Fancy - smancy

I dag er Pafrika meget fornøyd. Kjøkkenet vår, som ikke er noe fint i det hele tatt og derfor aldri blir blogget, selvsagt, har rett og slett kommet seg kraftig!
Strengt tatt er det vel bare et pittelite hjørne av kjøkkenbenken som har skjerpet seg, men dog.
Kilden til denne forbedrelsen er en snaisen liten kaffemaskin, som vi har annektert fra leiligheten til amerikasvigerinnen (hei, forresten!) som jo bare står tom og vansmekter. Ikke nok med det, den er faktisk fullstendig innpakket i plast, og har menn kravlende over hele seg. Leiligheten, altså. Stakkars!

Den offisielle historien om kaffemaskinen er at de slemme rehabiliteringsmennene som kravler overalt på det stakkars huset, stjal den. Jepp, har du hørt på makan!
Men tilfeldigvis og heldigvis falt det seg sånn at vi på samme tidspunkt anskaffet oss en eksakt kopi. Sett sånt! Så da kan amerikasvigerinnen komme komme bort til oss og drikke kaffen sin isteden. En vinn-vinn situasjon på så veldig mange områder; vi får besøk, jeg får lage kaffe, jeg slipper å drikke den selv og kjøkkenet får stå og flotte seg som bare det.

Her er vidunderet, live fra kjøkkenet til Pafrika Og Belkini:




Er den ikke fin?!
Det er også ganske gøy å lage denne kaffen, man putter i en liten kaffekapselting og trykker på knappen dere ser lyser der oppe, og vips - maskinen sprer den deiligste duft i rommet, og lager kaffe med masse skum i tillegg!
Åh, hadde bare kaffe smakt som den lukter!

Et lite skår i gleden er det nemlig at jeg ikke er så overvettes glad i kaffe.
Iallefall ikke sånn kaffe som dette, med veldig mye kaffesmak. Jeg er nok en te-person, og pleier å begrense det daglige kaffeinntaket til en kopp fra SiB kantinen, med masse melk, minutter før jeg glir inn i en vegetativ tilstand foran bøkene. Den pleier å smelle rett i fletta, og jeg er oppe i makspuls i løpet av få minutter. Slik er hverdagen for en kaffenovise!
Men dette skal jeg nok klare å endre på, med en liten innsats. I dag for eksempel, har jeg drukket en hel kopp av gøyekaffen, som jeg kaller den, og skylt ned med ganske masse bringebærsjokolade. Det var ikke altfor ille, og sukkeret og koffeinet var virkelig en kombinasjon med krutt i!

Nuja. Det er mangslags man kan sitte og spinne lange betraktninger rundt når man egentlig skulle skrevet om helt andre og mye mer eksamensrelaterte ting. Men gudbedre, kor kjedelig!

Før jeg likevel avslutter for mer presserende gjøremål, må jeg nesten takke varmt og inderlig for alt gruppearbeidmotviljen som har virvlet opp til overflaten her i Blogglandia. Det varmer en liten einstøing langt inn i sjelen, både at vi misliker sammen, og at det er så mange som tenker nett som meg! Og tenk dere, for en fantastisk gruppe vi hadde vært! Vi hadde fordelt oppgaver, jobbet i ensom fred- og fordragelighet, før vi hadde møttes for en avsluttende cut and paste- sesjon. Akk, en kan bare drømme.

Her er noen som heller ikke ser ut til å være særlig dreven i gruppearbeid. Jeg synes det illustrerer gruppearbeid på en aldelse fortreffelig måte:

Nei, eg vil skrive innledningen. Nei, eg vil! Jammen, då får du ta referansene. Korfor har ingen notert referansene etterhvert? Kem skal ta diskusjonen? Ikkje eg!

Hadde det ikke vært mye mer effektivt å tatt med seg hver sin brødbit, for så å fly til en gren og jobbe videre i fred og ro?!

I think so.