Uvirkelig

Dagene etter 22 juli har vært uvirkelige. Og hvordan kan jeg egentlig uttrykke det i en fjaseblogg som stort sett befatter seg med håndarbeid, innredning og bruktkupp, ispedd litt godmodig sutring? Det meste jeg noengang har skrevet om her blir med rette banalt og innholdsløst i dette nye, uvirkelige perspektivet. Som ingen har bedt om eller fortjent, påført oss av et menneske som befinner seg godt utenom allfarvei på alle menneskelige målestokker.



Det var en følelse av uvirkelighet under minnemarkeringen i Bergen i går også. Virkeligheten slipper bare til i små glimt, til å miste pusten av. Å se en håndskrevet lapp til en savnet i blomsterhavet på Den blå stenen. Alle faklene som litt etter litt tennes i folkehavet. Den unge gutten som besvimer ved siden av meg. Tusenvis som synger Nordahl Griegs Til Ungdommen. Ett av versene smertelig aktuelt for dem som ble drept 22 juli 2011.:

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
Troen på livet vårt, menneskets verd
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det
Dø om du må, men øk det og styrk det!

Lys og blomster ved Den blå stenen i går kveld, 25.07.2011.

Uendelig med medfølelse til alle som har mistet noen.