Før og etter

En vakker dag for maaange år siden fant Pafrika noen fine gamle nattbord på landet, som bestefar i sin tid hadde laget.
Kjempefine, hvis jeg maler dem hvite, tenkte hun.
Årene gikk, hele syv (!) av dem, faktisk, for Pafrika er ikke den som nødvendigvis rir samme dagen (eller året) hun saler!
(Vel, som gammel hestejente må jeg faktisk innrømme at det gjør jeg jo selvsagt, men altså ikke i overført betydning)
Årene kom og gikk altså, helt til en dag lille Belkinien omsider vant frem med bloggegnålet sitt, og Pafrika gav etter med et "Okei då, men dette blir mest ditt prosjekt, eg tror ikkje blogging e nåkke for meg"

Resten er, som noen vet, historie. Belkinien ble vennlig, men bestemt, skjøvet ut i bloggperiferien av sin mor, Den Hekta Bloggeren. Tidligere kjent som Den Motvillige Bloggeren.

Dette har generert mang en kvalitetsstund med pc'en og kameraet. Faktisk også med Belkinien, de gangene hun har fått være mer direkte involvert. Ikke så veldig ofte.
Men i tillegg har det faktisk også blitt generert en viss virkelyst. Jeg har tidligere helt klart vært kanonbra på planlegging, og elendig på utførelse. Ikke fordi det ikke blir bra når jeg først kommer i gang, men fordi jeg ofte rett og slett ikke kommer i gang. Men etter syv små år, har jeg altså både kommet i gang med og sluttført nattbordprosjektet mitt! Og derfor gleder jeg meg, stolt og kry, til å vise før og etter bildene mine!








Som dere ser, har det vært noen kreative små krapyl på ferde her, og det gjorde nedpussingsjobben litt vanskeligere enn strengt tatt nødvendig. Pafrika ble ikke så blid når dette ble oppdaget, og Belkinien gjorde lurt i å ligge lavt en liten stund der.

"Stikkar ut litt eg, mamma"

Nuvel.
Jeg pusset og pusset (og bannet kanskje pittelitt), og Belkinien gjorde en storartet innsats på første lag med grunning, så alt er tilgitt og vel så det!
Deretter fulgte tre (!) strøk med hvit emaljelakk (ja, det synes jeg faktisk var litt mye, og det var en hard prøve for tålmodet å vente 12 timer mellom hvert strøk)
Resultatet er jeg strålende fornøyd med, selv om jeg ser at noe av krapylvirksomheten faktisk såvidt fortsatt er synlig!
Det hjelper dessverre ikke å kjefte og smelle på meg selv for slett pusse-og-grunnings-arbeid, eller på små krapyl for forlengst foreldede synder, så jeg løser det hele med å gi Mr. Pafrika det styggeste nattbordet. En løsning alle er fornøyd med, for Mr. Pafrika har litt dårlig syn, i tillegg til at han gir totalt beng i litt ikke-perfekt finish.

Og slik endte altså bestos selvsnekrede nattbord opp:





Jeg har imidlertid tydeligvis vært bevisstløs i opptil flere gjerningsøyeblikk her, og glemt å sparkle hullene etter de gamle beslagene. Er det mulig, tenker dere kanskje, og det gjør jammen jeg også. Men jeg velger å kalle det rustikt, eventuellt shabby chick og la det stå til, rett og slett.





Jeg er spesielt fornøyd med de kjempefine rosehåndtakene i keramikk! Når nattbordene nå er vel plassert ved sengen, kan en formelig se idyllen bre seg i soverommet. Her skal det soves aldeles fortreffelig, tenker jeg! Kanskje drikkes litt vann også, muligheten er ihvertfall til stede!





Fin mandag til alle som titter innom!
Selv nyter jeg den luksus å slippe å lage middag i dag, Mr. Pafrika er langt avgårde på en vidde i hutaheiti, og Belkinien spiser middag hos en veninne. Min middag er inntatt i sofaen, og bestod av foccacia fra Godt Brød og iiiskald boksecola, min guilty pleasure her i livet.

Hei så lenge!

Greieste Namaste!

Hurra!
Pakke i posten er noe av det gøyeste jeg vet, og for noen dager siden kom Belkinien springende fra postkassen - "mammaaaaa! Vi har fått pakke i posten! Det e sikkert fra hon bloggejenten, vi må åpne han no!!!"
Mor var selvsagt ikke vond å be. Å, jeg liker det!



