Nei, og atter nei. Etter 2 dager med intens reisevirksomhet og mange fine stunder, men ogsaa en smekkfull bil der James Brown fikk herje uavbrutt i minst 20 minutter foer Pafrika broet sin selvpaalgte tause lidelse og forlangte elendigheten eliminert med oyeblikkelig virkning, er dette motgang jeg ikke trenger naa!
Grr! Nei, I don't feel good, mr Brown, selv om I know I should.
Nuvel, jeg faar vise et lite utvalg av det Mac'en av ukjente grunner har valgt aa la passere sensuren.
Pafrikaene har nettopp besoekt et fint lite naturreservat utenfor San Antonio, men bildene derfra blir altsaa holdt tilbake mot min vilje. Derfor viser jeg bilder fra Jurassic Park, som vi var innom for noen dager siden. Pafrikaene var like ulydige her som i naturreservatet, og respekterte overhodet ikke paabudet om please do not hand-feed the animals:
Gu, de e jo saa skjoenne! Se paa de oeynene, du ser jo kor sulten han er, stakkars!Mr Pafrika klarte ikke aa staa imot. Og se, saa mett og fornoeyd han ble etterpaa:
Formelig lyser av takknemmelighet, spoer du meg!
Neida neida neida, vi ville jo aldri latt en dino spise opp lille Belkinien vaar.
Men for sikkerhets skyld kan dere jo holde et vaakent oeye med bloggen hennes. Da kan jeg jo samtidig benytte anledningen til atter en gang aa si tusen takk til dere som kommenterer paa innleggene hennes! Hun blir saa glad, og ikke minst inspirert til aa skrive nye innlegg. Samtidig foeler jeg meg som en graadig god mor, som bidrar til baade oekt skrivetrening og medabruk, helt utenfor normert skoletid, og haaper at det kan kompensere litt for at vi fullstendig glemte forrige foreldremoete.
Noen som imidlertid er kjent for helt eksepsjonell hukommelse, og visstnok aldri glemmer tidligere utfoerte udaader, er denne gjengen her:
Det er egentlig rart, saa muntre og lystige som de er. No work and all play, ville jeg sagt. Ser ikke ut som de har hatt noe saerlig skolegang, noen av dem.
Ser en vekk fra posituren, saa er de faktisk riktig saa naturtro. De ble observert i Disneys' Magic Kingdom, der vi ble guidet rundt i elvebaat av en ustanselig pratende amerikaner.
Prat, ja. Pafrika mener aa ha observert at det prates graadig mye her i junaiten. Det kjoeres knallhardt paa small-talk. Og vitser. Og vittigheter. Om ikke hele tiden, saa iallefall veldig veldig ofte. Og hoefligheten, den tas til et nivaa jeg ikke visste eksisterte engang.
I heiser er det bare aa forberede seg paa en samtale som varer helt til en av partene (dessverre, naa som vi hadde det saa hyggelig) har naadd destinasjosetagen og maa forlate selskapet.
Hello! How are you doing? Nice to meet you! (ok, det siste er bare de aller ivrigste, men likavel).
Amerikanerne virker rett og slett som et ytterst hoeflig folkeferd saan i public iallefall, og er veldig raske med aa unnskylde seg, hvis de paa noen maate kan ha kommet til aa ha troedd noen for naerme, bokstavlig talt. Senest i dag gikk en amerikansk dame forbi oss paa med halvannen meters klaring, minst. Excuse me, I'm sorry, sa hun i det hun smatt forbi med nedslaatt blikk.
Her er det nok en eller annen kulturell kode en stakkars ubehoevlet europeer ikke faar med seg. Hva i all verden er det de unnskylder seg for??
Og ikke minst, hva sier de hvis de, gud forby, skulle komme til aa faktisk dulte borti oss?
Ja, da har de et problem, da! Og da kan de angre paa at de brukte opp all kruttet paa excuse me og I'm sorry i tide og utide.
Paa den andre siden, saa var museumsvakten vi saa i dag, tungt bevaepnet. Kan vi tenke at de er hoeflige, men bare til et visst punkt? Og deretter braker det loes?
Det har Pafrikaene egentlig ikke lyst aa finne ut av. Vi konkluderer med inntrykket av at Amerika er kontrastenes land, paa velig mange maater. Og det er jo strengt tatt ikke mer overflatisk aa veksle noen ord med en fremmed i heisen, enn rungende taushet og iherdige forsoek paa aa unnga oeyekontakt? Og hvis jeg maa velge mellom hyggelig overflatiskhet og dyp og ektefoelt ignorering, saa gaar jeg foer foerstenvnte.
Ja, de kommer til aa skvette i heisen paa jobb fremover, naar Pafrika begynner aa praktisere sine nyervervede amerikanske kommunikasjonsferdigheter!
Foer Filosofen fra Amerika avslutter for denne gang, har jeg imidlertid lyst til a si noen velvalgte ord:
Hurramegrundt,
jeg har vunnet et superfint heklesjal hos flinkeste Wilhelmine! Hun feiret 1 maanedsjubileum somm blogger med aa lodde ut et kjempefint hjemmeheklet sjal. Jeg vinner aldri noe, det sier alle ja, men jeg mener det. Saa gleden var desto stoerre naar jeg fikk melding om at jeg var den heldige vinneren! Jeg skulle glatt frekt og freidig ha laant et bilde fra bloggen hennes for aa vise sjalet jeg har vunnet,men det holder sikkert aa minne dere paa at jeg tross alt sitter her med en ulydig Mac i fanget. Bildelaaning og slikt er dermed lang utenfor mitt kompetansenivaa. Men jeg vil iallefall anbefale samtlige som er innom her aa ta turen innom Wilhelmines, som er flink og kreativ paa mange maater, og vel verdt et besoek! (klarte ikke aa linke paa mac'en, selvsagt, bare later som)Jeg gleder meg stort til pakke i posten Wilhelmine, paa forhaand tusen takk! Og stor takk til alle dere som gidder aa stikke innom meg og Belkinien, til tross for laber bloggevirksomhet den siste tiden. Ha det saa bra, alle sammen!
