Utfordrer! Kåm igjæen! - med viktig tilføyning!

Hjemme igjen!
Pafrikaene har storkost seg borte i junaiten, og kom hjem med både fulle kofferter, mager og hoder. You'll never leave Texas hungry, sies det nemlig over there, og det har vi nå erfart.
Fy søren, de kan koke der borte, og det er ikke noen puslete porsjoner de opererer med heller. Det kan bli hardt å konventere til det Pafrikaske kjøkken.
Men det er likevel så godt å komme hjem! Særlig etter 14 timer på reise. Denne gangen droppet vi alle hallusinogener på forhånd, og ble belønnet med en helt klar og orientert Belkini hele veien hjem. Litt oppkast ble det imidlertid. Noko for noko. Det førte igjen til litt sympatioppkast fra Pafrika. Skulle bare mangle at jeg ikke lider litt jeg også, med tanke på de elendige reisesyke-genene jeg har sendt videre. Mr Pafrika er lykkelig forskånet fra denslags, og når han ikke holder spyposer eller tørker diskret opp etter oss, koser han seg med triple porsjoner av all den gøye flymaten. Han kom hjem ekstra mett, med andre ord.

En annen årsak til at hjemkomsten ble ekstra gjev, er hun her:

Fineste lille vofselofsen!

Det var et gjensyn som varmet langt inn i hjerterøttene. Selv om jeg egentlig er en katteperson, gjør jeg et unntak for den fineste hunden i verden. Helt objektivt.

Nuvel. Det jeg egentlig skulle med dette innlegget (her tar jeg absolutt selvkritikk på at innleggene mine blir lengre og lengre, for jeg har en tendens til å skrive meg inn på sideveier og langt bort fra det opprinnelige poenget. Det skal jeg skjerpe meg på) var å svare på utfordringen jeg fikk av Wilhelmine.

Jeg må innrømme at dette med utfordringer er noe helt nytt for meg, men det virker å være slik at man svarer på noen spørsmål, og så sender disse videre til andre bloggere ut fra ulike kriterier. Denne gangen skal jeg sende videre til 6 blogger jeg ofte leser. Jeg ser imidlertid at mange av dem allerede har fått utfordringen. Det ser altså ut til at meg og Wilhelmine og flere med har ganske lik bloggesmak! Så what to do? Jeg prøver derfor å utelate dem jeg ser allerede har fått den. Men husk altså, om ikke nevnt, aldeles ikke glemt! Skulle disse likevel allerede være utfordret opp og ned i mente, får de isåfall kun ta som et kompliment!

Utfordringen lyder som følger:

1. What is your favorite word?
Hm. Det var grådig vanskelig. Kanksje jeg rett og slett skal velge meg grådig? Det er et veldig bra bergenskuttrykk, og de liker jeg godt. Som undikk og strømpikk og sånt, og mast istedenfor mistet. Gu, det irriterer mange, skal jeg si dere. Men jeg går for grådig i dag, altså.

2. What is your least favorite word?
Det er enkelt. Gruppearbeid. Eller presentasjon? Eller gruppepresentasjon? Misliker alle like intenst, så det får bli det første som falt meg inn. Altså gruppearbeid. det er sikkert mange studenter som kan kjenne seg igjen her. Vi burde forene oss og få en slutt på elendighet. Ja til retten til å få studere i fred! Men nok om det.

3. What turns you on creatively, spiritually or emotionally?
Bøker, for det meste. Det er få ting (altså bortsett fra levende mennesker) som gjør meg like lykkelig som en god bok. Den kan jeg bare gå inn i, og smelle døren igjen etter meg, så er jeg borte fra verden en stund. Fantastisk. Andre bloggere inspirerer meg med det de tenker og lager. Jeg liker meg så godt i Blogglandia!

4. What turns you off?
Treighet. Latskap, dessverre også min egen. Og en klassisk husmor-turn-off: roting når jeg nettopp har ryddet! Helv..., altså!

5. What is your favorite curse word?
Ja, her er det bare å kjøre på. Liker både faen og helvete, og skal jeg skikkelig fleske til bruker jeg gjerne å kombinere dem, med en i i mellom. Neida, helst ikke foran barn og eldre. Hvis banning bare er en del av dagligtalen, mister det hele effekten. Det må spares litt på, slik at det river når det trengst. Håhå, jeg har myye mer på lager.

6. What sound or noise do you love?
Når det brenner i ovnen, regner mot ruten, og sånne deilige blobb-blobb-blobb lyder som akvarier noenganger lager. Mmmm!

7. What sound or noise do you hate?
Vifter og alt som durer. Den høyfrekvente, vonde og ekle lyden av en batterilader som står i kontakten, uten at telefonen er plugget i. Varmepumpe! Det kunne jeg aldri hatt!

