Ha det, og takk for alle kommentarene

... fritt oversatt og tilpasset fra Douglas Adams fantasytriologi, originalt nok over fire bøker. Kanskje derfor den er kalt verdens lengste triologi? Nuvel, i siste bok lurer hovedpersonen på hva som er vitsen, egentlig. Og det er visst der jeg har landet med bloggingen min også. Var det verdt bryderiet?, spør Arthur Dent seg. Jo, det var gøy så lenge det varte, og jeg blir glad over å bla tilbake og lese gamle innlegg og alle de fine kommentarene. Men nå er blogging blitt som lekser en ikke har gjort (eller har tenkt å gjøre). Jeg har mistet bloggefoten, og gidder ikke ta verken før- eller etterbilder, lang mindre blogge om alt jeg smeller sammen av garn og pinner for tiden. Symptomatisk for en nært forestående utmelding av Blogglandia, iallefall en lang ferie.

Og svaret er... 42!

Men en kan undres over hva det er med dette bloggefenomenet, som man blir så fanget av, lever intenst med en liten periode, for så å gå godt og grundig lei av hele driten. Jeg ser at det samme ser ut til å ha skjedd med mange av bloggene jeg har fulgt mest med på. Gasellene, Serendipity, Kreativ ♥ Impulsiv - alle har, sikkert av ulike grunner, tatt seg flere lange opphold. Det er jo en gjeng jeg mer enn gjerne lar meg assosiere med, og jeg legger herved meg selv til i listen over forhenværende bloggere. Men med mulighet for senere tilbakekomst, det vil eg bare få sagt. Og da er det jo nesten litt uhøflig å stikke uten å si hadet først, nå når jeg først har bestemt meg. For å stikke, altså. Tror jeg... Så det gjør jeg nå. Takk til alle som har stukket innom, og som har lagt fra seg fine ord. Jeg synes jeg har truffet så mange greie folk her inne, og noen til og med i virkeligheten. Det er en god ting! Så igjen, altså....

...ha det, og takk for alle kommentarene!

Strikk deg et liv!

...eller bare grådig mange luer?
Jepp, det er visst det jeg gjør for tiden. Munter klirring akkompagnerer hver en ledig stund, og dem er det strengt tatt mange av. Jeg strikker, og hører på Charlaine Harris' Sookie Stackhouse lydbøker på iPhonen. Dette har ført til sterke assosiasjoner mellom ulike strikkeprosjekter og Sookies liv og levnet. Denne rosa luen her, den representerer Dead to the World, og vips, får jeg et herlig mentalt bilde av en naken Eric the Northman nervøst joggende langs Hummingbird Road, fangs out and everything. Naijs, skal jeg si dere!

Eric støtter Rosa Sloyfe aksjonen, det er jeg sikker på.

Disse her har jeg holdt på med så lenge, og dermed vært gjennom så mange lydbøker, at ingen spesielle assosiasjoner har festet seg. For noen uker siden var de fine og hvite. Nå er de bare varme.

Jeg har enorme føtter. Den høyre er i tillegg en klumpfot. Det er ikke så lett.

Tovede tøfler er fantastisk, særlig for en som neppe holder mye over 33 grader fra knærne og ned. Før jeg gikk i gang med disse, hadde jeg godt og grundig slitt ut de grønne som kan skues ute i margen her. Der sydde jeg på et lite broderi på hver, mens disse får bare en knapp. Men en skikkelig fin en.

Knappen er fra Knappehuset i sentrum. Som jeg til min bestyrtelse har oppdaget at nylig er nedlagt?!


Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Iallefall to luer til. Jeg skal imidlertid ikke skamløst tigge om skryt for hele produksjonen i dag. Sparer noe til en regnværsdag, men avslutter med denne kreasjonen her. Spesielt egnet for dem som skulle vært født med stilk på hodet.

Jeg ler av, og hun ler med. Sånn går nå dagene.

Fin helg til dere som stikker innom!

Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!

Hjemme

Det er gode dager i permisjonslivet, det må jeg bare si. Jeg vet ikke helt hvor de blir av, men de flyr avgårde. Laange morgener kan ha noe med saken å gjøre. Jeg er meget fornøyd med å ha skapt to B-mennesker!

