Lillesøster

Endelig kom du!

Mandag formiddag 8 august ble en etterlengtet liten jente født! Det var en lang natt gitt, og Pafrika er flere ganger blitt fortalt at all smerten er glemt med en gang barnet er født. Det er den slett ikke. Men at det er verdt det, det er jo en helt annen sak.

Belkinien og... Lille Kantarell, kanskje? Hun var nemlig ganske orange i starten, lille knøttet vårt.

Belkinien er stolt og glad storesøster, og en uvurderlig hjelp i hverdagen.

Flinke storejenten min!

Her mollkoser vi oss, hele jentegjengen. Tenk, vi er blitt en liten gjeng!

Det er ingen selvfølge, verken det å bli gravid, eller å fullføre et svangerskap. Jeg er derfor så utrolig takknemlig og glad for at vi har fått til dette. Endelig er hun her!

Heklemaraton

I det siste har det blitt mye tid til hekling. Ferien er stort sett tilbragt hjemme og på diverse hytter i området, og ulike sofaer har vært mitt faste tilholdssted mellom bilturene til og fra disse hyttene. På sofaer kan man lese, spise, se film og serier... kun fantasien setter grenser! Og så kan man altså hekle, og jeg har virkelig strammet meg opp og gjort ferdig ikke mindre enn et stort og et litt mindre stort hekleprosjekt.

Det lille hekleprosjekter er hekling av vimpler. Selvsagt. Før eller siden kommer nok alle bloggere som besitter en heklenål eller flere over behovet for å hekle seg en vimpelrekke. Dette behovet meldte seg med full kraft hos meg for noen uker siden, og siden jeg da var midt inni plikthekling av babyteppe, virket det som en strålende ide å starte et nytt prosjekt.

Vimpelhekling viste seg imidlertid å være ganske komplisert, iallefall for en relativt nyslått hekler. Oppskrifter ble googlet i stor stil, og til tross for at de ble fulgt med slavisk nøyaktighet, ble resultatene totat ubrukelige, og ikke i nærheten av bildene som illustrerte oppskriftene. Det skulle ikke være mulig, men det er det altså. Til slutt kom jeg over en oppskrift på trekantede bestemorsruter, og siden bestemorsruter er det eneste jeg strengt tatt kan hekle, gjorde jeg et siste forsøk.

Bestemorsvimpler!

Slett ikke verst, i all ubeskjedenhet! Disse ble jo også helt ulik bildene fra oppskriften selvsagt, men de er i det minste trekantet, og kan henges på en snor. Rundt kanten heklet jeg hvite fastmasker, og de er heklet sammen på en snor bestående av luftmasker og festet med fastmasker. Ska sei! Dette er nok det mest avanserte jeg noengang har heklet, hvilket kanskje sier litt om heklenivået mitt.

Den hvite kanten rundt har jeg altså kommet på helt av meg selv. Bare nevner det.

Her henger de og flotter seg over babysengen. Kanskje babyen får lyst å komme ut etterhvert også, i dag er det tross alt termin og D-dag og alltingen.

Lokke, lokke, lokke. Komme ut å se på disse fine her, hm? Hadde ikke det vært noe, lille bebis?

Det store hekleprosjektet begynte med at jeg satt og sløvet på et jobbkurs, og så at damen ved siden av meg heklet noe som så ut som en stor bestemorsrute. Det var veldig fint, og jeg tenkte at dette må jo være en genial måte å hekle et teppe på - rett og slett bare en eneste kjempestor bestemorsrute? Klok av skade valgte jeg ensfarget garn, fordi det å feste tråder ofte viser seg å være en effektiv og permanent stopper for alle typer håndarbeidsprosjekter.

Vel. Min forestilling om at hekletøy vokser mye fortere enn strikketøy har fått seg en kraftig knekk. I begynnelsen går det radig unna, men så har veksten en lei tendens til å stagnere kraftig. Det kan ha en viss sammenheng med økende hekle-leihet, jeg vet ikke. Uansett, dette har tatt tid og atter tid, men omsider er det søren meg sluttført dette også!

Ferdig, ferdig, ferdig! Gu' kor deilig!

Jeg hadde lyst å hekle en bord eller kant rundt, men etter atter en gang å ha googlet diverse totalt uforståelige oppskrifter, fant jeg ut at noen rader med fastmasker gjorde susen det også. I tillegg var det utrolig gøy å gå fra å hekle stavmasker til å hekle fastmasker, så de fire siste rundene var rene fryden. Da er man lei av å hekle, da.

Close-up, fastmasker og stavmasker i skjønn forening.

Ok, siste bildet. Hjørnene ble av varierende kvalitet, merkelig nok velger jeg å avbilde et av de verste. Uansett, jeg har heklet et helt babyteppe - og det er ferdig! Skal mer til enn noen uheldige hjørner for dempe den tilfredstillelsen!

Vel, det var vel egentlig det! Jeg er rett og slett skamløst fornøyd med å ha påbegynt og sluttført ikke mindre enn to håndarbeidsprosjekter på ikke alt for lang tid. Når jeg i tillegg kan fortelle at jeg har sydd et kjempestort (etter min målestokk) lappeteppepledd, blir det nesten rent for mye, så det tar jeg og skryter av en annen gang.

