I Figgjohimmelen

Pafrika unner seg laange bloggepauser for tiden. Pauser fra både det ene og andre, når sant skal sies. Jeg må jo pause for to, må vite! Hvilket bringer meg over til et ektefølt tusen takk for fine kommentarer på forrige innlegg. Dere er jammen greie!

Jeg føler meg i sannhet grådig heldig for tiden, og det ser jammen ut til å smitte over på flere områder. Bruktkuppområdet for eksempel, der har jeg svingt meg i det siste. Første fantastiske kupp ut er dette:

Oh joy! 21 - enogtyve - Daisy deler! Klart beste loppiskupp hittil.

SE på dette. Gu, kor fornøyd eg e!

Koppene hadde jeg fra før. Ensomme, små Daisy-koppene, helt uten familie. Tenk så glade de er nå, en helt ny storfamilie!

Da jeg ankom åstedet, stod en gal dame og vurderte å kjøpe dem. Gal, fordi hun sa til kjæresten sin "... eg vet no ikkje helt...det e jo ikkje et komplett sett... det er jo bare syv middagstallerkener..." Perler for svin, eg vet! Heldigvis fikk jeg gannet henne bort, eventuelt syntes hun ikke 21 Figgjodeler var verdt å bruke 150 kr på! I kid you not, 150 kr for hele herligheten! Det er ingen overdrivelse å si at jeg grebbet fatene, hev 150 kr på disken og løp ut av hele loppisen. Avsluttet med en ørliten seiersdans på parkeringsplassen, kun for å bekrefte hvor åndsfrisk jeg er.

Vel hjemme var det selvsagt klart for fotografering, samt skamlys skryting. Men egentlig, hvisket en liten stemme fra et vesen på ene skulderen, til forveksling lik dem man kan se hos Donald, egentlig er det jo Eple som samler på Daisy, og har gjort det i mange år.
Vel. Grei som jeg utvilsomt og ubeskjedent vil påstå at jeg er, donerte jeg rett og slett en liten del til henne. Som hun igjen grebbet og løp avgårde med, vi kjenner jo begge igjen en gal dame når vi ser en.

Denne akutte gavmildheten ser imidlertid ut å ha gjort underverker for karmaen min i det siste. For seg hva jeg kuppet på Fretex bare dager etterpå:

12 + 10 nydelige suppe- og dessertskåler fra Stavangerflint!

Nå eksisterer det en salig blandings av alt mulig i tallerkener i heimen, men så lenge de er helt fantastik fine alle ihop er jo det bare en sann glede! Kan jeg ha pådratt meg en aldri så liten servise-besettelse, tro? Det var iallefall en fryd å bosse siste rest av TilBords tallerkenene i elendig kvalitet. Har forresten hatt suppe til middag to dager på rad, det er ikke tull engang. De må jo brukes, fine fatene! I morgen må vi kjøpe is eller noe, så vi kan teste ut dessertskålene. Jepp, man må jo bare ta imot gledene livet deler ut, i alle størrelser. Ta dem og løp, spør du meg!

Fine dager, alle samlere der ute!

Takk, og tilbake til de nære ting

Først vil jeg begynne med å takke for svarene fra forrige innlegg. Takk! Det var gøy å prøve å mene noe i Blogglandia, og det var jo heller ingenting å være redd for. Ingen hatmail eller kjipe kommentarer, eller elendighet av annet slag. Jeg ble glad for hver eneste kommentar, og for at dere gadd å mene sammen med meg. Det er imidlertid en ting jeg har lyst å legge til om japaninnlegget, og det er at før jeg skrev det hadde jeg ikke vært innom noen av bloggene som samtidig benyttet anledningen til å linke til Røde Kors og kontonummeret en kan gi penger på. Hvis noen av dem som er innom, linker seg videre til nettbanken og betaler, er jo det absolutt en viktig effekt, og et fint bidrag fra Blogglandia. Jeg er nemlig ikke helt motstander av godhet og hjertevarme.

Nuja, nok om det. Men noe annet jeg imidlertid også har lurt litt på i denne sammenhengen, er hvordan ordne en grei og naturlig overgang fra katastrofen i Japan til de svært nære ting igjen. Valg av spisebord, for eksempel. Etter litt prøving og feiling, innser jeg at så glatte overganger rett og slett ikke finnes. Like greit. Jeg dropper dermed hele overgangen, og setter rett over til de nære ting, avdelingen for valg av spisebord.