Jeg visste jo at jeg hadde vunnet det kule, og noe absurde, gjennomsiktige blå forkleet, som helt sikkert kan brukes til så mangt! ;) Her må jeg skyte inn at dette vant jeg altså på den herlig retroinspirerte bloggen til Namaste, som heter Kreativ/Impulsiv (Skråstreken erstatter hjertet i tittelen, men jeg har dessverre ingen hjertetast)

Tilbake til pakken, som imidlertid var atskillig tykkere enn et gjennomsiktig blått forkle skulle tilsi, og meg og Belkinien var ikke sene om å flerre papiret av. Det var så vidt jeg rakk å dokumentere det hele!



Og seeee, hva som åpenbarte seg:



Et grådig koselig kort fra greieste Namaste, og de fineste retrostoffer! Tenk, sutringen min over manglende retrostoff-funn gav faktisk avkastning! Lærdom folkens, det hjelper å klage!







Se, så fint!
Grådig glad ble jeg, Namaste, og gleder meg til å sy noe fint av dette. Det blir nok et lappeteppe vil jeg tro, kanskje med brunn fleece på baksiden, slik at jeg kan bo under det på sofaen i høst?


Det var også forbundet med en viss spenning å se det blå forklet i virkeligheten...




Ja, eg e fornøyd! Jeg er sikkert på at bruksområdene er mange og varierte! Belkinien skimtes øverst til venstre, og er som mor storfornøyd med overraskelse i posten.
Blogglandia altså, dette blir jo bare bedre og bedre!


God helg til dere som stikker innom, og ekstra god helg til Namastejenten! Tenker du angrer nå, når du står med lørdagspizzadeigmel all over you!

Realitetsblogging gone wild

Meg og Belkinien må nesten begynne med å takke for gode råd om oppbevaring av alt vi pådrar oss på diverse loppiser og markeder!
Vi er imidlertid litt skeptiske til dette med nøye utvelging av hva man egentlig trenger - det ligger nok ikke i mitt genetiske materiale å tenke slik, og da er jo Belkinien nesten sjanseløs, stakkars.

"Å, men den dukken elskar eg, mamma! Eg hadde jo helt glemt at eg hadde hon, men det e faktisk yndlingsdukken min!"

Verken arv eller miljø ser altså ut til å kunne gjøre noe for denne jenten!

Når det nå engang er slik stelt med oss, er det en sann fryd å snuble over diverse innlegg om realitetsblogging ute i Blogglandia. I forfriskende kontrast til blanke hvitmalte tregulv og Green Gate'eske stilleben kommer bilder av herlig kaotiske garasjer eller kjellerboder - som for eksempel hos Gasellene. Dette varmer en rotete sjel, og jeg mener bestemt at dette er et område jeg kan hevde meg på. Jeg tror rett og slett jeg kommer til å ligge helt i tet når det gjelder hverdagens grimme rot og halvferdige prosjekter.
Her kommer derfor et lite utvalg av hva det Pafrikaske hjem kan by på.
Vi begynner i gangen:




Dette er slikt som får elektrikere (og estetikere) til å gråte blod.





Vi er fortsatt i gangen. Neimen, en takplate? Ja, den er midlertidig hengt opp i påvente av rekkverk. Henger nå på femte året.





Djevelen er i detaljene. Mr Pafrika foreslo at vi bare slår spikeren helt inn, og gir takplaten et strøk med maling. Da vil jeg si bunnen er nådd, så det er med andre ord ikke aktuelt. Men om fem år virker det kanskje som en god ide?





Dette er hagen. Været i regnbyen har satt en ettertrykkelig stopper for beiseprosjektet mitt. Dermed står alle møblene og krukkene på gresset i påvente av noen dagers sammenhengende oppholdsvær, og midt i denne estetiske elendigheten er rosene snart ferdigblomstret. Selv hunden skjems litt.





Vi tar turen inn igjen. Nøyaktighet er sikkert en dyd på linje med nøysomhet, ingen av delene særlig fremtredende i det Pafrikaske hjem. Her hadde nok litt sparkel og det siste strøket med maling gjort underverker, men det er som om jeg har en slags aversjon mot å ferdigstille ting.





