Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!

Pepperkakepyntings

Det er kanskje litt sent å skrive om pepperkaker nå, siden de fleste sikkert har bakt og pyntet hele landsbyer. Men siden Pafrika kom litt sent i gang med advendtstiden, er jeg nettopp i boks med pepperkakene, haha. Forrige helg hadde vi pepperkakepyntings, en juletradisjon vi har hatt siden Belkinien var liten. De første årene mekket jeg pepperkakehus til alle gjestene, slik at de kunne dra fra hele pynteseansen med sitt eget pepperkakehus. Tenk det! Men så grei er jeg ikke lenger. Det var dessuten litt demotiverende at husene begynte å sige allerede i det gjestene var på vei ut døren. Noe av årsaken kan være enorme mengder glasur, nonstop og seigmenner, men det skal vel egentlig pepperkakehus tåle? Kanskje husene fikk uopprettelige fuktskader i dampen fra julegløggen? Ikke vet jeg, men det eneste som ikke seg, var skjøtene jeg med livet som innsats hadde festet med flytende sukker. Som er varmt, helsikens varmt.

Nuja. Denne servicen viste seg etter noen år å være alt for tidkrevende, en risikosport og ikke minst meget bannskapsfremkallende. Kor e julestemningen då?!
Dette skjedde naturlig nok ikke uten protester, særlig fra noen av gjestene. Som kompensasjon lager jeg isteden mange halvstore pepperkakehjerter, og i år spantet jeg til og med på silkebånd til oppheng. Ska sei!

Klar til pyntings!

La meg legge til at jeg hadde maaange flere hjerter enn det som fremkommer her.

Jeg prøvde en ny vri på glasueren i år, inspirert av en oppskrift inne hos Den Gode Feen. Jeg anskaffet meg til og med en hel boks med kremortartari, eller kaliumhydrogentartrat, som det også heter. Sjekket for sikkerhets skyld at det er spiselig. Glasuren ble slett ikke verst, kritthvit og stivnet ganske raskt. Jeg copycat'et enda litt mer fra Feen når jeg pyntet stasen:

Ikke fullt så dreven som Den Gode Feen på dekoreringsfronten, men det duger.

Jeg dekorerer (forsøksvis, iallefall) med estetikken for øyet, mens de yngre deltagerne er mer opptatt av energitettheten i det ferdige produktet:

Denne får deg glatt over Hardangervidda

Disse kan mette en gjennomsnittsfamilie frem til nyttår

Så pepperkaker, check. I kveld har jeg tenkt å bake risboller, til nabojuleverksted i morgen. Å, jeg digger julegreier! Skjønt bake og bake, det er vel mer å smelte, røre sammen og ferdig. Baking etter min smak! Før det må jeg imidlertid hjelpe Belkinien å rydde på rommet, skal jeg dømme etter de demonstrativt sukkende lydene og slepende skrittene fra etasjen over.

Fin helg der ute!

Friheten smaker!

Ja, det gjør den jammen!
De siste ukene har Pafrika hatt bloggepause, grunnet flere presserende aktiviteter. Den mest fremtredende var ulidelig lang og kjedelig eksamenslesing. I eksamenstiden (og ellers også, igrunnen) har timen mellom 18 og 19 vært en time jeg virkelig har satt frem til. Virkelig! Da har jeg tatt turen til Stars Hollow og hengt med Lorelai og Rory, og glemt alt jeg har lest den dagen. Men som kom første desember gitt, og med den julebarne-TV. Forbanna Månetoppen, har jeg hvest stille for meg selv.
Men så, en dag snublet jeg over fantastisk kunnskap - Gilmore Girls sendes i reprise hver dag kl 11.10! Jippiiiii! Et lite øyeblikk bekymret det meg pittelitt at jeg følte denne ekte, genuine gleden over en TV-opplevelse. Burde ikke slike følelser vært knyttet til ting som turer i skog og mark med mann og barn med snø i øyenvippene og glitrende øyne, påfulgt av varm kakaokos og stearinlys?
Næh.