Det neste jeg godt kunne tenke meg å få helt ferdigstilt, er babyen. Hittil i dag har termindatoen ikke vist seg å innha noen magisk babyfremkallende egenskaper overhodet, selv om jeg, inspirert av siste Harry Potter film, har prøvd meg på en accio, baby. Foreløbig uten effekt...

Til resten av dere vil jeg bare slenge ut et optimistisk accio, sommervær! Kan umulig skade.

Bad blogger

Pafrika er en skikkelig bad blogger for tiden, det er ikke til å komme unna. På den andre siden er jeg kanongod til å ligge på sofaen og lese middelmådig fantasylitteratur, det skal jeg ha. Et syprosjekt har jeg også startet, med det resultat at symaskinen står på stuebordet andre uken på rad. Syrommet/kontoret er så rotete at der går det ikke an å sy lenger. Syprosjektet er, unødvendig å si kanskje, selvfølgelig ikke i nærheten av ferdigstillelse. Akk ja, sånn går no dagan.

Men, jeg klager ikke. Hvorfor skulle jeg det??! Jeg har det jo som plommen i egget, med ignorering av så og si alle plikter. Mulig noen rundt meg klager litt, jeg hører ikke etter når jeg jakter varulver. Om en seks ukers tid er det dessuten sannsynligvis slutt på slaraffenlivet, så det er bare å nyte det i fulle drag. Og fylle opp søvnbanken, ikke minst. Bebisen fortjener en opplagt mor, må vite!

Nuvel, nok om det. I dag skal jeg egentlig bare rett innom for å takke for en kul gave jeg fikk av Girafmamma, og en award fra Hegemoni.
Giraffmamma pakket inn gaven ved hjelp av disse fine illustrasjonene, dessverre svært betegnende for sommerværet i Bergen disse dager.

Ingen sak å være fornøyd i regnet hvis du har en kanin å plaske rundt i dammene med. Det har imidlertid ikke vi, til Belkiniens store frustrasjon.

Inni fant jeg dette snaisne perlebildet:

Vel talt. Hva mer er det å si, egentlig?

Ålehovve, der har du et bergensuttrykk som er alt for lite brukt, etter min mening! Tusen takk for dialektisk oppfriskning Giraffmamma, og det fra en østlending attpåtil! Jeg har prøvd å flettte uttrykket inn i mitt daglige vokabular, men har ikke fått helt dreisen på det ennå. Men jeg gir meg ikke. Jeg er nok et aldri så lite ålehovve selv for tiden også, for jeg finner ikke igjen awarden fra Hegemoni. Kan jeg unnskylde meg med å være litt gravid i hjernen også? Mener nemlig å erindre at jeg ble grådig glad, så tusen takk skal du ha! Jeg er slett ikke utakknemmlig, bare trøtt og lat. Det er jo myye mer sympatiske egenskaper... eller?? ;)

Mystisk nok ser jeg at jeg fortsatt har besøkende daglig her inne, selv om det skjer fint lite for tiden. Takk for det, og ekstra fine dager til dere som fortsatt gidder å stikke innom!

En lykkelig Pafrika

Denne påsken har vært superfin. Været har i stor grad bidratt, men andre og viktigere ting har gjort sitt til lykke langt utover det vanlige for pafrikagjengen.

Jepp, det var teaseren, før vi begynner med et lite påskesammendrag.
Meg og Belkinien pakket påskemotivasjon og skiklær for familiepåske i Sunnfjord, mens flinke Mr Pafrika malte gulv i heimen. Jeg er svært begeistret for Mr Pafrika akkurat nå, for når vi kom hjem i går viste det seg at han hadde malt ett gulv mer enn planlagt! Malingsveien er tydeligvis en meget farbar vei til Pafrikas hjerte, og nå er jeg rent soft og forelsket her jeg sitter. Vel, iallefall grådig fornøyd. Må nok tvinge på dere et før og etter bilde:

En gang hvite tregulv, med tiden degenerert til noe som ikke engang kan passere som shabby chic. Heller shabby shit. Disse ble malt i 2004, og 7 år kan bokstavlig talt sette sine spor. For ikke å snakke om stier.

Men nå! Ah, hvilken hvitmalt fryd og glede! Vi er klar for 7 nye år, minst. Hurra for Mr Pafrika som tok tak i elendigheten!

Dette kom altså meg og Belkinien hjem til, i tillegg til nymalt kjøkkengulv. Ikke rart jeg flesker til med lasagne og nybakt olivenbrød til middag i dag, mens mr Pafrika får sitte gledesstrålende og virkeløs foran Top Gear (ok, etter han hadde lagd lasagnen. Men jeg har bakt brødene, og det er helt sant). Mens han har kost seg i lett oljemalingsrus, er dette noe av det meg og Belkinien har bedrevet i mellomtiden:

Mesket oss på kafe i Førde. Mormor spanderte!

Spilt badmington med onkelhunden, siden vår egen ikke er i nærheten av å gidde denslags. Eventuelt er litt smartere.

...lest i solen...

... og flydd helikopter fra amerikatanten....

...blant annet. Alt dette har vært vel og bra, og godt egnet til å få frem hverdagslykken. Men i dag våger jeg meg på å dele en enda større lykke. Denne lykken:

En svært etterlengtet liten jente og lillesøster, som vi gleder oss til å bli kjent med om en tre måneders tid. Takknemmelige, heldige og lykkelige oss!

♥

Fine dager med sukker på!