Men det er ikke bare ferdigstillingen som lider, også det daglige ordensvedlikeholdet får seg ofte noen kraftige skudd for baugen. Dette er Pafrikas hjemmekontor, der det primært skal studeres. Men det er altså mye gøyere å sy og rote.





Jeg har spart det beste til sist... Etter et leit gnagerdødsfall i vinter, måtte vi rive halve taket i kjellerboden for å fiske ut den stinkende synderen. Vi har de beste intensjoner om å gjøre noen med dette før neste vinter igjen. På den andre siden er det jo mye lettere å hente ut døde gnagere når halve taket er revet på forhånd?

Vel, med dette lille utvalget av Pafrikas realiteter plasserer jeg meg selv ubeskjedent på rotetoppen. Samtidig frasier jeg meg ethvert håp om å bli opptatt i NIB.

Fin torsdag til alle dere som stirrer realiteten i hvitøget hver enda dag der ute!

Ønskes: m²

Pafrika er grådig glad i fine ting.
Jeg er spesielt svak for farget glass fra Øst Europa, uten at jeg dermed diskriminerer glass fra andre kanter av verden. Jeg har nemlig noen veldig fine glass fra - av alle steder - Legoland.
Midt i hjertet av Cowboyland i Legoland ligger nemlig en snedig liten butikk, som gjør sitt for at mødre ikke skal forlate åstedet kun med legostash. Der kjøpte jeg disse fine og ganske små skjøre skapningene her:








Disse har helt frem til forrige ukes loppiskupp fått stått og blomstret i en hylle, helt for seg selv. Men så kom jo de fine Fretex glassene/skålene/beholderne fra forrige innlegg, og dermed måtte det ryddes plass i hyllen. Dette fungerer såpass dårlig at det ikke er egnet for bloggifisering. Og dermed er vi ved sakens kjerne: ønsker flere m² - og i mellomtiden: kor skal ting stå???

Når man til stadighet (eller en sjelden gang, slik som stort sett er tilfelle hos meg) gjør fantastiske kupp, så er jo det stor stas - men det genererer unektelig et oppbevaringsproblem. Iallefall i det Pafrikaske hjem, som allerede huser 11 (!) hvite Billyhyller, hvorav syv er utstyrt med ekstra hylle for å rekke opp til taket. Og dette på ikke så altfor mange kvadratmeter, heller. Nå skal det sies at alle 11 ikke er fyllt med loppisfunn, gudbedre. Det hadde tatt seg ut.

Nei, det er ikke et STORT problem. Men det er likevel et litt irriterende moment i hverdagen. Omtrent på linje med at det alltid henger klær på trappestolpen i gangen, og at det ofte er mye synlig rot i de tidligere nevnte Billyhyller.

Det er dessuten litt hardt for et samlerhjerte og måtte ha alle fine ting i mørke skap. Da får jeg jo aldri sett dem! Det er nemlig alt for sjelden at jeg tar meg enogtyve bittesmå glass med vin istedenfor bare tre vanlige.

Akk ja. Jeg skulle ønske jeg hadde en luddig løsning her, i det minste et lite brodert forslag. Det eneste jeg kommer på er å referere til denne klassikeren igjen:



For strengt tatt, eg e jo enig.
Men likevel, jeg må spørre - hvordan løses dette ute i Blogglandia?
Kaster dere fine ting, bare fordi dere finne noen enda finere?
På den andre siden, det kan jo kanskje forklare hvorfor jeg en sjelden gang skyter gullfuglen på loppis, så ikke slutt med det!

Dette er kanskje et litt voksent tema. Belkinien mener ingen verdens ting om det. "Mamma, gu kor kjedelig". Hun er vel i seng, lykkelig uvitende om voksenlivets utfordringer på oppbevaringsfronten. Enn så lenge.

Sjelden loppis-lykke

Endelig min tur igjen!
Nå er det lenge siden jeg har gjort både Fretex- og loppiskupp, men denne uken har jeg søren meg slått til med begge deler!