Og saken, det er den at jeg hadde en bestefar som var møbelsnekker, tror jeg, iallefall hadde han en skifabrikk og laget ski - eller laget han ski på møbelfabrikken, tro? Det er litt uklart for meg, men okke som var han grådig flink å lage møbler, og noen av dem har jeg hentet hjem fra Landet. Ett er dette bordet, som før jeg forbarmet meg over det, stod og vansmektet i en kjeller.

Fine bestefarsbordet!

Grådig fint er det, til tross for noen leie svimerker. Mangt et bloggebilde har blitt tatt med denne bordplaten som bakgrunn!

Finhet og affeksjonsverdi og enorme mengder skruer og trelim til tross, nå har bordet rett og slett sagt takk for seg. Begge klaffene har løsnet i hengslene, og henger trist og dingler. Treet er morkent, og det er ikke en eneste plass igjen å fylle på med trelim eller skru inn nye skruer. Det er likevel litt vanskelig å se forfallet i hvitøget, men det er også mulig at jeg har latt affeksjonsverdien ta litt av i dette tilfellet.

Bordet har imidlertid flere skjulte kvaliteter, som for eksempel denne lure skuffen her. Den går inn til midten av bordet, og har tatt unna ganske store mengder ræl. Nesten uunnværlig, med andre ord.




Kred til Bestefar for den. Men andre steder må jeg bare konstantere at han har valgt klart mindre estetiske løsninger.

Hadde de tyggegummi på 40-tallet i Sunnfjord, tro? Isåfall er det meget mulig det er det vi ser her. Det er også mulig at det hadde vært litt finere uten all tyggisen, Bestefar.

Uansett, bordet har gjort jobben sin i tiår på tiår, og skal nå få nyte det bordprivilegiet det utvilsomt er å stå lagret på loftet til mine foreldre. Der er det mer ordnede forhold enn det noensinne har vært i stuen vår, der bordet har oppholdt seg de siste ti årene.

Denne prosessen har nok ligget og ulmet i bakhodet mitt lenge, for en dag jeg var innom Fretex slo jeg brått og uten tvil (bortsett fra en konsulterende telefon til Eple, som prøvde å få meg fra hele kjøpet, fordi hun ville ha bordet SELV! I kid you not.) til på et kjøp som i etterkant skulle vise seg å være myyye bedre enn først antatt. Grådig kjekt når det en sjelden gang går den veien! Derfor stod nye spisebordet i kjelleren en stund, parat til å rykke inn, og velkomment skal det være!

fine Nyebordet!

En helt annen stil, men seeee kor fint det e! Tenk at jeg vurderte å vandalisere det med maling. Og prisen, usle 550 kr! Gitt vekk spør du meg, prisingen på Fretex i Bergen er mildt sagt uforutsigbar. Legg til to ekstra stoler og to store ileggsplater, og jeg ler høyt av ekte estestisk gjenbruksglede! Tenker vi feirer kuppet mitt med en aldri så liten billedkavalkade:

Bildet er i høyeste grad arrangert. Tekoppen er tom, og boken leste jeg i sommer. Men de gjør jobben, begge to.

Ok, gir meg nå. Snart.

Overflaten burde sikkert få seg en behandling av et eller annet slag, så det tåler rot og søl og gris. Men foreløbig nekter jeg bare alle andre enn meg å bruke bordet, og det fungerer greit det også.

Nå skal jeg rett og slett bare sitte litt her ved bordet mitt. Fine, nye, gamle bordet mitt. Skal bare se det er en bestefar som har bidratt litt i byggeprosessen her også.

Fin uke til dere som stikker innom!

Friheten smaker!

Ja, det gjør den jammen!
De siste ukene har Pafrika hatt bloggepause, grunnet flere presserende aktiviteter. Den mest fremtredende var ulidelig lang og kjedelig eksamenslesing. I eksamenstiden (og ellers også, igrunnen) har timen mellom 18 og 19 vært en time jeg virkelig har satt frem til. Virkelig! Da har jeg tatt turen til Stars Hollow og hengt med Lorelai og Rory, og glemt alt jeg har lest den dagen. Men som kom første desember gitt, og med den julebarne-TV. Forbanna Månetoppen, har jeg hvest stille for meg selv.
Men så, en dag snublet jeg over fantastisk kunnskap - Gilmore Girls sendes i reprise hver dag kl 11.10! Jippiiiii! Et lite øyeblikk bekymret det meg pittelitt at jeg følte denne ekte, genuine gleden over en TV-opplevelse. Burde ikke slike følelser vært knyttet til ting som turer i skog og mark med mann og barn med snø i øyenvippene og glitrende øyne, påfulgt av varm kakaokos og stearinlys?
Næh.

