Folkeopplysning

Det ser ut til at mange der ute i Blogglandia er (u)lykkelig uvitende om hva årelotteri er. Jeg tar med glede på meg jobben som folkeopplyser, og kan fortelle at årer en en slags trepinner som noen stakkars sløydelever i hine hårde har svidd tall på. Etter håndskriften å dømme, er det noen generasjoner siden. Ti tall på hver åre, enten fem på hver side, eventuelt ti på ene siden. Det er gøyest når det er tall på begge sidene, for av en eller annen grunn blir det litt mer spennende da. Årene ser ofte slik ut:

Ikke den beste billedkvaliteten, tatt med mobilen før utloddingen ennå var kommet helt i gang. Men dere skjønner tegningen. Resten er heller ikke særlig komplisert, man kjøper x antall årer (x er i mitt og Belkiniens tilfelle skammelig mange) og venter i spenning på opplesing av den mer eller mindre heldige vinner med tilhørende premie.
Oppleser er gjerne en eldre herre, og kan for eksempel uttale ting som "ja, her har vi en flott limpistol, dere. Vi får håpe det blir en mannlig vinner, hvis ikke er det jo en fin julegave til en heldig mann.
Nei, likestillingen er ikke kommet imponerende langt i årelotterikretser.
Nuvel. I og med at man har så mange tall på hver åre, føles sannsynligheten for å vinne veldig stor! Da legger det faktisk ikke en demper på iveren at det man kan vinne gjerne er to lys og en pakke servietter. For innimellom kan det nemlig dukke om en limpistol!

Jepp, det var det. Ikke mer, tenker dere kanskje? Stemningen må oppleves, sier bare jeg. Den var til å ta og føle på!

Jeg må også takke for diverse tips til mulige bruksområder for limpistol. Noen var gode, andre morsomme, og andre igjen skal jeg tenke meg om både en og to ganger før jeg prøver ut, Eple. Men konstant colatilførsel, det høres unektelig fristende ut...

Jeg ser dessverre at Blogglandia blir skammelig forsømt fra min side for tiden. Jeg betaler prisen for deilig, deilig skulking (hm, la meg linke til et tidligere innlegg her inne om nettopp det!) samt en grådig gøy, men studiemessig grådig uheldig, amerikareise i høst. Jeg har egentlig alltid tenkt at jeg er et skippertaksmenneske, som en legitim (?) unnskyldning nettopp for min hang til skulking. Det har nok stemt ganske bra tidligere, men nå har arbeidsmoralen min degenerert slik at jeg knapt nok er et skippertaksmenneske engang! Akk o ve, noen må ta og stramme meg alvorlig opp her! Er det sånn det er å være akutt overtrent/lest tro? Meg og Petter'en, vi har det ikke lett noen av oss akkurat nå.

Men det er da det er viktilg å gjøre noe lystbetont, noe helt, helt annet. Jeg tror ikke Petter driver noe særlig med spraymaling. Han er liksom ikke typen. Men jeg, jeg er typen, og derfor stjal jeg meg litt kvalitetstid med en sprayboks. Jeg fant denne gamle lysestaken, ikke særlig fin, på loftet....




... og transformerte den til... (taaadaaaa......) dette:






Ok, så har jeg ikke revet en vegg eller bygd et hoppeslott av gamle bildekk. Men det var det jeg rakk denne gangen!

Fin uke til alle der ute, og ikke glem å sette av litt tid til deg selv og sprayboksen/malerkosten/symaskinen/tekoppen/whiskeyflasken, alt etter hva hjertet begjærer!

Ta deg en åre!

Årelotteri og julemarked!

Pafrika lider ikke av noen som helst form for spillegalskap (bortsett fra den SuperMario-relaterte som oppstod da Belkinien fikk dette fantastiske spillet til jul for to år siden), men når det gjelder årelotteri, er det noe som våkner til liv inni meg.
Noe som ligger i dvale mellom hvert årelotteri, som forekommer maks en gang i året. Jeg blir vill, og barn og gamle ryker gjerne veggimellom når jeg setter kursen mot de beste (og fleste) årene. Pengene strømmer ut, og det er godt mulig jeg har støttet noe jeg egentlig stiller meg knekkende likegyldig til, for smålige hensyn må vike når blodet bruser i årene. For det er så gøøøøy! Nå er jeg ingen statistiker, men hadde jeg regnet på vinnersjansene, hadde jeg uansett ikke tatt de elendige oddsene til etterretning! For se hva jeg har klart å spille til meg i dag:

En limpistol!