Spesielt fornøyd er jeg over loppiskuppet, for der var forventningene lik null. Loppisen viste seg nemlig å være noen møbler og dill slengt sammen i et veikryss en lørdag formiddag, og fra avstad så det mildt sagt lite lovende ut. Det gjorde det forsåvidt også på nært hold, men da hadde jeg allerede oppdaget kakebordet. Et stort stykke sjokoladekake og en kopp kaffe etterpå, var optimismen (og blodsukkeret) stigende - ikke uten grunn noen av delene, skulle det vise seg - for se hva jeg fant:








Ikke mindre en seks FANTASTISK fine asjetter fra Figgjo Flint! Ååå, de skal få det godt hos meg! Se, så glade de er:




Yr og oppstemt over dette (i mine øyne) fantastiske kuppet, gav jeg Belkinien frie innkjøpstøyler. I samme stund annonserte loppisdamene posesalg - snakk om at ting en sjelden gang går på skinner!
Det hele resulterte i en fin (og litt trang, kanskje) kjole til meg, og så mange kosedyr det er mulig å stappe ned i en remapose. Til dukkene, må vite. Det er klart dukkene også må ha kosedyr, konstanterer Belkinien, hoderystende over mors uvitenhet.
Slik er (litt av) kjolen:



Den observante leser vil kanskje gjenkjenne den fra en tidligere H&M kolleksjon. Jeg synes den var fortreffelig! Det er da godt med noe i klesskapet som ikke er Noa Noa og Odd Molly! Haha!

Kosedyrene gadd jeg ikke ta bilde av, vi har vel strengt tatt alle sett loppiskosedyr før. De er ikke nødvendigvis veldig bloggbare.

Kakemette og lykkelige trasket jeg og Belkinien hjemover med kuppene våre, fornøyde med å tross alt ha gjort pitte-ørlite-granne for at noen barn i Nepal skal få seg en skole.

Vanligvis ville jo lykketreff-kupp historien endt her, og ikke gjentatt seg på månedsvis. Men som om ikke dette var nok - se hva jeg snublet over på Fretex i går:











Fiiine, fine glassene!
De ser ut til å romme ganske mye, og jeg lurer på hva man egentlig drikker av slike. Baileys? Sherry? Jeg lover å teste det ut, og komme med en tilbakemelding. Hittil har de bare fått stått og flottet seg med telys. Det ble fint det også!





Etter all denne kupp-skrytingen, er det vel en viss fare for at jeg går tomhendt og slukøret hjem fra hver eneste loppis i høst. Den sjansen tar jeg!

Fin dag til alle dere der ute, og særlig til de av dere som har gitt oss så varm bloggevelkomst og fine kommentarer!
Greie er dere!

Gardin-nasjonalisten

Jeg må nesten åpne med en takk for all den hyggelige responsen jeg har fått som fersk blogger! Meg og Belkinien fryder oss over hver følger og kommentar, og er skjønt enige om at dere er grådig greie der ute i Blogglandia!

Inspirert av alle retrostoff - kuppene bloggere over det ganske land ser ut til å gjøre stadig vekk, tok jeg turen til nærmeste (nåja, største iallefall) Fretex. Hellig overbevist om at de herligste retrovarp kun var sekunder unna, strente jeg målbevisst mot stoffkroken, for så å finne....gardinstoff. Stygge åttitalls sengetrekk. Stygge nittitalls duker i sennespsgult og burgunder. Kjøkkengardiner med rysjer og folder i de underligste syntetiske fabrikater.
Sukk.
Men av og til må man rett og slett bare suck it up, og ta det man får. Etter mye romstering i stoffelendigheten gikk dermed gardinstoffet av med klar seier:





Jo mer jeg så på det, jo finere ble det. Faktisk så fint at jeg kjøpte en lengde av den brune varianten også. Vel hjemme var det ikke fullt så fint lenger, og derfor ypperlig til prøvesying av et veskeprosjekt jeg har hatt i tankene en stund. For uansett hvor mye stoff jeg har, blir jeg litt gnaier når jeg skal i gang med klipping og måling. Det skjedde faktisk ikke denne gangen!


Vel vel. Resultatet er i høyeste grad diskutabelt:





Jeg spurte Belkinien om dette var bloggbart. Hun svarte klart negativt. Mr. Pafrika svarte imidlerid klart ja, men jeg mistenker ham for å være litt ukritisk, rett og slett. Uansett, jeg kliner til og gir oss ufullkomne veskesyersker en ansikt (eller en blogg, da).
Hva bildet dessverre ikke viser, er at tasko er både foret og utstyrt med en innerlomme, kreert av dette norske flagget, som tilfeldigvis lå og slang i en krok:





Nå kan jeg sprade rundt som en annen gardin-nasjonalist, og det har jeg jammen gjort også! Vesken scorer nemlig høyt på funksjonalitet, og jeg har faktisk lært å bli litt glad i den. Dette gjelder ikke Belkinien - hun valgte trilling av tung sykkel opp bratte sommerhete bakker, fremfor å bli sett offentlig bærende på mors siste veskekreasjon.