Været i Bergen er ikke noe å skryte av for tiden, så det blir endel inneaktiviteter. Jeg strikker og hekler som en husmor on fire, faktisk så raskt at jeg ikke har tenkt på å blogge det, engang. Her en kveld befant jeg meg plutselig i full sving med å tapetsere tidsskriftholdere fra IKEA. De ble grådig fine, når sant skal sies. Stoffet fikk jeg av Namaste når hun besøkte meg i fjor høst, og det er så fint at terskelen for å sette saksen i det har vært ekstrem høy. Men nå stålsatte jeg meg, og konstanterer at resultatet rettferdiggjør vandalismen.

Sol i jungelen og greier!

Urban 70-tall jungle, close up.

En liten søttitallsjungel der nederst i bokhyllen, og stor forbedring fra rotet som tidligere dominerte. Irriterer meg at jeg ikke tok før-bilder, det er bloggemessig svakt. Apropo bokhyller, kunne jeg her om dagen lese i en eller annen boligsammenheng at det er lov å møblere med bøker igjen. Nå har det vel strengt tatt ikke vært ulovlig, kun interiørmessig litt på grensen. Uansett kan jeg være fornøyd med å være tidsriktig for tiden, uten å ha ofret det så mye som en tanke. For det er klart man må ha sine bøker rund seg, bevares. De representerer jo noen av de bedre opplevelsene i livet, og slår i tillegg hvitmalt rekved med flere lengder når det gjelder det dekorative.

Ser dere at det lyser Fire i gullskrift bak yucca'en der? Den er grådig gøy hvis du liker fantasy, skrevet av Kristin Cashore. Noen som husker Forsythe sagaen, som gikk som TV serie for noen år siden? Grådig gøy den også, og øverst til venstre ser dere bøkene de er basert på. Det er fortsatt fire bind igjen som ikke er filmatisert, så her kan en bare håpe på en lang fortsettelse.

For meg er det viktig at bøkene i bokhyllen står helt ytterst, og at bøkene, så godt det lar seg gjøre, fyller bokhyllen i høyden. En fiks ide javel, men slik må jeg ha det. Da Belkinien var liten var dette et slit å opprettholde, skal jeg si dere. Små barn rett og slett elsker å dytte bøker innerst i bokhyllen. Tro meg.

Aaah, all denne kulturelle kapitalen jeg har opparbeidet meg. Eventuelt, alt jeg har glemt å avbestille fra Bokklubbene.

Jeg konkluderer med at bøker er dekorative. I tillegg kan de leses også. Men nå skal jeg samle gjengen, og så skal vi meske oss med hjemmelaget sushi. En gyllen anledning til å faktisk spise seg mett på sushi. Stappmett faktisk, og eg gledar meg!


...og dermed glemte jeg selvsagt det jeg på tro og ære lovet Belkinien, nemlig å sende alle lesere sporenstreks videre inn til henne og det nye innlegget hennes.
Så, huuushj avgårde med dere!

Hekletrøbbel, atter en gang

Under etiketter ut på siden her, ser jeg at hekling er det temaet som oftest blir tatt opp av meg. Litt overraskende, selv hadde jeg holdt en knapp på sutring. Sutring har imidlertid rykket ned til tredjeplass, etter en bekymringsfull lang tid på andreplass. Det er jeg fornøyd med, så negativ er jeg tross alt ikke.

Men i dag er jeg nok litt negativ. Hekletrøbbel er irriterende greier, selv om det hele startet med noe så koselig som besøk av Namaste i fjor høst. På en eneste kveld lærte nemlig Namaste meg å hekle tøfler. Trodde jeg. I ettertid betviler jeg hvor mye innlæring som fant sted, og vektlegger heller Namastes tette oppfølging, kombinert med en ukjent mengde rødvin. Resultatet ble imidlertid upåklagelig, en snaisen tøffel i utmerket utførelse. Rett før Namaste dro om søndagen, skrev jeg i all hast ned oppskriften, med håp om å enkelt og greit kunne smelle sammen tøffel nr to på egenhånd.

