Godt nyttår

...og vel så det. Pafrika tok seg visst en lang bloggepause. Det er nesten så jeg vurderte om jeg skulle lage et innlegg om at jeg har tatt meg en bloggepause, men da har jeg jo ikke pause lenger. Dessuten høres det så alvorlig ut, nesten som stakkars Voe, som ikke orket mer drittslenging. Det har jo jeg heldigvis vært forskånet fra. Mulige forklaringer er at jeg;
A: ikke skriver om sminke eller mote,
B: sannsynligvis ikke har så mange hormonelle tenåringslesere, samt
C: opererer i et relativt vennligere område av Blogglandia.

Det lille jeg vet om Voe er fra media de siste dagene, samt hint fra Belkinien om hun ikke kan legge ut litt sminkevideoer og sånt, som Voe gjør. Nei, vennen min.
Jeg lurer litt på hva Voe egentlig får så mye pes for, hvis det altså er slik at hun gjør det. Hun er 15, opptatt av klær og sminke. Ingen avviker i sitt segment akkurat, men hun har jammen klart å stable på beina en imponerende mediagreie med bloggen sin. Det er besynderlig at hun skal taes for å være lett og intetsigende fordi hun skriver om fjortishverdagen sin, istedenfor å fokusere på det hun faktisk har klart å få ut av fjortishverdagen sin. Fjortiser finnes overalt, til enhver tid. Heldigvis er det ikke en evigvarende tilstand, og fjortiserfaringene tar man med seg resten av livet. Det vet alle som innrømmer å selv ha vært fjortis en gang. Voe har klart å få mange muligheter ut av fjortistilværelsen sin, uten at det ser ut som hun har solgt sjelen sin av den grunn. Det synes jeg hun skal krediteres for, isteden for å kritiseres som et dårlig fjolleforbilde. Derfor kliner jeg til med min egen rosablogg i dag.


Nuvel. Når verdensproblemene nå er behørig problematisert og diskutert, er det på tide å ta fatt i ting som virkelig betyr noe her i verden. Sinkhus.









Det er Eple som har fått meg på sinkhuskjøret. Dette lille huset fikk jeg nemlig til jul, og nå er det gjort. Der står det og lyser så fint for seg selv, og oss som er til stede, hver enda kveld. Ikke er det spesielt julete heller, og siden jeg er fint ferdig med hele julen, passer det bra. Jeg ser gaven som en mulig takk for sist etter at jeg fikk henne på kremortartarikjøret. Nå kan vi sitte her, med hvert vårt kjør. Jeg vil iallefall ha mer sink. Kremortartari er igrunnen veldig 2010, Eple.

Siden jeg har vært en skammelig slapp blogger den siste tiden, prøver jeg meg igjen på det lure trikset å avslutte med et spørsmål. Eller to.

Hva synes du om Voe? Egentlig?
Hva synes du om sinkhus? Egentlig?

Nå er det søren meg helg også. Gode greier!