8. What profession other than your own would you like to attempt?
Drive med dyr. Drive kafe, kanskje? Men ikke lage maten. Noe jeg kan styre og bestemme over helt selv, mmm. Selvsagt med ansatte som gjør de kjedelige tingene ;) Ok, jeg vil egentlig være Lorelai i Gilmore Girls.

9. What profession would you not like to do?
Hadde ikke trivdes som kontrollør av ett eller annet slag, eller vokter.

10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates?
"Tuller! Rett ned igjen til alle du bryr deg om, frisk og fin med blanke ark og nye sjanser".


Jepp, slik tenker altså jeg! Og sender utfordringen videre til:

• Gasellene
• Serendipity
• Barbros Lille Atelier
• Tevangas Teselskap
• Med Et Lekent Sinn
• Råckefår

Ja, eg prøvar meg på en 7 ' er også, for da bli hun så glad. Min egen lille

• Belkini!

(Kreativ♥Impulsiv, Skjerstad, gult hus i svingen og enda noen flere; jeg ditcher dere bare fordi dere ikke skal bli altfor utfordret, stakkars!)

Da får vi se da, om noen plukker opp dette! Fin tirsdag til alle sammen, okke som! Jeg feirer min med jet-lag. Bare fordi det er utrolig gøy å skryte over jet-lag, det er liksom utrolig mye kulere enn bare jeg har sover så dårlig i natt.

Her må jeg ile til med en viktig tilføyning!

Jeg har nemlig en nyoppdaget blogg som jeg har grådig lyst å sende utfordringen videre til, selv om jeg nå sikkert bryter alle utfordringsregler herfra og til evigheten.
Men det er det isåfall verdt! For bloggen Eple fortjener både en utfordring, og en god velkomst i Blogglandia, blodfersk og nyutsprungen som den er. Eple er nemlig den vittigste og greieste jeg kjenner, og det skinner tydelig gjennom på bloggen hennes. Jepp, eg e inhabil, men her spiller det faktisk ingen rolle, for jeg har evig rett!

Så Eple, det er bare å kvesse tastaturet!
Alle andre - besøk Eple, dokkar kommar ikkje til å angre!

Fin onsdagskveld til alle i hop!

Do not feed the animals!!

Akk ja. Pafrikaene har fartet mye rundt de siste dagene, og Pafrika hadde maaange goeye bilder som faktisk kunne ha bevist dette. Hvis Mac'en jeg for oyeblikket disponerer, hadde godkjent dette. Men det gjoer den ikke. Bildene er lastet inn og finnes paa maskinen, men lar de seg hente frem gjennom Blogger, tror dere?
Nei, og atter nei. Etter 2 dager med intens reisevirksomhet og mange fine stunder, men ogsaa en smekkfull bil der James Brown fikk herje uavbrutt i minst 20 minutter foer Pafrika broet sin selvpaalgte tause lidelse og forlangte elendigheten eliminert med oyeblikkelig virkning, er dette motgang jeg ikke trenger naa!
Grr! Nei, I don't feel good, mr Brown, selv om I know I should.

Nuvel, jeg faar vise et lite utvalg av det Mac'en av ukjente grunner har valgt aa la passere sensuren.
Pafrikaene har nettopp besoekt et fint lite naturreservat utenfor San Antonio, men bildene derfra blir altsaa holdt tilbake mot min vilje. Derfor viser jeg bilder fra Jurassic Park, som vi var innom for noen dager siden. Pafrikaene var like ulydige her som i naturreservatet, og respekterte overhodet ikke paabudet om please do not hand-feed the animals:

Gu, de e jo saa skjoenne! Se paa de oeynene, du ser jo kor sulten han er, stakkars!

Mr Pafrika klarte ikke aa staa imot. Og se, saa mett og fornoeyd han ble etterpaa:

Formelig lyser av takknemmelighet, spoer du meg!

Neida neida neida, vi ville jo aldri latt en dino spise opp lille Belkinien vaar.
Men for sikkerhets skyld kan dere jo holde et vaakent oeye med bloggen hennes. Da kan jeg jo samtidig benytte anledningen til atter en gang aa si tusen takk til dere som kommenterer paa innleggene hennes! Hun blir saa glad, og ikke minst inspirert til aa skrive nye innlegg. Samtidig foeler jeg meg som en graadig god mor, som bidrar til baade oekt skrivetrening og medabruk, helt utenfor normert skoletid, og haaper at det kan kompensere litt for at vi fullstendig glemte forrige foreldremoete.

