer der oppi nord, og hvor det tydeligvis er adskillig mer gull en gråstein. I sterk kontrast til de fleste bruktsjapper jeg frekventerer, dessverre. Men, haha, vi har gull i Bergen også! Eller rett utenfor, iallefall. Jeg er litt skeptisk til om jeg skal offentliggjøre denne herligheten, men lar det stå til. Bergens beste bruktsjappe ligger selvsagt ikke i Bergen, men i Knarvik, en halvtime utenfor.

Brukten vår med ukjent mann mysende mot solen. Bildet er knøttlite fordi det er tatt med telefonen.

Jeg er vilt begeistret for denne bruktsjappen, som Eple har fortalt meg om for mange år siden, men som jeg merkelig nok bare har besøkt fire ganger. Den ene gangen med godeste Namaste, som ikke var snauere enn at hun fylte den eneste handlevognen i lokalet til randen. Med litt hjelp av meg. Denne gangen mente Eple jeg skyldte henne et forsprang, jf. det fine spisebordet mitt (galskap, eg vet), og jammen klarte hun ikke å ligge et halvt hestehode foran i det vi smatt inn inngangsdøren. Dermed nådde grådige Eplefingre en snaisen lyseblå retrolampe nanosekundene før mine, og eierskapet var avgjort. Brutalt, eg vet. Resten av raidet foregikk imidlertid i svært ordnede former. Som bildene jeg smugtok viser, Brukten vår har nok til alle:

Størrelsen på bildet var litt irriterende, men her er det altså mengder av farget glass. Legg til en hel del hyllemetre telefonlinsen ikke klarte å fange inn.

Oh joy! Rad på rad med tallerkenræl, men innimellom skjulte det seg jammen meg en hel del Figgjo! Ikke knuste jeg noe heller, noe som er en bragd i seg selv når en skal lete gjennom disse stablene.

Litt av fangsten, deriblant den fine blå lampen. Sukk. Men de fine Figgjo-tallerkenene vi skimter til høyre er mine, bare mine!
My preeeecious!

Jeg tror dette taler for seg selv. Et overflødighetshorn er Brukten vår, for mye av dette er virkelig overflødig i de fleste hjem. Likevel var det litt fristende med et liten keramikkhjortehode til kun kr 150,-. Men som Belkinien sier: "mamma, kommar du egentlig til å bruke det?" Lille frøken snusfornuft, men her hadde nok den mentalt formanende stemmen hennes evig rett.

En viktig, men for mitt vedkommende dessverre sørgelig forsømt, del av bruktkupping er knallharde prioriteringer før man setter kursen mot kassen. Her er Eple i sving med de beste intensjoner, og noe ble faktisk plukket ut av kurven igjen.

Denne fine muggen og skålen. Kan du tenke deg! Men retrolampen fikk ligge, ja. Hrmf.

Det ble faktisk litt kleskupping også, blant annet regnkåpe til meg og nytt regntøy til Belkinien. Eplekart skal heller ikke fryse mer i vinter, med hjemmestrikket mariusgenser.
Sånt gjør seg imidlertid ikke særlig på bilder, dessuten ble grafse i gamle ting- iveren større enn ta bilde av gamle ting - iveren. Men alle var enig om at det hadde vært en fin dag! Og nå er det bare å vente på neste Eple innlegg, som sannsynligvis vil handle om ulike bruksområder for lekre lyseblå retrolamper.

Fine dager til alle som er innom!

Takk, og tilbake til de nære ting

Først vil jeg begynne med å takke for svarene fra forrige innlegg. Takk! Det var gøy å prøve å mene noe i Blogglandia, og det var jo heller ingenting å være redd for. Ingen hatmail eller kjipe kommentarer, eller elendighet av annet slag. Jeg ble glad for hver eneste kommentar, og for at dere gadd å mene sammen med meg. Det er imidlertid en ting jeg har lyst å legge til om japaninnlegget, og det er at før jeg skrev det hadde jeg ikke vært innom noen av bloggene som samtidig benyttet anledningen til å linke til Røde Kors og kontonummeret en kan gi penger på. Hvis noen av dem som er innom, linker seg videre til nettbanken og betaler, er jo det absolutt en viktig effekt, og et fint bidrag fra Blogglandia. Jeg er nemlig ikke helt motstander av godhet og hjertevarme.

Nuja, nok om det. Men noe annet jeg imidlertid også har lurt litt på i denne sammenhengen, er hvordan ordne en grei og naturlig overgang fra katastrofen i Japan til de svært nære ting igjen. Valg av spisebord, for eksempel. Etter litt prøving og feiling, innser jeg at så glatte overganger rett og slett ikke finnes. Like greit. Jeg dropper dermed hele overgangen, og setter rett over til de nære ting, avdelingen for valg av spisebord.

Og saken, det er den at jeg hadde en bestefar som var møbelsnekker, tror jeg, iallefall hadde han en skifabrikk og laget ski - eller laget han ski på møbelfabrikken, tro? Det er litt uklart for meg, men okke som var han grådig flink å lage møbler, og noen av dem har jeg hentet hjem fra Landet. Ett er dette bordet, som før jeg forbarmet meg over det, stod og vansmektet i en kjeller.

