I Figgjohimmelen

Pafrika unner seg laange bloggepauser for tiden. Pauser fra både det ene og andre, når sant skal sies. Jeg må jo pause for to, må vite! Hvilket bringer meg over til et ektefølt tusen takk for fine kommentarer på forrige innlegg. Dere er jammen greie!

Jeg føler meg i sannhet grådig heldig for tiden, og det ser jammen ut til å smitte over på flere områder. Bruktkuppområdet for eksempel, der har jeg svingt meg i det siste. Første fantastiske kupp ut er dette:

Oh joy! 21 - enogtyve - Daisy deler! Klart beste loppiskupp hittil.

SE på dette. Gu, kor fornøyd eg e!

Koppene hadde jeg fra før. Ensomme, små Daisy-koppene, helt uten familie. Tenk så glade de er nå, en helt ny storfamilie!

Da jeg ankom åstedet, stod en gal dame og vurderte å kjøpe dem. Gal, fordi hun sa til kjæresten sin "... eg vet no ikkje helt...det e jo ikkje et komplett sett... det er jo bare syv middagstallerkener..." Perler for svin, eg vet! Heldigvis fikk jeg gannet henne bort, eventuelt syntes hun ikke 21 Figgjodeler var verdt å bruke 150 kr på! I kid you not, 150 kr for hele herligheten! Det er ingen overdrivelse å si at jeg grebbet fatene, hev 150 kr på disken og løp ut av hele loppisen. Avsluttet med en ørliten seiersdans på parkeringsplassen, kun for å bekrefte hvor åndsfrisk jeg er.

Vel hjemme var det selvsagt klart for fotografering, samt skamlys skryting. Men egentlig, hvisket en liten stemme fra et vesen på ene skulderen, til forveksling lik dem man kan se hos Donald, egentlig er det jo Eple som samler på Daisy, og har gjort det i mange år.
Vel. Grei som jeg utvilsomt og ubeskjedent vil påstå at jeg er, donerte jeg rett og slett en liten del til henne. Som hun igjen grebbet og løp avgårde med, vi kjenner jo begge igjen en gal dame når vi ser en.

Denne akutte gavmildheten ser imidlertid ut å ha gjort underverker for karmaen min i det siste. For seg hva jeg kuppet på Fretex bare dager etterpå:

12 + 10 nydelige suppe- og dessertskåler fra Stavangerflint!

Nå eksisterer det en salig blandings av alt mulig i tallerkener i heimen, men så lenge de er helt fantastik fine alle ihop er jo det bare en sann glede! Kan jeg ha pådratt meg en aldri så liten servise-besettelse, tro? Det var iallefall en fryd å bosse siste rest av TilBords tallerkenene i elendig kvalitet. Har forresten hatt suppe til middag to dager på rad, det er ikke tull engang. De må jo brukes, fine fatene! I morgen må vi kjøpe is eller noe, så vi kan teste ut dessertskålene. Jepp, man må jo bare ta imot gledene livet deler ut, i alle størrelser. Ta dem og løp, spør du meg!

Fine dager, alle samlere der ute!

på tokt med Eple og Pafrika

Pafrika holdt på å omkomme av kjedsomhet her i forrige uke. Hjemmekontoraktivitetene fremstod om mulig enda kjedeligere enn vanlig, og dessuten var en relativt krevende statistikkeksamen nyss overstått. Kvalifiserer ikke dette til litt kvalitetstid? Eg skulle tro det, tenkte Pafrika, og var ikke sen med å lokke med seg Eple ut på skulke-hjemmekontor-galeien. Det var ikke det spor vanskelig. Telefonsamtalen lød omtrent som følger:
Pafrika: hei, blir du med på Brukten i morg....
Eple: ja, ok da. Er klar kl 10.00!

Jeg har jo i flere kommentarer til skjerstad og gult hus i svingen omtrent grått blod av misunnelse for denne Brukten de til stadighet frekventerer der oppi nord, og hvor det tydeligvis er adskillig mer gull en gråstein. I sterk kontrast til de fleste bruktsjapper jeg frekventerer, dessverre. Men, haha, vi har gull i Bergen også! Eller rett utenfor, iallefall. Jeg er litt skeptisk til om jeg skal offentliggjøre denne herligheten, men lar det stå til. Bergens beste bruktsjappe ligger selvsagt ikke i Bergen, men i Knarvik, en halvtime utenfor.

Brukten vår med ukjent mann mysende mot solen. Bildet er knøttlite fordi det er tatt med telefonen.

