Januarblues og tilhørende sutring

Januar kan du få gratis av meg.
Iallefall akkurat denne, i Bergen. Det har snødd som besatt, iallefall etter bergenske forhold, før det har regnet som besatt. Innimellom har det frosset på som besatt, og resultatet er at jeg vurderer å kjøpe meg brodder. Og hundelufter.

Jeg hadde faktisk en hundelufter en stund. En skjønn og blid studentjente, som tok med seg hunden og ble borte i timesvis. Det var fantastisk, min fineste tid som hundeeier, når jeg tenker meg om. Men gradvis ble hunden ekstremt hjemme- og familiekjær. Faktisk i en slik grad at den nekter å gå tur med andre enn meg og Mr Pafrika. Grem. Men da er det til gjengjeld aldri sure miner, og motstrebende steg ut i regnet. Halen til topps, og vi kan ikke gå langt nok.
Det gjør vi selvsagt aldri heller.
Dette var en helt unødvendig utvikling synes jeg, og den greie studentjenten har vi ikke sett siden sommeren. Det er sikkert litt nedtur å bli så grundig avvist av en hund, så det har jeg i grunnen forståelse for. Likevel, det er faen ta verst for meg, som må gå tur i tide og utide.
Men hvorfor i alle dager har hun hund, er det kanskje noen som med rette spør seg selv nå. Sannelig om jeg vet. For mye deilig fritid på cafe uten dårlig samvittighet for at hunden er alene hjemme, kanskje. Eller et sterkt behov for å rettferdiggjøre stadig støvsuging. Enda godt rottene våre er et avslutet kapittel. Det er merkelig, men slik kan altså en dyrevenn ende opp, bare hun over tid eksponeres for nok dyr.

Greit, nok klaging over hundeeierliv. Jeg har nemlig noe annet jeg gjerne vil klage over også - hekleomfang. Med hekleomfang mener jeg omfanget på det man har heklet, altså rett og slett størrelsen. For hvordan er det mulig, når man har heklet og heklet og heklet, til kramper og senebetennelser er smertefulle faktum, at det endelige resultatet ikke er større enn dette?!

Hei og hå, jammen er vi pittesmå!

Beklager dårlig lys. Men mest av alt beklager jeg størrelsen på dette produktet. I min naivitet ryddet jeg faktisk plass på gulvet før jeg la ut de usle 20 lappene mine, som i hodet mitt var blitt til det dobbelte - minst. Men de har ikke formert seg i heklekurven, og jeg har tydeligvis ikke heklet mer enn et lite dukketeppe. Det var jo forsåvidt det som var planen, men jeg trodde jeg hadde heklet meg laaangt forbi denne størrelsen for lenge siden. Dengang ei, gitt. Så nå er jeg litt sur. Samtidig er regnet gått over til sludd, og hundepasseren er fortsatt long gone. Ja, jeg vet det egentlig ikke er synd i meg, men blues handler ikke om hvordan ting egentlig er.
Blues handler om blues.

Forslag til en bedre mandag mottas med takk!