Ta den award og la den vandre

Eg e klar. Te, check. Sjokolade, check. Noe å melde,che... nei, ikke så sikker der. Men en skal ikke la seg stanse av uviktige detaljer. I dag har jeg bare lyst å skrive. Noe. Da passer det jo fint å begynne med å takke for en fin award jeg fikk hin dagen, av bloggene Potlå og Kaisas mamma. Alle awarder er kjekke å få, men denne hadde ingen "fortell om deg selv" forpliktelser knyttet til seg, og det er jo helt i orden, det også!



Liebster blogg tenker jeg vi kaller den for enkelthets skyld, og den krever ikke mer enn å være en skikkelig fin anerkjennelse, som man kan gi videre til 5 blogger med følgere under 100. En snaisen vri, og mine fem er som følger:

• Tevangas Teselskap. Hun har jeg awardet før tror jeg, men ingen grunn til å ikke gjøre det igjen. Hun skriver godt og morsomt, og tar fine bilder. Ta en kopp te hos Tevanga! (haha!)
  

• Rockefår. Hun har jeg også awardet før, men som nevnt over osv. Meg og Rockefåren deler samme last her i livet, og vi vet å glede oss over den også. Mmmm! Ellers er det så fin tone i Rockefårbloggen, dessuten er hun grådig flink å sy og designe og sånt. Ta en tur innom! (hadde lyst å skrive noe med å rocke hos rockefår... men lot det i blødmenes navn (nesten) være"!)
  

• From not to hot. Har jeg ikke nettopp awardet henne, eller var det en utfordring? Husker ikke, men her kommer isåfall mer. From not to hot skriver om mye forskjellig, med utgangspunktet er oppfiksing av gamle møbler. Innimellom mener hun litt om krig og fred og religion og sånt også, det liker vi.

• Giraffmamma. En av de få bloggerne jeg har truffet live, nettopp på grunn av Blogglandia! Det var grådig kjekt, og en dag om ikke så lenge har iallefall jeg tenkt at vi skal ta den kaffen vi har snakket om en stund nå. Giraffmamma liker giraffer (bombe) og barn og sånt, og skriver fine tekster om det, blant annet. Fine bilder tar hun også.

• Belkinien. Min egen lille Belkini, som selvsagt er den aller beste jenten i hele verden! Belkinien har et anseelig antall følgere synes jeg, særlig med tanke på at det går noen uker eller måneder mellom hvert innlegg. For ikke å snakke om at hun er svært sparsom med å kommentere hos andre. Derfor sender jeg samtidig en stor takk til dere som stikker innom og kommenterer hos henne. Belkinien blir så glad, og det blir jeg også. Dere er greie!
  

Så værsågod, liebster medbloggere!

Jeg er godt i gang med takking nå, og hiver derfor med et tusen takk til Namaste, for denne fine og selvsydde vesken jeg vant i et lotteri, som en av Knittys følger. Bildene er selvsagt arrangert!

....og hadde jeg nå klart å vise bildene, hadde det vært optimalt. Men når jeg skal lime dem inn, blir teksten over blå, og slettet i innlimingsprosessen. Uansett hvor mange finurlige måter jeg prøver å lime inn på. Hvorfor skjer dette???En ond, og helsikens forbannet irriterende sirkel jeg har havnet i her. Faaaens drit! Uansett, det er en fin veske, og påskekrimmen jeg lett og ledig hadde arrangert oppi vesken, har jeg også troen på. PC'en derimot, har ingen tillit for øyeblikket.

Vel. Ingen flere bilder skal limes inn i dag, har PC'en bestemt. Nå er jeg litt sur, for jeg hadde planlagt en pen liten kavalkade av nyeste bruktkupp, etter at takksigelser var avlevert. Men lenger kommer jeg tydeligvis ikke nå, og må derfor pent takke for meg. Jeg vurderer å ringe it-supporten på jobb, men noe i meg holder igjen, og det er jeg egentlig glad for. De kan sikkert ingenting om bloggetrøbbel, heller, for ikke å snakke om hvor forsvinnende lite de sannsynligvis interesserer seg for den slags. Dermed trekker Pafrika og påskekrimmen seg tilbake for litt kvalitetstid i sofaen, og satser på at grusomme mord setter bloggetrøbbel i perspektiv.

Grr.

Strikk deg en klut!

