Belkinien goes solo!

Å blogge eller å ikke blogge. Stakkars Belkinien har fått kjent litt på det siste noen uker nå. Hun hadde nok gjerne forestilt seg litt mer sminkevideoer og litt friskere bakgrunnsfarger enn hun endte opp med som den relativt umælende del av Pafrika og Belkini.
Nuvel, det blir ikke alltid som en har tenkt her i livet. Hold på den tanken, bygg opp litt sympati, så skal jeg komme tilbake til det i slutten av innlegget.

Det skal imidlertid fortsatt handle om Belkinien, og en artig (synes nå jeg) greie jeg klarte å holde gående ganske lenge her, inntil for et års tid siden.
Nemlig Østlandsbussen.

Det har seg av en eller annen grunn slik, at når barn på vestlandet skal leke, snakker de med østlandsdialekt. Forsøksvis. Det er jo veldig koselig at barn leker, det er dem vel unt, de blir tidsnok voksne osv osv. Men det kan være ganske så helsikens enerverende å høre på dette østlandsgnålet dag ut og dag inn. Spesielt når Mr Pafrika også snakker østlandsk, dog noe mer autentisk. Det Belkinien manglet på autensitet, tok hun imidlertid igjen på intensitet og utholdenhet. Østlandsskravla gikk, dag ut og dag inn, og var på ingen måte begrenset til lekestunder.

Pafrika likte dette dårlig, når sant skal sies. Jeg ble rett og slett tussete av denne dialektmessige maltrakteringen. Forsøk på ignorering gav ingen effekt. Ethvert forslag om å legge om dialekten hadde motsatt og intensiverende effekt på faenskapet. Helt til en dag Pafrika introduserte...Østlandsbussen! (tenk fanfare her, for det fortjener Østlandsbussen!)

Kort fortalt er Østlandsbussen en buss som kjører rundt på vestlandet og sjekker dialekten til alle ungene som bor der. Hører bussen unger som tullesnakker østlandsdialekt, er det rett i bussen med dem, og strake veien østover. Ingen returrett.
For de som snakker østlandsk, bor vel på østlandet? Hvorfor skulle de eller snakke østlandsk??
Usvikelig logikk, selv en mistroisk Belkini måtte gå med på den. Trekker du fra orangefargen, kan en mistroisk Belkini lett se slik ut:




Åh, Østlandsbussen har jeg hatt mye glede av, skal jeg si dere. Ethvert tilløp til tulleøstlandsk - gnål under middagen, og Pafrika: ...hysj! Synes jeg hører...Østlandsbussen?
Belkinine slår umiddelbart over til bergensk. Mistroisk riktignok, men for sikkerhets skyld. Livet i heimen returnerer til bergensk harmoni (stort sett), og Pafrika er fornøyd.

Helt til en dag Belkinien bestemmer seg for å ta en faktasjekk med læreren. Han ler såpass høyt og lenge at Belkinien blir sikker i sin overbesvisning om at Østlandsbussen kun er et produkt av Pafrikas fantasi. Vips, en epoke er over. Men det var fine år, og jeg deler herved generøst ideen med alle som skulle ha behov for et dialektpoliti/østlandsbuss. Vet ikke hvordan unger på østlandet lekesnakker, men bussen kan omdøpes til å passe enhver landsdel.

Akk ja, det er gøy med unger. Noe annet som er gøy, er å lage ting. Etterhvert er det blitt lengre og lengre mellom Pafrikas stunder ved symaksinen. De har i stor grad blitt erstattet med stunder ved pc'en. Dette må det bli en slutt på, ellers kommer bloggen utelukkende til å bestå av tanker fra Pafrikas hode, uten et eneste bilde (det skal dere være glade for!), og det vil jeg selvsagt skåne dere for. En som imidlertid ikke har lagt på latsiden, er Smykkas. I går lå de perlede bokmerkene i all sin prakt og ventet på meg i postkassen da jeg kom hjem. Selvsagt må de bloggifiseres:





Her ligger de og flotter seg på fattigmannssølvet mitt. Nydelige! Belkinien valgte seg det blå, og det røde tok jeg umiddelbart i bruk.






Jammen er ikke boken jeg leser for tiden rød, den også. Fine er de, og masse kred sendes til Smykkas, både for bokmerker og Ugandaprosjekt!


Nå må jeg avslutte her, for Mr pafrika begynner å hinte om en Bloggebuss. Strake veien til Blogglandia for dem som driver med utbredt bloggrelatert familieforsømmelse, ingen returmuligheter. En fristende tanke, hm?

Men før jeg takker for meg, vil jeg minne dere på sympatien for en stakkars blogger som har fått blogget så altfor lite, synes hun. Nemlig min egen lille Belkini! Hun har derfor bestemt seg for å utvide bloggvirksomheten sin til å gå solo med egen blogg! Den heter så mye som Belkini - selvsagt!

Nå har mor forsøkt å fortelle at det kanskje ikke er så mange interiør/hobby/tullprat-interesserte niåringer der ute som det er voksne bloggejenter (og gutter?), og at det kanskje derfor blir litt mindre trafikk på Belkini-bloggen. Men jeg eier ingen skam her i livet, og vil selvfølgelig oppfordre hver eneste en av dere om å stikke innom og si hei til gulljenten min!

Kreativ♥Impulsiv er der selvsagt allerede, og det skal jeg fortelle deg, Namaste, det var en lykkelig liten jente som kunne notere seg deg som følger!

Med denne skamløse reklameringen for eget kjøtt og blod, sier jeg takk for nå. Samtidig må jeg takke for alle de utrolig hyggelige kommentarene dere har lagt igjen. Skikkelig greie er dere, og jeg blir grådig glad!