Hun friskner til, med andre ord!


Akk ja. Resten av min kveld vil i stor grad gå med til å GREMME meg over at det regner på den nybeisede terassen min. Det brygger opp til et broderi som river, kjenner jeg. Kanskje et til av denne typen...?





Huff og fy! På den andre siden, dette er nok akkurat det folk med virkelige problemer tenker om dem som klager over regn på nybeiset terasse....

Fin kveld til dere der ute!

mer Brodering Gone Bad

Takk for alle hyggelige broderikommentarer! Jeg er ikke verre på det enn at jeg avslører kilden for frekkas-broderiene mine. Inspirasjonen kommer nemlig fra denne boken av Julie Jackson:





Subversive cross stitch, det er en tittel en bare må elske! 33 designs for your surly side - det er ikke på langt nær nok for mine surly sides, hehe.

Jeg hadde fint lite broderierfaring da jeg startet, og i begynnelsen ble det en hel del knuter på tråden, bokstavelig talt. Da var det jo praktisk at jeg både broderte og tenkte de samme stygge ordene!
Etter hvert som kreativiteten våknet, og hverdagen bød på varierende doser motgang, var det rent meditiativt å brodere ned noe saftig bannskap. Frk. Jackson holder nemlig ikke igjen på språkbruken, og hvis noen synes "Bitch In Kitchen" var småskarp... vel, la oss bare si at Julie har mer å by på!


Men hodet mitt er jo heldigvis ikke alltid fyllt av banning og steiking - innimellom tenker jeg gode tanker, jeg også! Derfor slo jeg til med både søm og brodering i anledning en venninnes nyfødte bebis.
Dette teppet har jeg jo småskrytt litt av tidligere, og denne gangen sitter jeg ved rett pc. Teppet har jeg allerede levert fra meg, og bildene ble ikke tatt med tanke på bloggifisering. Det jeg nå prøver på er selvsagt å unnskylde de ikke så veldig bra bildene:













Uffda. Jeg håper jeg strøk det før avlevering. Men små bebiser er vel uansett ikke så nøye på det, tenker jeg.


I dag har jeg tenkt å stramme meg kraftig opp, og klippe ferdig lappene til Belkinien sitt sengeteppe. Det er gøy å sy, men klipping av stoff kan du få gratis av meg. Belkinien selv ligger strykeflat, stakkar, med feber og oppkast. Da er jeg helt sikker på at et nytt sengeteppe er akkurat det hun har mest lyst på!


Fin helg til dere der ute!

Brodert bannskap

Først av alt vil jeg si TUSEN TAKK for så hyggelige kommentarer på bloggdebuten vår! Jeg er rent overveldet, dette var knakandes kjekt for blodferske bloggere!

Været på vestlandet er fortsatt ikke noe å rope hurra for, og etter bloggoppstarten har Pafrika virkelig fått fot på håndarbeidssyslene!
Jeg pleier å turnere mellom brodering, strikking og sying, og akkurat nå er det sying (med strikking som biprosjekt foran TV'en) som er i vinden.

Broderingen går i bølger, og jeg har nettopp gjort meg ferdig med litt frisk bannskap. Brodering fikk nemlig en solid oppsving hos meg når jeg oppdaget at man slett ikke trenger å brodere verken roser eller elg i solnedgang!
Dette har resultert i noen friske kreasjoner, som jeg i all ubeskjedenhet er svært fornøyd med:





Denne var opprinnelig tiltenkt en venninne, som jeg er helt sikker på at tåler den... nesten. Uansett gjenstår montering.






Denne puten er et annet gaveprosjekt, som jeg dessverre ble så knyttet til at jeg måtte beholde selv. Dessuten, have a nice life, det kan lett tolkes i flere retninger...


Folk med ekstra godt syn vil imidlertid se at den lille knappen trøstende kan fortelle at love is all you need - som en pitteliten kompensering for de småbitre ordene foran!





Dypt inni broderingståken, var det mangt og mye som fikk smake nål og tråd her i huset. Som Belkini sa: "mamma, ikkje broder mer på klærne mine uten å spørre først!"