Jeg er vilt begeistret for denne bruktsjappen, som Eple har fortalt meg om for mange år siden, men som jeg merkelig nok bare har besøkt fire ganger. Den ene gangen med godeste Namaste, som ikke var snauere enn at hun fylte den eneste handlevognen i lokalet til randen. Med litt hjelp av meg. Denne gangen mente Eple jeg skyldte henne et forsprang, jf. det fine spisebordet mitt (galskap, eg vet), og jammen klarte hun ikke å ligge et halvt hestehode foran i det vi smatt inn inngangsdøren. Dermed nådde grådige Eplefingre en snaisen lyseblå retrolampe nanosekundene før mine, og eierskapet var avgjort. Brutalt, eg vet. Resten av raidet foregikk imidlertid i svært ordnede former. Som bildene jeg smugtok viser, Brukten vår har nok til alle:

Størrelsen på bildet var litt irriterende, men her er det altså mengder av farget glass. Legg til en hel del hyllemetre telefonlinsen ikke klarte å fange inn.

Oh joy! Rad på rad med tallerkenræl, men innimellom skjulte det seg jammen meg en hel del Figgjo! Ikke knuste jeg noe heller, noe som er en bragd i seg selv når en skal lete gjennom disse stablene.

Litt av fangsten, deriblant den fine blå lampen. Sukk. Men de fine Figgjo-tallerkenene vi skimter til høyre er mine, bare mine!
My preeeecious!

Jeg tror dette taler for seg selv. Et overflødighetshorn er Brukten vår, for mye av dette er virkelig overflødig i de fleste hjem. Likevel var det litt fristende med et liten keramikkhjortehode til kun kr 150,-. Men som Belkinien sier: "mamma, kommar du egentlig til å bruke det?" Lille frøken snusfornuft, men her hadde nok den mentalt formanende stemmen hennes evig rett.

En viktig, men for mitt vedkommende dessverre sørgelig forsømt, del av bruktkupping er knallharde prioriteringer før man setter kursen mot kassen. Her er Eple i sving med de beste intensjoner, og noe ble faktisk plukket ut av kurven igjen.

Denne fine muggen og skålen. Kan du tenke deg! Men retrolampen fikk ligge, ja. Hrmf.

Det ble faktisk litt kleskupping også, blant annet regnkåpe til meg og nytt regntøy til Belkinien. Eplekart skal heller ikke fryse mer i vinter, med hjemmestrikket mariusgenser.
Sånt gjør seg imidlertid ikke særlig på bilder, dessuten ble grafse i gamle ting- iveren større enn ta bilde av gamle ting - iveren. Men alle var enig om at det hadde vært en fin dag! Og nå er det bare å vente på neste Eple innlegg, som sannsynligvis vil handle om ulike bruksområder for lekre lyseblå retrolamper.

Fine dager til alle som er innom!

Texanske bruktkupp

Sukk.
Det er snø, kaldt og riktignok fredag, men siden Pafrika har jobbehelg hjelper sistnevnte så altfor lite. Mens andre kan drikke vin og være lenge oppe i kveld, må Pafrika legge seg tidlig og stille klokken på ugudelige 05.45.
Ja, jeg drukner nesten i selvmedlidenhet akkurat nå. Og merkelig nok, når man er selvmedlidende hjelper det utrolig lite med påminnelser om hvor heldig man egentlig er; frisk, har familie og venner, nettopp vært på lang ferie og blablablablabla.
I tillegg til å være selvmedlidende, blir man dermed også påført merkelappen utakknemmelig. Og det er en merkelapp som både klør og stikker, så den trenger jeg slettes ikke. Iallefall ikke nå.

Men det er ikke fullt så ille hvis det er meg selv som prøver å få meg på bedre tanker. Derfor har jeg gått gjennom bildene fra USA besøket, og kan med en gang bare beklage ovenfor dem som trodde USAmaset omsider var over.
Jeg tror likevel mange i Blogglandia, og kanskje bare dere i Blogglandia, vil være i stand til å gjenkjenne det lille støtet av pur lykke jeg kjente når jeg oppdaget en åpen bruktsjappe, på landsbygden i Texas!

I kid you not!
Luling, heter dette gudsforlatte stedet. Skjønt gudsforlatt er vel kanskje det siste det er ...




Her er bruktsjappen, og som dere kan se, har den mye å by på!
Ååååh! Tenkte Pafrika, hvorfor har jeg ingen container??? Eneste måten å få godsakene med seg hjem til Norge var via knipsing. Grei som jeg er, spurte jeg faktisk om lov først.

La oss sukke unisont dere:
Sukk!

Jeg hadde gått amok på handling av gamle fine tremøbler hadde dette vært i gamlelandet. Som nest beste alternativ, fikk isteden disse seks små skålene bli med meg hjem, for den nette sum av 2, 5 $ pr stk.




Tenk hva disse skålene kunne fortalt, hvis skåler kunne snakke! Om gamle texanske koner og landsbylivet i Luling!