Streng tatt var det Belkinien som vant den, og jeg trodde først det var en stiftepistol, som jeg egentlig heller kunne tenkt meg. Men kan det stiftes, er jeg ganske sikker på at det kan limes også. Jeg aner ikke hva jeg skal lime enda, men liming blir det, og jeg gleder meg! Forslag om kreative sysler som inkluderer en limpistol mottas med takk. Om noen uker blir det juleverksted i gaten her nemlig, og jammen vant ikke naboen en limpistol hun også. Ingenting som monteres i denne gaten skal falle fra hverandre med det første, nei!

Vi gjorde en del andre kupp også. Skjønt kupp, jeg vet nå ikke helt jeg... Med tanke på den stort sett fraværende estetikken, samt den relativt enorme summen jeg faktisk har brukt på årer i dag. Men i vinnerrusen var alt som landet på bordet vårt gullbelagt, selv om jeg ser at det her på bloggen kanskje har tapt litt av glansen... Bortsett fra de røde lysene, er dette neppe noe jeg hadde gått til innkjøp av på eget initiativ. Men snart er det jul, og servietter er da grådig greit å ha i hus?! Og blir jeg kjent med et mennesker med enorme hender før jul, skal nå han eller hun slippe å fryse på hendene, iallefall.





Imidlertid er de slett ikke tapt bak en vogn, disse årelotteriarrangørene. Godsakene sørget de nemlig for å selge utenom lotteriene. Det var ikke gibort priser, men igjen, hvorfor ikke støtte... noe? Disse var veldig fine, synes jeg. Det synes ikke Belkinien, så jeg får ha dem helt i fred også.






De er nok strikket av en søt, gammel kone. Hvilket utelukker en del av dem som var tilstede i dag. Det er nemlig ikke slik at høy alder automatisk går hand i hånd med vanlig folkeskikk, for dem av dere som skulle tro det.

Nuja. Nå skal jeg og de nye vottene mine snart ut på tur med hunden. Resten av dagen skal bare sulles vekk, det gleder jeg meg til. Finfin helg til alle som stikker innom! Og sitt nå endelig ikke der og brenn inne med gode limpistol-tips!

Irritert - irritert

Inspiret av Eple sitt vittige innlegg om kampen mellom glede og irritasjon, begynte jeg å kjenne litt på min egen glede/irritasjonsstatus her i dag.
Skjønt, det er vel riktige å si at irritasjon/glede statusen meldte seg selv. Symptomatisk for en travel Pafrika er nemlig irritasjon. Og for å si det sånn, det er meget travle dager her i huset.

Hm, tenker kanskje den observante leser. Hvorfor i all verden sitter hun og knoter på bloggen, hvis hun har det så forbannet travelt??
Godt spørsmål, det er nemlig akkurat det jeg spør meg selv om også. Hvorfor? Igjen kan jeg referere til Eple, som klarte å skrive misnøyen av seg på søndag. Vel, gjør dere klart for et langt innlegg...

Neida. Det har jeg for det første ikke tid til, dessuten så må jeg passe meg så bloggen ikke umerkelig glir over fra en alt-og-ingenting-ispedd-en-nysydd-pute-fra-tid-til-annen blogg, til en syte-og-klage-over-alle-livets-små -fortredeligheter blogg. Det vil jeg jo ikke, og det vil sikkert ingen av dem som stikker innom her heller. Og tingene jeg syter og klager over her, er jo virkelig ikke annet enn helt hverdagslig, om enn irriterende, motgang. Ofte selvforskyldte, attpåtil. Men det gjør dem jo ikke mindre irriterende, vel??

Dessuten har jeg lyst å være en av dem som står opp for retten til å være pittelitt sur og negativ en gang imellom. Kom igjen, andre periodevise surpomper, jeg vet dere finnes der ute!
La oss unite and fight!

Se der, nå ble jeg strakt meget mindre misfornøyd! Jeg er nok en mer gladnegativ person. Bare se så mye bedre jeg ble av å få lov til å furte litt!
Litt gladere blir jeg også av dette fine, ny-kuppede Fretex-stettefatet:

De ser ganske så fornøyde ut disse, hva?

Not a care in the world!