Grr. Okei, då. Da hadde jeg mer suksess med denne:





Et sommernett fra Ikea, med en grønn liten feminist i hjørnet! Feminisme og brodering i skjønn forening.


Resten av den broderte bannskapen min mener Belkini er litt for drøy til å legges ut på bloggen. Det er dessuten en krevende balansegang mellom å lære Belkinien at banning er stygt, samtidig som mor produserer store mengder broderte ukvemsord.


Okke som, en god dag til dere som kikker innom oss!

Strikk og Stratos

Akk ja.
Plutselig satt jeg her i sofaen og faktisk...kjedet meg?! I sommerferien? Men det er rart med det, 14 grader og regn kan bli noe kjedsommelig i lengden, selv om det er ferietid, gitt. Det har faktisk vært såpass mye dårlig vær i sommer at jeg har sett meg nødt til å hente frem kånemoren i meg. Hun viste seg å være et riktig så hyggelig bekjentskap, og sammen har vi satt i gang flere sy- og strikkeprosjekter.

Jeg liker godt å lage ting, men nivået pleier å være litt varierende. Denne sommeren ser det imidlertid ut til at meg og symaskinen har våpenhvile, og jeg har fådd sydd både puter, babyteppe, lappetepper og et lite dukkesengesett. Ikke det mest avanserte, men det er viktig å sette seg realistiske mål. Babyteppet er sydd sammen av det stoffkurven hadde av rester, og broderier av bebisen sitt navn pluss en liten rosa engel er sydd på. Jeg glemte imidlertid å kontrollvaske stoffene først, og får heller satse på at bebisen er av det renslige og ikke-gulpende slaget.



Her hadde jeg kry og fornøyd tenkt å vise et bildet av vidunderet (teppet, ikke bebisen), men selvsagt ligger bildet på den andre pc'en. Jeg kompenserer med et litt mindre imponerende skrytebilde av den nymalte benken min (Belkini valgte fargen) med nysydd sitteunderlag. Jeg tror jeg rakk minst en halvtime med tedrikking og boklesing sittende på nysydd teppe før regnet kom, og det var en deilig følelse!

Nå kjenner jeg at jeg ikke kjeder meg lenger i det hele tatt! Jeg og min indre kånemor skal jammen ta frem tøffelspøtet, koke te og hente litt kald Stratos fra kjøleskapet. Spøtet skal, ferdig strikket og tovet, bli det yngre søskenparet til disse to, som allerede er rimelig utgåtte:



Belkini sitter godt plantet foran TV'en, med nachos på fanget og tyggisen trygt plassert midt i pannen. Kanskje jeg skal slenge et spøt bort i kroken til henne også, hun ser ut til å trenge sunne fritidssysler!

Et dukkehjem

Vi har notert oss at etter den første entusiasmen i forbindelse med blogg-opprettingen, dalte engasjementet betydelig hos Belkini.
Pafrika har, inspirert av mange vittige bloggerbesøk i det siste, nesten følt seg fristet til å skrive et innlegg helt på egenhånd. Men siden jeg har blogget at jeg egentlig var litt motvillig til å lage blogg, synes jeg ikke helt at jeg kan det enda....

Belkini kan imidlertid tenke seg å melde at loftet vårt nå er ominnredet til et dukkehjem, dog ikke i den Ibsenske forstand. Neida, her bor bare Belkinis 999 dukker nå, istedenfor på (dukke)mors rom på 6 små m2.
Som dere ser av bildet, har dukkene her gått til ro for kvelden (den heldigste i hjemmesydd sengetøy signert Pafrika)





Belkini er også på vei i seng, og dette kan lett generere frenetisk aktivitet av ymse slag. Rett før (atter for sen) leggings nå i kveld, var det hektisk romstering på Belkinis rom, før stolt presentasjon av nydekorert skapdør:



Dette var jo en helt grei løsning, synes Pafrika, særlig siden det er innsiden av skapdøren som er dekorert. Men den greieste løsningen presenterer kanskje lille Sara, 6 år, på side 35 i lørdagens BTMagasinet, på spørsmål om hva hun gjør med perlefigurene hun lager: "Mamma og pappa har dem på et hemmelig sted, sånn at de aldri skal miste dem".

HAHA! Barn er søte og naive, foreldre tidvis slu og hjerteløse, iallefall når det kommmer til oppbevaring av smeltet plast!