Fine bestefarsbordet!

Grådig fint er det, til tross for noen leie svimerker. Mangt et bloggebilde har blitt tatt med denne bordplaten som bakgrunn!

Finhet og affeksjonsverdi og enorme mengder skruer og trelim til tross, nå har bordet rett og slett sagt takk for seg. Begge klaffene har løsnet i hengslene, og henger trist og dingler. Treet er morkent, og det er ikke en eneste plass igjen å fylle på med trelim eller skru inn nye skruer. Det er likevel litt vanskelig å se forfallet i hvitøget, men det er også mulig at jeg har latt affeksjonsverdien ta litt av i dette tilfellet.

Bordet har imidlertid flere skjulte kvaliteter, som for eksempel denne lure skuffen her. Den går inn til midten av bordet, og har tatt unna ganske store mengder ræl. Nesten uunnværlig, med andre ord.




Kred til Bestefar for den. Men andre steder må jeg bare konstantere at han har valgt klart mindre estetiske løsninger.

Hadde de tyggegummi på 40-tallet i Sunnfjord, tro? Isåfall er det meget mulig det er det vi ser her. Det er også mulig at det hadde vært litt finere uten all tyggisen, Bestefar.

Uansett, bordet har gjort jobben sin i tiår på tiår, og skal nå få nyte det bordprivilegiet det utvilsomt er å stå lagret på loftet til mine foreldre. Der er det mer ordnede forhold enn det noensinne har vært i stuen vår, der bordet har oppholdt seg de siste ti årene.

Denne prosessen har nok ligget og ulmet i bakhodet mitt lenge, for en dag jeg var innom Fretex slo jeg brått og uten tvil (bortsett fra en konsulterende telefon til Eple, som prøvde å få meg fra hele kjøpet, fordi hun ville ha bordet SELV! I kid you not.) til på et kjøp som i etterkant skulle vise seg å være myyye bedre enn først antatt. Grådig kjekt når det en sjelden gang går den veien! Derfor stod nye spisebordet i kjelleren en stund, parat til å rykke inn, og velkomment skal det være!

fine Nyebordet!

En helt annen stil, men seeee kor fint det e! Tenk at jeg vurderte å vandalisere det med maling. Og prisen, usle 550 kr! Gitt vekk spør du meg, prisingen på Fretex i Bergen er mildt sagt uforutsigbar. Legg til to ekstra stoler og to store ileggsplater, og jeg ler høyt av ekte estestisk gjenbruksglede! Tenker vi feirer kuppet mitt med en aldri så liten billedkavalkade:

Bildet er i høyeste grad arrangert. Tekoppen er tom, og boken leste jeg i sommer. Men de gjør jobben, begge to.

Ok, gir meg nå. Snart.

Overflaten burde sikkert få seg en behandling av et eller annet slag, så det tåler rot og søl og gris. Men foreløbig nekter jeg bare alle andre enn meg å bruke bordet, og det fungerer greit det også.

Nå skal jeg rett og slett bare sitte litt her ved bordet mitt. Fine, nye, gamle bordet mitt. Skal bare se det er en bestefar som har bidratt litt i byggeprosessen her også.

Fin uke til dere som stikker innom!

Engler og bloggfrie dager til Japan

I alle slags dager.
Ja, i Japan er det virkelig alle slags dager for tiden, kanskje spesielt skikkelig, skikkelig dårlige dager. Død, redsel, tap og sorg. Japanerne har nok flertallets dypeste medfølelse og respekt for det de gjennomlever nå, og det er nesten umulig for oss i trygghet å forestille oss hverdagen deres i denne tiden. Annet enn som en sann kamp for overlevelse og redning.

Alle bilder fra Google.images.

Bare for å ha det sagt, og fordi dette sannsynligvis er en helt allmenn reaksjon på det som har hendt japanerne.

Jeg har lest om denne bloggefrie dagen rundt om i blogglandia i dag.
Og jeg tenker - er jeg ond? Dum? Hjerteløs og egoistisk?
For dette skjønner jeg bare ikke. Dette stiller i klasse med Martha sine engler, minus det religiøse aspektet. Med mindre Bloggeguden kan sende noen engler til Japan den også. Men for sikkerhetsskyld vil jeg bare oppfordre om å sende penger, rett og slett. Om vi blogger eller ei, det tror jeg rett og slett ikke Japan har kapasitet til å bry seg om for tiden.

Be gjerne for Japan, send engler hvis du tror det hjelper, kanskje det er slik at alle monner drar. Men hvordan i alle dager skal en bloggfri dag kunne bidra til noe som helst positivt for Japan?

Nei, kan man tenke, det er det nok helt sikkert ingen bloggere som heller tror. På ordentlig.
Det er nok heller et oppriktig uttrykk for medfølelse. Men er det et egnet uttrykk for det?
Nei, jeg synes ikke det. Det betyr ikke at jeg ikke tror at alle som poster japanske flagg og tar bloggepause i dag, ikke genuint føler med japanerne. Igjen, kanskje det er noe jeg ikke forstår her. Symbolverdien av en bloggefri dag, for å være helt spesifikk.

Hva synes du?