Jeg har forresten gjort et annet, stort Fretex-kupp. Et kupp av en slik størrelsesorden at Eple gråt blod av misunnelse! Det er alltid et godt tegn, og jeg gleder meg til tidenes før - og etter innlegg her hos Pafrika Og Belkini! Det ligger imidlertid en god del pussing og maling og venter på meg før jeg kommer så langt.

Nuvel. Da tenker jeg at jeg har fått sutret fra meg for i dag. Men på mine vandringer rundt i Blogglandia har jeg plukket opp et mye brukt, og sikkert grådig lurt, fenomen, nemlig å avslutte innlegget med et spørsmål eller to!
Så denne gangen skal jeg jammen forsøke meg jeg også, og spør dokkar rett ut:

• Hva irriterer deg, av hverdagens små og ubetydelige trivialiteter? (ikke prøv dere, alle blir irritert en gang i mellom!)


• Hva gjør du for å bli glad igjen?

Som dere skjønner, venter jeg spent på svar nå. Fin uke til alle sinnatagger og solstråler der ute!

Fancy - smancy

I dag er Pafrika meget fornøyd. Kjøkkenet vår, som ikke er noe fint i det hele tatt og derfor aldri blir blogget, selvsagt, har rett og slett kommet seg kraftig!
Strengt tatt er det vel bare et pittelite hjørne av kjøkkenbenken som har skjerpet seg, men dog.
Kilden til denne forbedrelsen er en snaisen liten kaffemaskin, som vi har annektert fra leiligheten til amerikasvigerinnen (hei, forresten!) som jo bare står tom og vansmekter. Ikke nok med det, den er faktisk fullstendig innpakket i plast, og har menn kravlende over hele seg. Leiligheten, altså. Stakkars!

Den offisielle historien om kaffemaskinen er at de slemme rehabiliteringsmennene som kravler overalt på det stakkars huset, stjal den. Jepp, har du hørt på makan!
Men tilfeldigvis og heldigvis falt det seg sånn at vi på samme tidspunkt anskaffet oss en eksakt kopi. Sett sånt! Så da kan amerikasvigerinnen komme komme bort til oss og drikke kaffen sin isteden. En vinn-vinn situasjon på så veldig mange områder; vi får besøk, jeg får lage kaffe, jeg slipper å drikke den selv og kjøkkenet får stå og flotte seg som bare det.

Her er vidunderet, live fra kjøkkenet til Pafrika Og Belkini:




Er den ikke fin?!
Det er også ganske gøy å lage denne kaffen, man putter i en liten kaffekapselting og trykker på knappen dere ser lyser der oppe, og vips - maskinen sprer den deiligste duft i rommet, og lager kaffe med masse skum i tillegg!
Åh, hadde bare kaffe smakt som den lukter!

Et lite skår i gleden er det nemlig at jeg ikke er så overvettes glad i kaffe.
Iallefall ikke sånn kaffe som dette, med veldig mye kaffesmak. Jeg er nok en te-person, og pleier å begrense det daglige kaffeinntaket til en kopp fra SiB kantinen, med masse melk, minutter før jeg glir inn i en vegetativ tilstand foran bøkene. Den pleier å smelle rett i fletta, og jeg er oppe i makspuls i løpet av få minutter. Slik er hverdagen for en kaffenovise!
Men dette skal jeg nok klare å endre på, med en liten innsats. I dag for eksempel, har jeg drukket en hel kopp av gøyekaffen, som jeg kaller den, og skylt ned med ganske masse bringebærsjokolade. Det var ikke altfor ille, og sukkeret og koffeinet var virkelig en kombinasjon med krutt i!

Nuja. Det er mangslags man kan sitte og spinne lange betraktninger rundt når man egentlig skulle skrevet om helt andre og mye mer eksamensrelaterte ting. Men gudbedre, kor kjedelig!

Før jeg likevel avslutter for mer presserende gjøremål, må jeg nesten takke varmt og inderlig for alt gruppearbeidmotviljen som har virvlet opp til overflaten her i Blogglandia. Det varmer en liten einstøing langt inn i sjelen, både at vi misliker sammen, og at det er så mange som tenker nett som meg! Og tenk dere, for en fantastisk gruppe vi hadde vært! Vi hadde fordelt oppgaver, jobbet i ensom fred- og fordragelighet, før vi hadde møttes for en avsluttende cut and paste- sesjon. Akk, en kan bare drømme.