Nuvel, nok om det. Jeg har forsømt Blogglandia i det siste, det er helt klart. Jeg gikk for eksempel glipp av den meget bloggbare advendtstid-starten. Men nå har jeg nå faktisk en heklet kalender til Belkinien, og den må selvsagt blogges, selv om vi allerede skriver luke 12:

Julekalender, julestol med selvsydd julepute i! Å, nå føler jeg meg som en ekte interiørblogger her.

Er nok bare puten jeg har mekket selv. Ikke en gang gulvet har jeg malt. Men stolen har jeg sittet mye i.

Meg og Belkinien har ellers kost oss med litt julepynting innimellom alle pliktene. Jeg har mest julestemning før jul, og mener den må gripes og skvises til den skriker. Ikke noe julepietisme før jul i denne heimen, med nekting av pinnekjøttspising og ikke juletre før lillejulaften. Da er jo julen nesten over!

Juletreet må vi av dryssemessige årsaker fortsatt vente litt med, men disse englene er allerede kommet opp. De kuppet jeg på Fretex for lenge siden, grådig fine er de!

Fin førjulstid til dere alle!

I morgen har jeg planer om en storstilt bloggerunde. Gledar meg!

Irritert - irritert

Inspiret av Eple sitt vittige innlegg om kampen mellom glede og irritasjon, begynte jeg å kjenne litt på min egen glede/irritasjonsstatus her i dag.
Skjønt, det er vel riktige å si at irritasjon/glede statusen meldte seg selv. Symptomatisk for en travel Pafrika er nemlig irritasjon. Og for å si det sånn, det er meget travle dager her i huset.

Hm, tenker kanskje den observante leser. Hvorfor i all verden sitter hun og knoter på bloggen, hvis hun har det så forbannet travelt??
Godt spørsmål, det er nemlig akkurat det jeg spør meg selv om også. Hvorfor? Igjen kan jeg referere til Eple, som klarte å skrive misnøyen av seg på søndag. Vel, gjør dere klart for et langt innlegg...

Neida. Det har jeg for det første ikke tid til, dessuten så må jeg passe meg så bloggen ikke umerkelig glir over fra en alt-og-ingenting-ispedd-en-nysydd-pute-fra-tid-til-annen blogg, til en syte-og-klage-over-alle-livets-små -fortredeligheter blogg. Det vil jeg jo ikke, og det vil sikkert ingen av dem som stikker innom her heller. Og tingene jeg syter og klager over her, er jo virkelig ikke annet enn helt hverdagslig, om enn irriterende, motgang. Ofte selvforskyldte, attpåtil. Men det gjør dem jo ikke mindre irriterende, vel??

Dessuten har jeg lyst å være en av dem som står opp for retten til å være pittelitt sur og negativ en gang imellom. Kom igjen, andre periodevise surpomper, jeg vet dere finnes der ute!
La oss unite and fight!

Se der, nå ble jeg strakt meget mindre misfornøyd! Jeg er nok en mer gladnegativ person. Bare se så mye bedre jeg ble av å få lov til å furte litt!
Litt gladere blir jeg også av dette fine, ny-kuppede Fretex-stettefatet:

De ser ganske så fornøyde ut disse, hva?

Not a care in the world!

Jeg har forresten gjort et annet, stort Fretex-kupp. Et kupp av en slik størrelsesorden at Eple gråt blod av misunnelse! Det er alltid et godt tegn, og jeg gleder meg til tidenes før - og etter innlegg her hos Pafrika Og Belkini! Det ligger imidlertid en god del pussing og maling og venter på meg før jeg kommer så langt.

Nuvel. Da tenker jeg at jeg har fått sutret fra meg for i dag. Men på mine vandringer rundt i Blogglandia har jeg plukket opp et mye brukt, og sikkert grådig lurt, fenomen, nemlig å avslutte innlegget med et spørsmål eller to!
Så denne gangen skal jeg jammen forsøke meg jeg også, og spør dokkar rett ut:

• Hva irriterer deg, av hverdagens små og ubetydelige trivialiteter? (ikke prøv dere, alle blir irritert en gang i mellom!)


• Hva gjør du for å bli glad igjen?

Som dere skjønner, venter jeg spent på svar nå. Fin uke til alle sinnatagger og solstråler der ute!