Atter en mandag har kommet og gått siden sist, og la meg med en gang forsikre om at det ikke har vært konstant syting og klaging fra Pafrika siden sist. Mr Pafrika vil kanskje si seg uenig i dette, men han har jo ingen blogg å uttrykke seg på, har han?
Neeeida. Det har vært lyspunkter, det skal sies. Meg og sofaen har hatt mye deilig kvalitetstid sammen. Faktisk har vi hatt det så fint at det resulterte i en strikket klut.
En strikket klut!
Ikke hvilken som helst strikket klut heller, men en kjøkkenklut. Ja, faktisk! Jeg kjenner ingen (ok, bortsett fra Eplesøsteren som gav meg oppskriften) i min nære eller fjerne omgangskrets som kan skilte med egenstrikket kjøkkenklut. Jeg mener dette putter meg i et helt spesielt håndarbeidssegment, omtrent oppe med de som vever tøybleier til de (stakkars) ungene sine. Om det er et segment jeg trives i er en helt annen sak, men det er nå kjekt å stikke innom og kjenne på følelsen.

Selveste Kjøkkenkluten

Kjøkkenkluten i solskinn

Close-up, Kjøkkenkluten

Jeg vet ikke helt hvorfor denne strikketrangen meldte seg så brått, men jeg tror det har noe å gjøre med at jeg har så uendelig mange halvferdige prosjekter. Jeg har heklet flere lapper til knøtteteppet i forrige innlegg, kun for å oppnå gleden av å ha et enda større halvferdig prosjekt. Men i sannhetens navn, jeg har festet en enorm mengde tråder, og skal aldri hekle lapper i mer enn to farger igjen, noensinne. Det er likevel ikke til å komme unna at det kjedeligste gjenstår, nemlig monteringen. Sy eller hekle sammen? Eller ligger de egentlig godt der de ligger, i håndarbeidskurven? Kanskje jeg kan laminere dem, da sitter jeg igjen med ikke mindre enn tretti snaisne glassunderlag. Hm, mulighetene synes uendelige her fra sofakroken.
Nuja, jeg vil nå likevel oppfordre alle som er lei halvferdige prosjekter, og samtidig kjenner på behovet for en strikket kjøkkenklut, til å ta strikkepinnene fatt. Det er deilig med noe som kan påbegynnes og avsluttet en og samme ettermiddag, særlig for oss med ferdigstillelsesaversjon. Eller som bare er late, for å si det som det er.

Nok om det. Jeg avslutter i dag med et fint bilde, som minner meg om høstens solfylte dager i Florida. Noen ting er bare så stygge at de blir fine. Denne rosa krabaten er en av dem.

Snart er det helg, og det ryktes at den skal bli våt og vindfull!
En ypperlig anledning til å holde seg heme på sofaen og strikke seg en klut.

Januarblues og tilhørende sutring

Januar kan du få gratis av meg.
Iallefall akkurat denne, i Bergen. Det har snødd som besatt, iallefall etter bergenske forhold, før det har regnet som besatt. Innimellom har det frosset på som besatt, og resultatet er at jeg vurderer å kjøpe meg brodder. Og hundelufter.

Jeg hadde faktisk en hundelufter en stund. En skjønn og blid studentjente, som tok med seg hunden og ble borte i timesvis. Det var fantastisk, min fineste tid som hundeeier, når jeg tenker meg om. Men gradvis ble hunden ekstremt hjemme- og familiekjær. Faktisk i en slik grad at den nekter å gå tur med andre enn meg og Mr Pafrika. Grem. Men da er det til gjengjeld aldri sure miner, og motstrebende steg ut i regnet. Halen til topps, og vi kan ikke gå langt nok.
Det gjør vi selvsagt aldri heller.
Dette var en helt unødvendig utvikling synes jeg, og den greie studentjenten har vi ikke sett siden sommeren. Det er sikkert litt nedtur å bli så grundig avvist av en hund, så det har jeg i grunnen forståelse for. Likevel, det er faen ta verst for meg, som må gå tur i tide og utide.
Men hvorfor i alle dager har hun hund, er det kanskje noen som med rette spør seg selv nå. Sannelig om jeg vet. For mye deilig fritid på cafe uten dårlig samvittighet for at hunden er alene hjemme, kanskje. Eller et sterkt behov for å rettferdiggjøre stadig støvsuging. Enda godt rottene våre er et avslutet kapittel. Det er merkelig, men slik kan altså en dyrevenn ende opp, bare hun over tid eksponeres for nok dyr.