Noen som imidlertid er kjent for helt eksepsjonell hukommelse, og visstnok aldri glemmer tidligere utfoerte udaader, er denne gjengen her:



Det er egentlig rart, saa muntre og lystige som de er. No work and all play, ville jeg sagt. Ser ikke ut som de har hatt noe saerlig skolegang, noen av dem.
Ser en vekk fra posituren, saa er de faktisk riktig saa naturtro. De ble observert i Disneys' Magic Kingdom, der vi ble guidet rundt i elvebaat av en ustanselig pratende amerikaner.

Prat, ja. Pafrika mener aa ha observert at det prates graadig mye her i junaiten. Det kjoeres knallhardt paa small-talk. Og vitser. Og vittigheter. Om ikke hele tiden, saa iallefall veldig veldig ofte. Og hoefligheten, den tas til et nivaa jeg ikke visste eksisterte engang.
I heiser er det bare aa forberede seg paa en samtale som varer helt til en av partene (dessverre, naa som vi hadde det saa hyggelig) har naadd destinasjosetagen og maa forlate selskapet.
Hello! How are you doing? Nice to meet you! (ok, det siste er bare de aller ivrigste, men likavel).

Amerikanerne virker rett og slett som et ytterst hoeflig folkeferd saan i public iallefall, og er veldig raske med aa unnskylde seg, hvis de paa noen maate kan ha kommet til aa ha troedd noen for naerme, bokstavlig talt. Senest i dag gikk en amerikansk dame forbi oss paa med halvannen meters klaring, minst. Excuse me, I'm sorry, sa hun i det hun smatt forbi med nedslaatt blikk.

Her er det nok en eller annen kulturell kode en stakkars ubehoevlet europeer ikke faar med seg. Hva i all verden er det de unnskylder seg for??
Og ikke minst, hva sier de hvis de, gud forby, skulle komme til aa faktisk dulte borti oss?
Ja, da har de et problem, da! Og da kan de angre paa at de brukte opp all kruttet paa excuse me og I'm sorry i tide og utide.

Paa den andre siden, saa var museumsvakten vi saa i dag, tungt bevaepnet. Kan vi tenke at de er hoeflige, men bare til et visst punkt? Og deretter braker det loes?

Det har Pafrikaene egentlig ikke lyst aa finne ut av. Vi konkluderer med inntrykket av at Amerika er kontrastenes land, paa velig mange maater. Og det er jo strengt tatt ikke mer overflatisk aa veksle noen ord med en fremmed i heisen, enn rungende taushet og iherdige forsoek paa aa unnga oeyekontakt? Og hvis jeg maa velge mellom hyggelig overflatiskhet og dyp og ektefoelt ignorering, saa gaar jeg foer foerstenvnte.

Ja, de kommer til aa skvette i heisen paa jobb fremover, naar Pafrika begynner aa praktisere sine nyervervede amerikanske kommunikasjonsferdigheter!

Foer Filosofen fra Amerika avslutter for denne gang, har jeg imidlertid lyst til a si noen velvalgte ord:

Hurramegrundt,

jeg har vunnet et superfint heklesjal hos flinkeste Wilhelmine! Hun feiret 1 maanedsjubileum somm blogger med aa lodde ut et kjempefint hjemmeheklet sjal. Jeg vinner aldri noe, det sier alle ja, men jeg mener det. Saa gleden var desto stoerre naar jeg fikk melding om at jeg var den heldige vinneren! Jeg skulle glatt frekt og freidig ha laant et bilde fra bloggen hennes for aa vise sjalet jeg har vunnet,men det holder sikkert aa minne dere paa at jeg tross alt sitter her med en ulydig Mac i fanget. Bildelaaning og slikt er dermed lang utenfor mitt kompetansenivaa. Men jeg vil iallefall anbefale samtlige som er innom her aa ta turen innom Wilhelmines, som er flink og kreativ paa mange maater, og vel verdt et besoek! (klarte ikke aa linke paa mac'en, selvsagt, bare later som)

Jeg gleder meg stort til pakke i posten Wilhelmine, paa forhaand tusen takk! Og stor takk til alle dere som gidder aa stikke innom meg og Belkinien, til tross for laber bloggevirksomhet den siste tiden. Ha det saa bra, alle sammen!

Hellooooo Texas!

I Pafrikaheimen er det relativt hektisk aktivitet for tiden. Årsaken til at det styres enda mer enn vanlig, er nemlig at vi skal ut på reise! På lørdag allerede, drar vi til den greieste svigerinnen og tanten og søsteren, som bor i Texas for tiden! Det betyr jo at vi også må til Texas - hurra!




