Det er snø, kaldt og riktignok fredag, men siden Pafrika har jobbehelg hjelper sistnevnte så altfor lite. Mens andre kan drikke vin og være lenge oppe i kveld, må Pafrika legge seg tidlig og stille klokken på ugudelige 05.45.
Ja, jeg drukner nesten i selvmedlidenhet akkurat nå. Og merkelig nok, når man er selvmedlidende hjelper det utrolig lite med påminnelser om hvor heldig man egentlig er; frisk, har familie og venner, nettopp vært på lang ferie og blablablablabla.
I tillegg til å være selvmedlidende, blir man dermed også påført merkelappen utakknemmelig. Og det er en merkelapp som både klør og stikker, så den trenger jeg slettes ikke. Iallefall ikke nå.
Men det er ikke fullt så ille hvis det er meg selv som prøver å få meg på bedre tanker. Derfor har jeg gått gjennom bildene fra USA besøket, og kan med en gang bare beklage ovenfor dem som trodde USAmaset omsider var over.
Jeg tror likevel mange i Blogglandia, og kanskje bare dere i Blogglandia, vil være i stand til å gjenkjenne det lille støtet av pur lykke jeg kjente når jeg oppdaget en åpen bruktsjappe, på landsbygden i Texas!
I kid you not!
Luling, heter dette gudsforlatte stedet. Skjønt gudsforlatt er vel kanskje det siste det er ...
Her er bruktsjappen, og som dere kan se, har den mye å by på!
Ååååh! Tenkte Pafrika, hvorfor har jeg ingen container??? Eneste måten å få godsakene med seg hjem til Norge var via knipsing. Grei som jeg er, spurte jeg faktisk om lov først.
La oss sukke unisont dere:
Sukk!
Sukk!
Jeg hadde gått amok på handling av gamle fine tremøbler hadde dette vært i gamlelandet. Som nest beste alternativ, fikk isteden disse seks små skålene bli med meg hjem, for den nette sum av 2, 5 $ pr stk.
Tenk hva disse skålene kunne fortalt, hvis skåler kunne snakke! Om gamle texanske koner og landsbylivet i Luling!
Tja, de kunne kanskje fortalt at denne byen ikke er så nøye på hvordan maten serveres?
Kanskje skålene slett ikke er brukt, siden kutymen ser ut til å være å spise rett av gråpapiret?
Det skyldes nok neppe kun den noe rustikke serveringen, men maten var iallefall kjempegod. Som sagt, you'll never leave Texas hungry!
Før vi dro rakk jeg å kjøpe enda en liten Texas suvenir.
Found something you couldn't live without, did ya? sa frekkasen i sjappen jeg faktisk betalte 20 $ for denne pittelitt blodharrye puten, men jeg lot bare som om jeg ikke forstod.
Her hjemme har den fått et godt hjem, i fine loppisstolen min:
Her liker Mr Pafrika å sitte når han ser på monsterkrabbenes liv og levnet, men han må selvsagt flytte puten først. Akkurat nå er han imidlertid i Tyskland, så TV stolen står og vansmekter, stakkar.
Jeg ser nemlig Gilmore Girls fra sofaen, og i dag har jeg kjøpt hele første sesong!
Hurra for at det søren meg skal bli litt helg på en stakkars Pafrika også!
Fin fredag til alle som stikker innom!
