Texanske bruktkupp

Sukk.
Det er snø, kaldt og riktignok fredag, men siden Pafrika har jobbehelg hjelper sistnevnte så altfor lite. Mens andre kan drikke vin og være lenge oppe i kveld, må Pafrika legge seg tidlig og stille klokken på ugudelige 05.45.
Ja, jeg drukner nesten i selvmedlidenhet akkurat nå. Og merkelig nok, når man er selvmedlidende hjelper det utrolig lite med påminnelser om hvor heldig man egentlig er; frisk, har familie og venner, nettopp vært på lang ferie og blablablablabla.
I tillegg til å være selvmedlidende, blir man dermed også påført merkelappen utakknemmelig. Og det er en merkelapp som både klør og stikker, så den trenger jeg slettes ikke. Iallefall ikke nå.

Men det er ikke fullt så ille hvis det er meg selv som prøver å få meg på bedre tanker. Derfor har jeg gått gjennom bildene fra USA besøket, og kan med en gang bare beklage ovenfor dem som trodde USAmaset omsider var over.
Jeg tror likevel mange i Blogglandia, og kanskje bare dere i Blogglandia, vil være i stand til å gjenkjenne det lille støtet av pur lykke jeg kjente når jeg oppdaget en åpen bruktsjappe, på landsbygden i Texas!

I kid you not!
Luling, heter dette gudsforlatte stedet. Skjønt gudsforlatt er vel kanskje det siste det er ...




Her er bruktsjappen, og som dere kan se, har den mye å by på!
Ååååh! Tenkte Pafrika, hvorfor har jeg ingen container??? Eneste måten å få godsakene med seg hjem til Norge var via knipsing. Grei som jeg er, spurte jeg faktisk om lov først.

La oss sukke unisont dere:
Sukk!

Jeg hadde gått amok på handling av gamle fine tremøbler hadde dette vært i gamlelandet. Som nest beste alternativ, fikk isteden disse seks små skålene bli med meg hjem, for den nette sum av 2, 5 $ pr stk.




Tenk hva disse skålene kunne fortalt, hvis skåler kunne snakke! Om gamle texanske koner og landsbylivet i Luling!

Tja, de kunne kanskje fortalt at denne byen ikke er så nøye på hvordan maten serveres?




Kanskje skålene slett ikke er brukt, siden kutymen ser ut til å være å spise rett av gråpapiret?
Det skyldes nok neppe kun den noe rustikke serveringen, men maten var iallefall kjempegod. Som sagt, you'll never leave Texas hungry!

Før vi dro rakk jeg å kjøpe enda en liten Texas suvenir.
Found something you couldn't live without, did ya? sa frekkasen i sjappen jeg faktisk betalte 20 $ for denne pittelitt blodharrye puten, men jeg lot bare som om jeg ikke forstod.




Her hjemme har den fått et godt hjem, i fine loppisstolen min:




Her liker Mr Pafrika å sitte når han ser på monsterkrabbenes liv og levnet, men han må selvsagt flytte puten først. Akkurat nå er han imidlertid i Tyskland, så TV stolen står og vansmekter, stakkar.
Jeg ser nemlig Gilmore Girls fra sofaen, og i dag har jeg kjøpt hele første sesong!
Hurra for at det søren meg skal bli litt helg på en stakkars Pafrika også!

Fin fredag til alle som stikker innom!

Hellooooo Texas!

I Pafrikaheimen er det relativt hektisk aktivitet for tiden. Årsaken til at det styres enda mer enn vanlig, er nemlig at vi skal ut på reise! På lørdag allerede, drar vi til den greieste svigerinnen og tanten og søsteren, som bor i Texas for tiden! Det betyr jo at vi også må til Texas - hurra!




Tre uker i sol og varme, det kan Pafrikaene like!
Hittil har denne familien hold feriereisene innenfor Europa, og dermed også hatt relativt korte flyturer. Nå skal vi tilbringe 10 timer på amerikaflyet, og det synes Pafrika egentlig er i drøyeste laget. Litt kjedelig, rett og slett, og kanskje pittelittegranne ekkelt?
For tenk hvis jeg får veldig lyst å gå av underveis?? Slik driver Pafrika og plager seg selv før flyreiser, hver enda gang. Mr Pafrika beroliger meg med at jeg sikkert ikke får lyst å gå av underveis, heller tvert i mot. Haha. Det hjelper ikke.
Men så, dere, fikk jeg en aldeles strålende ide. Jeg er jo hooked on hekling, og kan jo hekle meg gjennom hele flyreisen! Tenk alt jeg får heklet! I tillegg kommer jeg til å bli klassisk betinget til å like flyturer, og flyturer er jeg altså i utgangspunktet ikke overbegeistret for. En vinn-vinn situasjon her, med andre ord.