Nuvel, nok om det. Jeg har forsømt Blogglandia i det siste, det er helt klart. Jeg gikk for eksempel glipp av den meget bloggbare advendtstid-starten. Men nå har jeg nå faktisk en heklet kalender til Belkinien, og den må selvsagt blogges, selv om vi allerede skriver luke 12:

Julekalender, julestol med selvsydd julepute i! Å, nå føler jeg meg som en ekte interiørblogger her.

Er nok bare puten jeg har mekket selv. Ikke en gang gulvet har jeg malt. Men stolen har jeg sittet mye i.

Meg og Belkinien har ellers kost oss med litt julepynting innimellom alle pliktene. Jeg har mest julestemning før jul, og mener den må gripes og skvises til den skriker. Ikke noe julepietisme før jul i denne heimen, med nekting av pinnekjøttspising og ikke juletre før lillejulaften. Da er jo julen nesten over!

Juletreet må vi av dryssemessige årsaker fortsatt vente litt med, men disse englene er allerede kommet opp. De kuppet jeg på Fretex for lenge siden, grådig fine er de!

Fin førjulstid til dere alle!

I morgen har jeg planer om en storstilt bloggerunde. Gledar meg!

Ta deg en åre!

Årelotteri og julemarked!

Pafrika lider ikke av noen som helst form for spillegalskap (bortsett fra den SuperMario-relaterte som oppstod da Belkinien fikk dette fantastiske spillet til jul for to år siden), men når det gjelder årelotteri, er det noe som våkner til liv inni meg.
Noe som ligger i dvale mellom hvert årelotteri, som forekommer maks en gang i året. Jeg blir vill, og barn og gamle ryker gjerne veggimellom når jeg setter kursen mot de beste (og fleste) årene. Pengene strømmer ut, og det er godt mulig jeg har støttet noe jeg egentlig stiller meg knekkende likegyldig til, for smålige hensyn må vike når blodet bruser i årene. For det er så gøøøøy! Nå er jeg ingen statistiker, men hadde jeg regnet på vinnersjansene, hadde jeg uansett ikke tatt de elendige oddsene til etterretning! For se hva jeg har klart å spille til meg i dag:

En limpistol!

Streng tatt var det Belkinien som vant den, og jeg trodde først det var en stiftepistol, som jeg egentlig heller kunne tenkt meg. Men kan det stiftes, er jeg ganske sikker på at det kan limes også. Jeg aner ikke hva jeg skal lime enda, men liming blir det, og jeg gleder meg! Forslag om kreative sysler som inkluderer en limpistol mottas med takk. Om noen uker blir det juleverksted i gaten her nemlig, og jammen vant ikke naboen en limpistol hun også. Ingenting som monteres i denne gaten skal falle fra hverandre med det første, nei!

Vi gjorde en del andre kupp også. Skjønt kupp, jeg vet nå ikke helt jeg... Med tanke på den stort sett fraværende estetikken, samt den relativt enorme summen jeg faktisk har brukt på årer i dag. Men i vinnerrusen var alt som landet på bordet vårt gullbelagt, selv om jeg ser at det her på bloggen kanskje har tapt litt av glansen... Bortsett fra de røde lysene, er dette neppe noe jeg hadde gått til innkjøp av på eget initiativ. Men snart er det jul, og servietter er da grådig greit å ha i hus?! Og blir jeg kjent med et mennesker med enorme hender før jul, skal nå han eller hun slippe å fryse på hendene, iallefall.





Imidlertid er de slett ikke tapt bak en vogn, disse årelotteriarrangørene. Godsakene sørget de nemlig for å selge utenom lotteriene. Det var ikke gibort priser, men igjen, hvorfor ikke støtte... noe? Disse var veldig fine, synes jeg. Det synes ikke Belkinien, så jeg får ha dem helt i fred også.






De er nok strikket av en søt, gammel kone. Hvilket utelukker en del av dem som var tilstede i dag. Det er nemlig ikke slik at høy alder automatisk går hand i hånd med vanlig folkeskikk, for dem av dere som skulle tro det.

Nuja. Nå skal jeg og de nye vottene mine snart ut på tur med hunden. Resten av dagen skal bare sulles vekk, det gleder jeg meg til. Finfin helg til alle som stikker innom! Og sitt nå endelig ikke der og brenn inne med gode limpistol-tips!