Greit, nok klaging over hundeeierliv. Jeg har nemlig noe annet jeg gjerne vil klage over også - hekleomfang. Med hekleomfang mener jeg omfanget på det man har heklet, altså rett og slett størrelsen. For hvordan er det mulig, når man har heklet og heklet og heklet, til kramper og senebetennelser er smertefulle faktum, at det endelige resultatet ikke er større enn dette?!

Hei og hå, jammen er vi pittesmå!

Beklager dårlig lys. Men mest av alt beklager jeg størrelsen på dette produktet. I min naivitet ryddet jeg faktisk plass på gulvet før jeg la ut de usle 20 lappene mine, som i hodet mitt var blitt til det dobbelte - minst. Men de har ikke formert seg i heklekurven, og jeg har tydeligvis ikke heklet mer enn et lite dukketeppe. Det var jo forsåvidt det som var planen, men jeg trodde jeg hadde heklet meg laaangt forbi denne størrelsen for lenge siden. Dengang ei, gitt. Så nå er jeg litt sur. Samtidig er regnet gått over til sludd, og hundepasseren er fortsatt long gone. Ja, jeg vet det egentlig ikke er synd i meg, men blues handler ikke om hvordan ting egentlig er.
Blues handler om blues.

Forslag til en bedre mandag mottas med takk!

Irritert - irritert

Inspiret av Eple sitt vittige innlegg om kampen mellom glede og irritasjon, begynte jeg å kjenne litt på min egen glede/irritasjonsstatus her i dag.
Skjønt, det er vel riktige å si at irritasjon/glede statusen meldte seg selv. Symptomatisk for en travel Pafrika er nemlig irritasjon. Og for å si det sånn, det er meget travle dager her i huset.

Hm, tenker kanskje den observante leser. Hvorfor i all verden sitter hun og knoter på bloggen, hvis hun har det så forbannet travelt??
Godt spørsmål, det er nemlig akkurat det jeg spør meg selv om også. Hvorfor? Igjen kan jeg referere til Eple, som klarte å skrive misnøyen av seg på søndag. Vel, gjør dere klart for et langt innlegg...

Neida. Det har jeg for det første ikke tid til, dessuten så må jeg passe meg så bloggen ikke umerkelig glir over fra en alt-og-ingenting-ispedd-en-nysydd-pute-fra-tid-til-annen blogg, til en syte-og-klage-over-alle-livets-små -fortredeligheter blogg. Det vil jeg jo ikke, og det vil sikkert ingen av dem som stikker innom her heller. Og tingene jeg syter og klager over her, er jo virkelig ikke annet enn helt hverdagslig, om enn irriterende, motgang. Ofte selvforskyldte, attpåtil. Men det gjør dem jo ikke mindre irriterende, vel??

Dessuten har jeg lyst å være en av dem som står opp for retten til å være pittelitt sur og negativ en gang imellom. Kom igjen, andre periodevise surpomper, jeg vet dere finnes der ute!
La oss unite and fight!

Se der, nå ble jeg strakt meget mindre misfornøyd! Jeg er nok en mer gladnegativ person. Bare se så mye bedre jeg ble av å få lov til å furte litt!
Litt gladere blir jeg også av dette fine, ny-kuppede Fretex-stettefatet:

De ser ganske så fornøyde ut disse, hva?

Not a care in the world!

Jeg har forresten gjort et annet, stort Fretex-kupp. Et kupp av en slik størrelsesorden at Eple gråt blod av misunnelse! Det er alltid et godt tegn, og jeg gleder meg til tidenes før - og etter innlegg her hos Pafrika Og Belkini! Det ligger imidlertid en god del pussing og maling og venter på meg før jeg kommer så langt.

Nuvel. Da tenker jeg at jeg har fått sutret fra meg for i dag. Men på mine vandringer rundt i Blogglandia har jeg plukket opp et mye brukt, og sikkert grådig lurt, fenomen, nemlig å avslutte innlegget med et spørsmål eller to!
Så denne gangen skal jeg jammen forsøke meg jeg også, og spør dokkar rett ut:

• Hva irriterer deg, av hverdagens små og ubetydelige trivialiteter? (ikke prøv dere, alle blir irritert en gang i mellom!)


• Hva gjør du for å bli glad igjen?

Som dere skjønner, venter jeg spent på svar nå. Fin uke til alle sinnatagger og solstråler der ute!