Her er oppskriften.

Hm?

Eller skal vi heller kalle den "oppskriften"? For denne skjønte jeg lite av, da jeg gledesstrålende fant den igjen for noen uker siden. Leste ikke så nøye på den da, men viste den stolt frem til Eple litt siden, og annonserte at nå var vi klare for masseproduksjon her. Nuvel. Ved nærmere ettersyn består den av setninger som "1 og 1 i hver så langt som nødvenidg. Bretter, teller fem, skjøten under, (tegning av 6 sirkler) og rundt til andre siden"

To par totalt uforstående par øyne møttes, og jeg skrinla umiddelbart tanken om tøffel nr to. Men, tenkte jeg etterhvert, det må jo være mulig å resonnere seg frem til resten av tøffelen, hvis man bare titter grundig nok på tøffel nr 1.

Tja. Jeg tenker vi lar bildene tale for seg.

Her er tøffel 1. Legg merke til den jevne kanten på siden.

Jevnt og fint. Rødvinsflekkene er på andre siden.

Tøffel 2. Legg merke til den ujevne kanten på siden. Som i tillegg er blitt langt lavere enn på tøffel 1. Andre siden er enda verre.

Burde tatt bilde av andre siden, denne er jo eksemplarisk i forhold. Mulig det er rødvinsflekker der også, denne tøffelen har imidlertid større problemer enn et par rødvinsflekker.

Men jeg nekter å gi meg. Det ville være å gi ettter for hånlatteren jeg hører fra Tøffel 1 hver gang jeg passerer heklekurven. Tøffel 1 føler seg nemlig sikker på å ikke bli tråkket på, all den tid tøffel to ikke er gangbar, bokstavlig talt. Men det skal tøfffel 1 bli blå for.

Derfor tenker jeg å bare hekle igjen bulkene på siden på tøffel to, slik at den blir litt jevnere, og kanskje litt høyere. Og dermed sitter på foten. Så langt er jeg ikke kommet ennnå, for dette krever en motivasjonsmengde jeg foreløbig ikke besitter. Men planen er lagt, og tøffel 1 skal ikke føle seg for trygg. Og frykt ikke, kjære lesere - jeg skal holde dere orientert, hehe.

Vil likevel tilføye at oppklarende hekleinnspill mottas med takk. Det jeg lurer mest på, er hvordan få til en jevn kant. Og fin uke til alle der ute, ekstra fin til alle som har sendt så koselige beibihilsener! Tusen takk, dere er så greie!

Lillesøster

Endelig kom du!

Mandag formiddag 8 august ble en etterlengtet liten jente født! Det var en lang natt gitt, og Pafrika er flere ganger blitt fortalt at all smerten er glemt med en gang barnet er født. Det er den slett ikke. Men at det er verdt det, det er jo en helt annen sak.

Belkinien og... Lille Kantarell, kanskje? Hun var nemlig ganske orange i starten, lille knøttet vårt.

Belkinien er stolt og glad storesøster, og en uvurderlig hjelp i hverdagen.

Flinke storejenten min!

Her mollkoser vi oss, hele jentegjengen. Tenk, vi er blitt en liten gjeng!

Det er ingen selvfølge, verken det å bli gravid, eller å fullføre et svangerskap. Jeg er derfor så utrolig takknemlig og glad for at vi har fått til dette. Endelig er hun her!

Heklemaraton

I det siste har det blitt mye tid til hekling. Ferien er stort sett tilbragt hjemme og på diverse hytter i området, og ulike sofaer har vært mitt faste tilholdssted mellom bilturene til og fra disse hyttene. På sofaer kan man lese, spise, se film og serier... kun fantasien setter grenser! Og så kan man altså hekle, og jeg har virkelig strammet meg opp og gjort ferdig ikke mindre enn et stort og et litt mindre stort hekleprosjekt.

Det lille hekleprosjekter er hekling av vimpler. Selvsagt. Før eller siden kommer nok alle bloggere som besitter en heklenål eller flere over behovet for å hekle seg en vimpelrekke. Dette behovet meldte seg med full kraft hos meg for noen uker siden, og siden jeg da var midt inni plikthekling av babyteppe, virket det som en strålende ide å starte et nytt prosjekt.

