Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!

Pepperkakepyntings

Det er kanskje litt sent å skrive om pepperkaker nå, siden de fleste sikkert har bakt og pyntet hele landsbyer. Men siden Pafrika kom litt sent i gang med advendtstiden, er jeg nettopp i boks med pepperkakene, haha. Forrige helg hadde vi pepperkakepyntings, en juletradisjon vi har hatt siden Belkinien var liten. De første årene mekket jeg pepperkakehus til alle gjestene, slik at de kunne dra fra hele pynteseansen med sitt eget pepperkakehus. Tenk det! Men så grei er jeg ikke lenger. Det var dessuten litt demotiverende at husene begynte å sige allerede i det gjestene var på vei ut døren. Noe av årsaken kan være enorme mengder glasur, nonstop og seigmenner, men det skal vel egentlig pepperkakehus tåle? Kanskje husene fikk uopprettelige fuktskader i dampen fra julegløggen? Ikke vet jeg, men det eneste som ikke seg, var skjøtene jeg med livet som innsats hadde festet med flytende sukker. Som er varmt, helsikens varmt.

Nuja. Denne servicen viste seg etter noen år å være alt for tidkrevende, en risikosport og ikke minst meget bannskapsfremkallende. Kor e julestemningen då?!
Dette skjedde naturlig nok ikke uten protester, særlig fra noen av gjestene. Som kompensasjon lager jeg isteden mange halvstore pepperkakehjerter, og i år spantet jeg til og med på silkebånd til oppheng. Ska sei!

Klar til pyntings!

La meg legge til at jeg hadde maaange flere hjerter enn det som fremkommer her.

Jeg prøvde en ny vri på glasueren i år, inspirert av en oppskrift inne hos Den Gode Feen. Jeg anskaffet meg til og med en hel boks med kremortartari, eller kaliumhydrogentartrat, som det også heter. Sjekket for sikkerhets skyld at det er spiselig. Glasuren ble slett ikke verst, kritthvit og stivnet ganske raskt. Jeg copycat'et enda litt mer fra Feen når jeg pyntet stasen:

Ikke fullt så dreven som Den Gode Feen på dekoreringsfronten, men det duger.

Jeg dekorerer (forsøksvis, iallefall) med estetikken for øyet, mens de yngre deltagerne er mer opptatt av energitettheten i det ferdige produktet:

Denne får deg glatt over Hardangervidda

Disse kan mette en gjennomsnittsfamilie frem til nyttår

Så pepperkaker, check. I kveld har jeg tenkt å bake risboller, til nabojuleverksted i morgen. Å, jeg digger julegreier! Skjønt bake og bake, det er vel mer å smelte, røre sammen og ferdig. Baking etter min smak! Før det må jeg imidlertid hjelpe Belkinien å rydde på rommet, skal jeg dømme etter de demonstrativt sukkende lydene og slepende skrittene fra etasjen over.

Fin helg der ute!