Tre uker i sol og varme, det kan Pafrikaene like!
Hittil har denne familien hold feriereisene innenfor Europa, og dermed også hatt relativt korte flyturer. Nå skal vi tilbringe 10 timer på amerikaflyet, og det synes Pafrika egentlig er i drøyeste laget. Litt kjedelig, rett og slett, og kanskje pittelittegranne ekkelt?
For tenk hvis jeg får veldig lyst å gå av underveis?? Slik driver Pafrika og plager seg selv før flyreiser, hver enda gang. Mr Pafrika beroliger meg med at jeg sikkert ikke får lyst å gå av underveis, heller tvert i mot. Haha. Det hjelper ikke.
Men så, dere, fikk jeg en aldeles strålende ide. Jeg er jo hooked on hekling, og kan jo hekle meg gjennom hele flyreisen! Tenk alt jeg får heklet! I tillegg kommer jeg til å bli klassisk betinget til å like flyturer, og flyturer er jeg altså i utgangspunktet ikke overbegeistret for. En vinn-vinn situasjon her, med andre ord.

Helt til jeg begynte å tenke. For hekling involverer jo unektelig en heklenål. Som tross alt er en slags nål, i hvertfall i navnet. Og av stål. Og vi snakker tross alt om Amerika, som jeg mistenker fortsatt å være litt skjelven etter nine-eleven (ofte forsnakker jeg meg her, og sier seven-eleven istedenfor. Det er ikke meningen, og jeg mener på ingen måte å tøyse med terror!)





Hos meg ringte det nå en bjelle iallefall, riktignok ingenting mot hvordan alarmen i sikkerhetskontrollen kommer til å ringe. Kanskje jeg er paranoid, og i tillegg projiserer jeg mine paranoide tendenser over på USA sine sikkerhetsvakter. Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg hadde trivdes særdeles dårlig kledd i en orange sekk på Guantanamo.
Sukk.

What to do?

Min far rådet meg til å finne en heklenål i hardplast. Da må jeg finne opp en først tror jeg, og det rekker jeg neppe før lørdag. Dessuten kan man vel gjøre ganske mye ugang med en slik en også, om en har tilbøyeligheter til terror? Et annet forslag var en heklenål i tre, som jeg kunne stappe i håret og kalle en hårnål. Jeg har mer tro på det, men har aldri sett heklenåler i tre. Har dere?
Jeg kan sikkert stappe den vanlige heklenålen i håret også, men jeg er redd jeg får et forklaringsproblem når det piper i sikkerhetskontrollen, og jeg må strippe helt ned til hårnålen. Det unner jeg verken meg selv eller mine medreisende.

Sukk igjen. Jeg tror jeg lander på et helt åpenlyst forsøk med hekletøy og -nål i håndbagasjen, og pakker en reservenål i kofferten. Jeg får se det som en solid bonus hvis jeg plutselig befinner meg lykkelig heklende over Atlanteren, i stedenfor angstfull og neglebitende.

Nuja, tiden vil vise. Jeg regner nå med å ende i Texas til slutt, okke som. Hvis den nyinnkjøpte kofferten min også ender i Texas, sammen med resten av gjengen og deres kofferter, vil jeg si ferien i stor grad er i boks!

Jeg har tatt et bilde av den nye kofferten, jeg. Ikke fordi den er så fin, men fordi jeg har kjøpt den i dag! Jeg er særs fornøyd, fordi jeg egentlig hadde resignert og satt kursen mot svindyr veske- og koffertbutikk, da jeg plutselig la merke til OBS hypermarked, intet mindre. Selvsagt hadde de kofferter, kunne damen i OBS hypermarked kundeinformasjondisk, værsågod, fortelle meg, rett til høyre for skoene.
Rett til høyre for skoene stod en annen koffertkjøper, og drev en stakkars coopmann til vannvidd med utallige spørsmål om hjukvalitet på de ulike koffertene, triller de lett, bråker de, er det best med to hjul, eller bør en ha fire osv osv i det ueeendelige.
Coop-mannen hadde flekkete malingbukser og en skrutrekker i hånden, og prøvde seg gjentatte ganger med et eehh... jeg hører egentlig ikke til på denne avdelingen, skal jeg prøve å finne.... Han kom ikke lenger, før koffertdamen var i gang igjen.

Jeg skjønte raskt at coopmannen begynte å gå tom for krefter, og at her var der hver kvinne for seg. Jeg grep derfor resolutt den største kofferten og satte kursen mot kassen. Her er vidunderet, for size matters når det kommer til kofferter!




Hunden tok også en sjekk, og virket totalt likegyldig. Men eg e fornøyd, og gleder meg til å pakke sommerklærne!

Og med dette må jeg nesten si so long, og ikke glem meg på tre små uker, folkens!
Nå kan det jo hende de har både internett og datamaskiner der borte i junaiten, og hvis disse blir gjort tilgjengelige for meg, skal jeg jo såklart rapportere underveis!

Da gjenstår det bare å si riktig god høst til alle dere som stikker innom. Sommeren, her kommer Pafrikaene!