Tja, de kunne kanskje fortalt at denne byen ikke er så nøye på hvordan maten serveres?




Kanskje skålene slett ikke er brukt, siden kutymen ser ut til å være å spise rett av gråpapiret?
Det skyldes nok neppe kun den noe rustikke serveringen, men maten var iallefall kjempegod. Som sagt, you'll never leave Texas hungry!

Før vi dro rakk jeg å kjøpe enda en liten Texas suvenir.
Found something you couldn't live without, did ya? sa frekkasen i sjappen jeg faktisk betalte 20 $ for denne pittelitt blodharrye puten, men jeg lot bare som om jeg ikke forstod.




Her hjemme har den fått et godt hjem, i fine loppisstolen min:




Her liker Mr Pafrika å sitte når han ser på monsterkrabbenes liv og levnet, men han må selvsagt flytte puten først. Akkurat nå er han imidlertid i Tyskland, så TV stolen står og vansmekter, stakkar.
Jeg ser nemlig Gilmore Girls fra sofaen, og i dag har jeg kjøpt hele første sesong!
Hurra for at det søren meg skal bli litt helg på en stakkars Pafrika også!

Fin fredag til alle som stikker innom!

Gøy på Landet

Sent i går kveld returnerte Pafrikaene heim att, etter en strålende helg på Landet.
Landet er grådig fint synes vi, og Pafrika har faktisk odel på Landet - hadde det ikke vært for at gårdsdrift er avviklet og markene solgt for lenge siden. Okke som, jeg titulerer meg som odelsejente hver gang muligheten oppstår - som nå, for eksempel.

Her er Landet, og Belkinien sin hånd

Jeg har også odel på spøkelset på arken

Jeg gikk glipp av en hel del loppis grunnet odelsbesøket i helgen, men på en måte har jeg nesten vært på loppis i eget hus - jeg kom iallefall hjem med flere kupp!
Oppildnet av alle spraymalingsinnleggene både hos Kreativ ♥ Impulsiv og Med et lekent sinn, var jeg ved ankomst Landet tungt bevæpnet med spraybokser. Etter å ha lekt oss litt på diverse gjerdestolper og gitt sauene litt frisk gatekunst å forlyste seg med, gikk meg og Belkinien til aksjon. Denne stolen gravde Pafrikapappa frem fra kjelleren, hoderystende over at datter overhodet overveide å ta den innomdørs.





Men etter en runde med sandpapir (takk, pappa) og spraymaling...






....grådig fin, spør du meg! Belkinien fikk også svingt seg med sprayboksene, men det vil hun nok vise på sin egen blogg.
Hver gang vi er på Landet, pleier jeg å gå på oppdagelsesferd på loft og i kjeller, og utrolig nok finner jeg noe hver gang. Igjen trådde pappa tjenestevillig til, og se hva han fant frem helt på eget initiativ:






Tre fine fat ble det! Mener jeg hørte Mr Pafrika stønne og sukke i bakgrunnen over hvor mange fat en familie på tre egentlig trenger, men som vanlig tok jeg ingen notis av det.
Etter ytterligere snoking, kom pappa frem med disse også:





Jeg tror jeg må begynne å ta pappa med meg på loppis. Mr Pafrika mumlet også her noe om hvor mange bokser trenger egentlig osv osv, selvsagt helt fånyttes. Disse kan for eksempel benyttes som oppbevaring av allslags smått, slik som dette jeg fant i bestemors gamle syskrin:




Jeg burde dra oftere på Landet!

Innimellom spraymaling og loft- og kjellerkupping fikk jeg presset inn noen turer i skog og mark. Her er flere generasjoner Pafrika ute og tusler:




...men noen lurer kanskje på om jeg ikke har heklet noe? Var heklelykken kun et kort blaff?
På ingen måte! Når jeg ikke har lusket rundt i skuffer og skap, spraymalt i øst og vest og tråkket rundt i skog og mark, har heklenålen så og si vært rødglødende:




10 (ti!) ruter har jeg nå, og begynnende senebetennelsen i ene hånden.
Meg og min mor har imidlertid en diskusjon gående, nemlig om hva som er forsiden og baksiden på hekletøy? Ingen av oss er erfarne heklere, med andre ord.
Er baksiden der som trådene henger ut, slik at forsiden er det som vises på bildet over? Eller bryr vi oss ikke om for- og bakside i hekleland? Håper noen av dere heklere der ute kan bistå her. Jeg mener at det vi ser på den gule og grønne lappen over her, er forsiden... men hva vet jeg?!

Uansett, tusen takk for alle fine kommentarer og massiv hekleoppbacking på forrige innlegg! Jeg er en sucker for ros og skryt, så dere får ta litt av æren for helgens storstilte hekleproduksjon!