Vimpelhekling viste seg imidlertid å være ganske komplisert, iallefall for en relativt nyslått hekler. Oppskrifter ble googlet i stor stil, og til tross for at de ble fulgt med slavisk nøyaktighet, ble resultatene totat ubrukelige, og ikke i nærheten av bildene som illustrerte oppskriftene. Det skulle ikke være mulig, men det er det altså. Til slutt kom jeg over en oppskrift på trekantede bestemorsruter, og siden bestemorsruter er det eneste jeg strengt tatt kan hekle, gjorde jeg et siste forsøk.

Bestemorsvimpler!

Slett ikke verst, i all ubeskjedenhet! Disse ble jo også helt ulik bildene fra oppskriften selvsagt, men de er i det minste trekantet, og kan henges på en snor. Rundt kanten heklet jeg hvite fastmasker, og de er heklet sammen på en snor bestående av luftmasker og festet med fastmasker. Ska sei! Dette er nok det mest avanserte jeg noengang har heklet, hvilket kanskje sier litt om heklenivået mitt.

Den hvite kanten rundt har jeg altså kommet på helt av meg selv. Bare nevner det.

Her henger de og flotter seg over babysengen. Kanskje babyen får lyst å komme ut etterhvert også, i dag er det tross alt termin og D-dag og alltingen.

Lokke, lokke, lokke. Komme ut å se på disse fine her, hm? Hadde ikke det vært noe, lille bebis?

Det store hekleprosjektet begynte med at jeg satt og sløvet på et jobbkurs, og så at damen ved siden av meg heklet noe som så ut som en stor bestemorsrute. Det var veldig fint, og jeg tenkte at dette må jo være en genial måte å hekle et teppe på - rett og slett bare en eneste kjempestor bestemorsrute? Klok av skade valgte jeg ensfarget garn, fordi det å feste tråder ofte viser seg å være en effektiv og permanent stopper for alle typer håndarbeidsprosjekter.

Vel. Min forestilling om at hekletøy vokser mye fortere enn strikketøy har fått seg en kraftig knekk. I begynnelsen går det radig unna, men så har veksten en lei tendens til å stagnere kraftig. Det kan ha en viss sammenheng med økende hekle-leihet, jeg vet ikke. Uansett, dette har tatt tid og atter tid, men omsider er det søren meg sluttført dette også!

Ferdig, ferdig, ferdig! Gu' kor deilig!

Jeg hadde lyst å hekle en bord eller kant rundt, men etter atter en gang å ha googlet diverse totalt uforståelige oppskrifter, fant jeg ut at noen rader med fastmasker gjorde susen det også. I tillegg var det utrolig gøy å gå fra å hekle stavmasker til å hekle fastmasker, så de fire siste rundene var rene fryden. Da er man lei av å hekle, da.

Close-up, fastmasker og stavmasker i skjønn forening.

Ok, siste bildet. Hjørnene ble av varierende kvalitet, merkelig nok velger jeg å avbilde et av de verste. Uansett, jeg har heklet et helt babyteppe - og det er ferdig! Skal mer til enn noen uheldige hjørner for dempe den tilfredstillelsen!

Vel, det var vel egentlig det! Jeg er rett og slett skamløst fornøyd med å ha påbegynt og sluttført ikke mindre enn to håndarbeidsprosjekter på ikke alt for lang tid. Når jeg i tillegg kan fortelle at jeg har sydd et kjempestort (etter min målestokk) lappeteppepledd, blir det nesten rent for mye, så det tar jeg og skryter av en annen gang.

Det neste jeg godt kunne tenke meg å få helt ferdigstilt, er babyen. Hittil i dag har termindatoen ikke vist seg å innha noen magisk babyfremkallende egenskaper overhodet, selv om jeg, inspirert av siste Harry Potter film, har prøvd meg på en accio, baby. Foreløbig uten effekt...

Til resten av dere vil jeg bare slenge ut et optimistisk accio, sommervær! Kan umulig skade.