Helt til jeg begynte å tenke. For hekling involverer jo unektelig en heklenål. Som tross alt er en slags nål, i hvertfall i navnet. Og av stål. Og vi snakker tross alt om Amerika, som jeg mistenker fortsatt å være litt skjelven etter nine-eleven (ofte forsnakker jeg meg her, og sier seven-eleven istedenfor. Det er ikke meningen, og jeg mener på ingen måte å tøyse med terror!)





Hos meg ringte det nå en bjelle iallefall, riktignok ingenting mot hvordan alarmen i sikkerhetskontrollen kommer til å ringe. Kanskje jeg er paranoid, og i tillegg projiserer jeg mine paranoide tendenser over på USA sine sikkerhetsvakter. Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg hadde trivdes særdeles dårlig kledd i en orange sekk på Guantanamo.
Sukk.

What to do?

Min far rådet meg til å finne en heklenål i hardplast. Da må jeg finne opp en først tror jeg, og det rekker jeg neppe før lørdag. Dessuten kan man vel gjøre ganske mye ugang med en slik en også, om en har tilbøyeligheter til terror? Et annet forslag var en heklenål i tre, som jeg kunne stappe i håret og kalle en hårnål. Jeg har mer tro på det, men har aldri sett heklenåler i tre. Har dere?
Jeg kan sikkert stappe den vanlige heklenålen i håret også, men jeg er redd jeg får et forklaringsproblem når det piper i sikkerhetskontrollen, og jeg må strippe helt ned til hårnålen. Det unner jeg verken meg selv eller mine medreisende.

Sukk igjen. Jeg tror jeg lander på et helt åpenlyst forsøk med hekletøy og -nål i håndbagasjen, og pakker en reservenål i kofferten. Jeg får se det som en solid bonus hvis jeg plutselig befinner meg lykkelig heklende over Atlanteren, i stedenfor angstfull og neglebitende.

Nuja, tiden vil vise. Jeg regner nå med å ende i Texas til slutt, okke som. Hvis den nyinnkjøpte kofferten min også ender i Texas, sammen med resten av gjengen og deres kofferter, vil jeg si ferien i stor grad er i boks!

Jeg har tatt et bilde av den nye kofferten, jeg. Ikke fordi den er så fin, men fordi jeg har kjøpt den i dag! Jeg er særs fornøyd, fordi jeg egentlig hadde resignert og satt kursen mot svindyr veske- og koffertbutikk, da jeg plutselig la merke til OBS hypermarked, intet mindre. Selvsagt hadde de kofferter, kunne damen i OBS hypermarked kundeinformasjondisk, værsågod, fortelle meg, rett til høyre for skoene.
Rett til høyre for skoene stod en annen koffertkjøper, og drev en stakkars coopmann til vannvidd med utallige spørsmål om hjukvalitet på de ulike koffertene, triller de lett, bråker de, er det best med to hjul, eller bør en ha fire osv osv i det ueeendelige.
Coop-mannen hadde flekkete malingbukser og en skrutrekker i hånden, og prøvde seg gjentatte ganger med et eehh... jeg hører egentlig ikke til på denne avdelingen, skal jeg prøve å finne.... Han kom ikke lenger, før koffertdamen var i gang igjen.

Jeg skjønte raskt at coopmannen begynte å gå tom for krefter, og at her var der hver kvinne for seg. Jeg grep derfor resolutt den største kofferten og satte kursen mot kassen. Her er vidunderet, for size matters når det kommer til kofferter!




Hunden tok også en sjekk, og virket totalt likegyldig. Men eg e fornøyd, og gleder meg til å pakke sommerklærne!

Og med dette må jeg nesten si so long, og ikke glem meg på tre små uker, folkens!
Nå kan det jo hende de har både internett og datamaskiner der borte i junaiten, og hvis disse blir gjort tilgjengelige for meg, skal jeg jo såklart rapportere underveis!

Da gjenstår det bare å si riktig god høst til alle dere som stikker innom. Sommeren, her kommer Pafrikaene!