Oh, the pain

Forrige innlegg begynte med et sukk, og litt påfølgende klaging og velting i selvmedlidenhet. Jeg må bare beklage, men her kommer det altså mer av samme sorten.
Auuuuuuu!
Årsaken til mitt smertehyl er rett og slett nettopp smerter.
F i H (refererer til favorittbanneord) så forbannet vondt en hittil helt upåfallende nakke kan være! Pafrika våkent med et smertestønn kl 05 i morges, og siden har det igrunnen gått bratt utforbakke. Gudene vet hva jeg har drevet på med i natt, men det skal tydeligvis straffes med nakken fra helvete. Heldigvis har jeg klart å klore frem litt Paralgin Forte og en fastlege, så nå har jeg et batteri med smertestillende samt et forslag om kiropraktor!
Ain't gonna happen, det kan jeg bare si med en gang. Da skal jeg jaffal ha narkose først, og det tror jeg ikke kiropraktorer er autorisert til å gi, foreløbig.

Nuvel. Jeg gir meg nå, mens jeg fremdels er i besittelse av mitt gode humør! Haha!

Men litt deilig er det jo å være småsvimmel av god medisin, jeg må innrømme det. Og jeg har faktisk klart å hekle noen masker også. Dette, kombinert med en oppfriskende klagerunde har igrunnen bedret humøret litt. Dessuten går jeg med det superfine heklesjalet fra Wilhelmines omtrent limt fast på nakken min, og jeg er sikker på at det bidrar litt, det også. Her er fine sjalet mitt, og igjen må jeg bare få skryte av hekleferdighetene til Wilhelmine!






Jeg har by the way (jeg har så glatte og umerkelige overganger i tekstene mine...) et spørsmål om hekling, og hvem er bedre egnet til å besvare det enn alle dere håndarbeidsguruer ute i Blogglandia?
Jeg er jo en blodfersk hekler, som kun kan hekle bestemorsruter, dvs luftmasker og stavmasker. Etterhvert har jeg fått såpass mange lapper at jeg vil sy dem sammen, originalt nok!





Med mange mener jeg (litt) flere en disse, bare så det er sagt. Og da lurer jeg på, hva er best å gjøre? Hekle dem sammen, eller sy dem sammen?
Alle lappene har en lik ramme rundt seg, for at eventuelle sting ikke skal synes så godt, hvis jeg nå velger å sy. Men kanskje det blir finere å hekle? Imidlertid har noen sagt at da får man en slags kant eller forhøyning på baksiden av teppet, og det vil jeg jo slett ikke ha. Råd mottas altså med takk, og husk nå endelig å dumme svaret ned til Pafrikas heklenivå - altså det aller, aller laveste.

Så!
Da gjenstår det bare å takke greieste Namaste for den fine kirsebærawarden! Eg siar det igjen, du er bare grådig grei, og både meg og Belkinien gleder oss stort til besøk av deg i helgen! Når det gjelder kafebloggetreffet åpent for alle interesserte medbloggere, kommer meg eller Kreativ♥Impulsiv tilbake til tid og sted. Håper mange kan og vil komme!
Kirsebærinnlegget kan imidlertid ikke skrives i dag, siden jeg på ingen måte føler meg som et kirsebær på toppen av noe som helst for øyeblikket, og det tror jeg ville preget besvarelsen min i altfor negativ retning, hehe.

Men, jeg vil gjerne benytte anledningen til å svare på Giraffmammas utfordring om hva jeg lo sist av, for det skjedde nu nettopp!
Jeg lo nemlig høyt av Eple sin Eplekjekk, som spontant uttalte at BLOGG var hans minst populære ord i øyeblikket! Jeg har ingen problemer med å visualisere den scenen, og føler meg nesten litt frydefull medskyldig, siden jeg har skrytt Blogglandia opp og ned i mente ovenfor Eple, som tilslutt gav etter for bloggelysten og joinet oss. Eg skal bare hilse og si, Eplekjekken, at there is more to come!

Da takker meg og nakken for oss begge i dag, og satser på en bedre sameksistens i morgen. Og vil den ikke, så skal den, for jeg har nok medisiner til å slå ut en flodhest, så en liten puslete Pafrikanakke skal bare passe seg litt!

Avslutter med en feriebilde av meg og Belkinien. Her later jeg som om vi står og skuer ut over vårt imaginære rike, som bortsett fra en gjennomrusten traktor inneholder et småbruk, noen hester og masse masse geiter, der solen stort sett alltid skinner, og ingen har vondt i nakken.

Hei så lenge!