Pepperkakepyntings anno 2011

Jeg har et inntrykk av at jeg åpner hvert nye bloggeinnlegg med hvor lenge siden det er siden sist jeg blogget. Ingen unntak denne gangen heller, altså.
Attpåtil blogger jeg nærmest en reproduksjon i dag, nemlig fra årets pepperkakepyntings. Den var til forveksling lik fjorårets, som er omtalt her. Denne gangen var vi 13 stk, medberegnet nabokidsene som strømmet til og som mr Pafrika ikke hadde hjerte til å sende vekk. Forstå det den som kan. 13 stk utgjorde det man kan kalle stinn brakke, og det gikk opp for meg at hadde ikke 11 (elleve!)av små og store inviterte meldt avbud, hadde hele seansen rett og slett blitt ugjennomførbar. Note to self: kjapp gjennomgang av hvor mange og mye det er fysisk mulig å få plass til i huset før hele pynteseansen skal gjentaes om et års tid. Skjønt pynt og pynt... Noen av pepperkakene kan ha følt seg regelrett skjendet av alt klisset de ble utsatt for. Uansett, energitettheten var det som vanlig ingenting å si på:

Less is a bore.

Selv kjørte jeg en noe mer sober stil. I år som i fjor. For det viktigste med julen, og juleforberedelsene, er nemlig at alt må være som det alltid har vært. Hver gang! Derfor må jeg lage krusedullhjerter, og Belkinien må spise snop til kvalmen er et faktum. Hver eneste gang.

Faktisk så repetitiv er denne pyntingen, at jeg uten å blunke fremviser fjorårets krusedullhjerter, siden jeg glemte å ta bildet av årets.

Men disse under her er fra i år, og det er helt sant. Mikke smiler litt skjelvent, for han har skjønt at han lever farlig der han ligger ubeskyttet og nypyntet på bordet, omgitt av sukkerhungrige unger med klebrige små hender på alle kanter.

Jeg er ikke så verst på næringstettheten selv heller.

Hvert år tenker jeg at jeg skal lage gode julekaker i år, som faktisk blir spist, og som ikke ligger og forgår i boksene sinte. Det har resultert i at alt jeg har bakt blir spist opp umiddelbart. To porsjoner sjokoladekjeks med peanøtter er alt borte, sammen med hele fire porsjoner av kamelbæsj, som er noe av det aller, aller beste du kan lage i en ovn, spør du meg. Varm sprø sjokolademarengs, med seig og klissete kjerne...mmm. Det kan godt tenkes at resten av melisglasuren må gjenoppstå som kamelbæsj i løpet av kvelden. Da får jeg også en anledning til å bruke denne:

Steike, kor fin 'an e!

Den er fra Landet, såklart, og fantastisk fin. Akk, de kunne det på 70 tallet. Det er nesten blitt gøy å bake, til tross for at det innebærer nærkontakt med deig. Det er design som gjør en forskjell, det!

Fin søndag til deg!