Hellooooo Texas!

I Pafrikaheimen er det relativt hektisk aktivitet for tiden. Årsaken til at det styres enda mer enn vanlig, er nemlig at vi skal ut på reise! På lørdag allerede, drar vi til den greieste svigerinnen og tanten og søsteren, som bor i Texas for tiden! Det betyr jo at vi også må til Texas - hurra!




Tre uker i sol og varme, det kan Pafrikaene like!
Hittil har denne familien hold feriereisene innenfor Europa, og dermed også hatt relativt korte flyturer. Nå skal vi tilbringe 10 timer på amerikaflyet, og det synes Pafrika egentlig er i drøyeste laget. Litt kjedelig, rett og slett, og kanskje pittelittegranne ekkelt?
For tenk hvis jeg får veldig lyst å gå av underveis?? Slik driver Pafrika og plager seg selv før flyreiser, hver enda gang. Mr Pafrika beroliger meg med at jeg sikkert ikke får lyst å gå av underveis, heller tvert i mot. Haha. Det hjelper ikke.
Men så, dere, fikk jeg en aldeles strålende ide. Jeg er jo hooked on hekling, og kan jo hekle meg gjennom hele flyreisen! Tenk alt jeg får heklet! I tillegg kommer jeg til å bli klassisk betinget til å like flyturer, og flyturer er jeg altså i utgangspunktet ikke overbegeistret for. En vinn-vinn situasjon her, med andre ord.

Helt til jeg begynte å tenke. For hekling involverer jo unektelig en heklenål. Som tross alt er en slags nål, i hvertfall i navnet. Og av stål. Og vi snakker tross alt om Amerika, som jeg mistenker fortsatt å være litt skjelven etter nine-eleven (ofte forsnakker jeg meg her, og sier seven-eleven istedenfor. Det er ikke meningen, og jeg mener på ingen måte å tøyse med terror!)





Hos meg ringte det nå en bjelle iallefall, riktignok ingenting mot hvordan alarmen i sikkerhetskontrollen kommer til å ringe. Kanskje jeg er paranoid, og i tillegg projiserer jeg mine paranoide tendenser over på USA sine sikkerhetsvakter. Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg hadde trivdes særdeles dårlig kledd i en orange sekk på Guantanamo.
Sukk.

What to do?

Min far rådet meg til å finne en heklenål i hardplast. Da må jeg finne opp en først tror jeg, og det rekker jeg neppe før lørdag. Dessuten kan man vel gjøre ganske mye ugang med en slik en også, om en har tilbøyeligheter til terror? Et annet forslag var en heklenål i tre, som jeg kunne stappe i håret og kalle en hårnål. Jeg har mer tro på det, men har aldri sett heklenåler i tre. Har dere?
Jeg kan sikkert stappe den vanlige heklenålen i håret også, men jeg er redd jeg får et forklaringsproblem når det piper i sikkerhetskontrollen, og jeg må strippe helt ned til hårnålen. Det unner jeg verken meg selv eller mine medreisende.

Sukk igjen. Jeg tror jeg lander på et helt åpenlyst forsøk med hekletøy og -nål i håndbagasjen, og pakker en reservenål i kofferten. Jeg får se det som en solid bonus hvis jeg plutselig befinner meg lykkelig heklende over Atlanteren, i stedenfor angstfull og neglebitende.

Nuja, tiden vil vise. Jeg regner nå med å ende i Texas til slutt, okke som. Hvis den nyinnkjøpte kofferten min også ender i Texas, sammen med resten av gjengen og deres kofferter, vil jeg si ferien i stor grad er i boks!

Jeg har tatt et bilde av den nye kofferten, jeg. Ikke fordi den er så fin, men fordi jeg har kjøpt den i dag! Jeg er særs fornøyd, fordi jeg egentlig hadde resignert og satt kursen mot svindyr veske- og koffertbutikk, da jeg plutselig la merke til OBS hypermarked, intet mindre. Selvsagt hadde de kofferter, kunne damen i OBS hypermarked kundeinformasjondisk, værsågod, fortelle meg, rett til høyre for skoene.
Rett til høyre for skoene stod en annen koffertkjøper, og drev en stakkars coopmann til vannvidd med utallige spørsmål om hjukvalitet på de ulike koffertene, triller de lett, bråker de, er det best med to hjul, eller bør en ha fire osv osv i det ueeendelige.
Coop-mannen hadde flekkete malingbukser og en skrutrekker i hånden, og prøvde seg gjentatte ganger med et eehh... jeg hører egentlig ikke til på denne avdelingen, skal jeg prøve å finne.... Han kom ikke lenger, før koffertdamen var i gang igjen.

Jeg skjønte raskt at coopmannen begynte å gå tom for krefter, og at her var der hver kvinne for seg. Jeg grep derfor resolutt den største kofferten og satte kursen mot kassen. Her er vidunderet, for size matters når det kommer til kofferter!




Hunden tok også en sjekk, og virket totalt likegyldig. Men eg e fornøyd, og gleder meg til å pakke sommerklærne!

Og med dette må jeg nesten si so long, og ikke glem meg på tre små uker, folkens!
Nå kan det jo hende de har både internett og datamaskiner der borte i junaiten, og hvis disse blir gjort tilgjengelige for meg, skal jeg jo såklart rapportere underveis!

Da gjenstår det bare å si riktig god høst til alle dere som stikker innom. Sommeren, her kommer Pafrikaene!