Her er noen som heller ikke ser ut til å være særlig dreven i gruppearbeid. Jeg synes det illustrerer gruppearbeid på en aldelse fortreffelig måte:

Nei, eg vil skrive innledningen. Nei, eg vil! Jammen, då får du ta referansene. Korfor har ingen notert referansene etterhvert? Kem skal ta diskusjonen? Ikkje eg!

Hadde det ikke vært mye mer effektivt å tatt med seg hver sin brødbit, for så å fly til en gren og jobbe videre i fred og ro?!

I think so.

Etter den søte kløe...

Det har vært en travel uke for en stakkars Pafrika.
Eller, det er jo egentlig ikke det spor synd på Pafrika, som nettopp har vært på laang ferie til sol og varme. Men deri ligger nemlig litt av forklaringen på Pafrikas hektiske uke. For hvor lurt er det egentlig å ta seg 3 ukers ferie midt i høstsemesteret, som ved UiB iallefall er kort nok som det allerede er?!
Ikke så lurt, viste det seg. Helt klart verdt det, men etter den søte kløe osv, det merker Pafrika meget godt for tiden. Skulkingen er redusert til et minimum, og siden jeg allerede har vært fraværende i 3 uker, er det å ta lett på gruppearbeid ikke til å tenke på engang.
Jada, gruppearbeid. Vet ikke akkurat hvilken reform det var som innførte gruppearbeidet på sannsynligvis den eneste utdanningsinstitusjonen fri for denslags, men nå er gruppearbeid søren meg kommet for å bli, ser det ut som. Iallefall på UiB.

Jaja. Ofte er jo intensiv jobbing gøy, bare man kommer i gang. Den fattiges trøst er å trøste seg selv.
En konsekvens av dette hektiske studentlivet, er altfor lite tid tilbragt i Blogglandia. Pafrika har nemlig innført en ny regel, eller mer et prøveprosjekt egentlig, for å komme seg gjennom tiden frem til eksamen. Det heter få nok søvn.
For at Pafrika skal få sine 8 timer (det er en del av prosjektet, nemlig) må jeg i seng i 22 tiden. Når 22 er målet, er jeg kanskje i seng til 23, og når jeg står opp igjen kl 07 er dermed målet nådd. Det er jo grådig kjedelig, selvsagt, for kvelden er min aller beste tid. Jeg elsker kvelder nemlig, og for min del starter de kl 18 med Gilmore Girls, og derfra går det bare oppover. Nå får de imidlertid en brå slutt i 22 tiden, midt i beste bloggetid. Vi får seg hvor lenge dette nye regimet holder, tenker jeg.

I dag er det imidlertid andre boller. I dag er det helg, kjære helg, og den ble behørig markert med å sove til 10.00. Det er så deilig å være utsovd!
Meg og vofsen tok oss en lang tur på en av gravplassene vi ofte frekventerer. Inspirert av Huldra sine fantastiske naturfoto ble det litt knipsing på meg også. Etter en langvarig kamp med Picasa, klarte jeg å produsere dette:




En slags høstkavalkade, tenkte jeg. Det ble litt for mange bilder ser jeg, men orker ikke gi meg i kast med Picasa fotomontasje atter en gang. Kanksje gamlemåten med ett og ett bilde funker best for meg? Her er iallefall vofsen igjen, tankefullt funderende på om det blir noe mer enn slankefor i kveld, siden det tross alt er lørdag.





Etter turen var jeg veldig flink og flittig, og jobbet i flere timer. Minst to. Belønningen var kvalitetstid med symaskinen, som resulterte i denne. En julepute, var tanken.






Kvalitetstiden kan imidlertid diskuteres, for plutselig knakk nålen.
Skjer slikt med dere andre som syr??
Slikt er nemlig ikke helt uvanlig når Pafrika og symaskinen koker i hop. Grådig irriterende, men jammen hadde ikke symaskinleverandøren sendt med skrapemaskinen sin noen ekstra nåler. De kom godt med, og puten ble nå sydd ferdig, på et vis.

Her takker jeg for meg, for nå krever rødvin og lørdagskosen min oppermeksomhet, og jeg er ikke vond å be. Sender samtidig en tanke til Namaste sitt bloggtreff, som etter det jeg vet inkluderer Rockefår og danske Vilma. Håper dere koser dere veldig!

God helg, alle som en!

Namaste + Pafrika + Belkini

Da var helgen over, gitt! En helg jeg har både gledet meg til, og vært litt spent på. Jeg er nemlig ikke så overvettes impulsiv og utadvendt av meg, og det har vært opptil flere løftede øyebryn i min omgangskrets når nyheten om at jeg ventet fremmedfolk på helgebesøk spredte seg. Særlig var svigermor betenkt, og luftet noen fordommer mot folk fra Ukraina i samme slengen. Men ikke ble jeg rundstjelt, og ikke er Namaste særlig ukrainsk det jeg oppfattet iallefall, så svigermor bekymret seg helt uten grunn!

Det er kanskje noen som lurer på hvordan det gikk når en tok ett stk Namaste og ett stk Pafrika, ispedd litt Belkini samt to hunder, og ristet det hele sammen i en helg?
Vel.
Det gikk aldeles strålende, spør du meg og Belkinien iallefall!
Ser at Namaste ikke har rukket å legge ut sin versjon av helgen ennå (kanskje hun samler krefter...), så da har jeg fordelen av å være først ute med min versjon!

Hehehe og neida, men jeg klarer ikke helt la være å lage litt potensiell dramatikk, når muligheten byr seg. Helgen var imidlertid helt fri fra dramatikk, bortsett fra en nattlig utflukt på Namastes hund, med påfølgende tråling av nabolaget for å finne igjen luringen. Her skulle jeg gjerne sagt at jeg trålte sammen med Namaste, men sannheten er at jeg lå i den dypeste (rødvins)søvn når dette lille dramaet utspilte seg. Hvilken vertinne!

Jeg håper imidlertid at jeg har veid opp med å ha tatt Namasten med til bergensområdets beste og mest fantastiske bruktsjappe. Den ligger i Knarvik, og er vel verdt et besøk! Hadde tenkt å ta illustrerende bilder, men alt slikt var som slettet fra sinnet der jeg gravde meg ned i dype tallerkenstabler, og ble belønnet med flere fine Figgjo fat! Namaste fant fram til butikkens eneste handlevogn (som vi tror ikke var til salgs) og etter en time hadde vi klart å fylle den til randen. En vellykket handel, mao!

Kveldene gikk med til hekling for oss, strikking for Belkinien, rødvin i våre glass og rødbrus i Belkiniens. Hun var oppe til sent på kvelden, og virkelig med på det hele. Det er nok litt av årsaken til at Namaste ble sårt savnet etter hun dro herfra i går kveld:
"Mamma, eg savnar Namaste!"

Men Namaste dro selvsagt ikke avgårde uten å ha etterlatt seg spor. Hun heklet likesågodt et par tøfler til Belkinien under oppholdet, som ble tatt i mot med stor glede:

Namastetøflene, heter disse nå.

Pafrika fikk seg også et tøffelheklekurs, og Namaste skal absolutt krediteres for tålmodighet og pedagogiske egenskaper! Se, hva jeg klarte å produsere, ganske helt av meg selv:




Den ble rett og slett grådig fin, synes jeg!
Det knytter seg imidlertid en viss spenning til hvordan tøffel nr to kommer til å se ut, som skal hekles uten Namaste ved siden av meg i sofaen. Hvem skal da komme med støtte, råd og oppmuntrende tilrop?!
Blogglandia, be prepared!

Sikkert ikke overraskende for alle dem som har vært innom Kreativ♥Impulsiv, så hadde greieste Namaste også med seg masse gaver til oss. Jeg tror ikke jeg får lov å vise alt, men denne boksen til Belkinien må bare presenteres:



Det vanket en lignende på mor, andre fine og egenproduserte ting, samt en raus mengde av det fantastiske rullegardinstoffet, sikkert kjent for flere av dere. Tusen, tusen takk Namaste!

Søndagen gjennomførte vi det planlagte og annonserte bloggtreffet på Zupperia. Grådig gøy at Barbro fra Barbros lille atelier og Giraffmamma kom! Et veldig fint kafebesøk, og tre timer føk umerkelig avgårde. Det synes jeg bør gjentas!

Da gjenstår bare å takke for en fin helg, anbefale Namaste fra Kreativ ♥ Impulsiv som helgegjest på det varmeste, og ønske alle andre som stikker innom oss en strålende fin uke!


... så stikker jeg bare rett innom igjen, for å sende dere som er innom her strake veien videre til A bit (ch) shy. Hun lodder ut intet mindre enn selve ungdomskilden (eller en av dem da, etter det jeg leser i diverse dameblad) samt kombinasjonen Green gate og vafler. How to resist?

Løp og ta lodd!