Hellooooo Texas!

I Pafrikaheimen er det relativt hektisk aktivitet for tiden. Årsaken til at det styres enda mer enn vanlig, er nemlig at vi skal ut på reise! På lørdag allerede, drar vi til den greieste svigerinnen og tanten og søsteren, som bor i Texas for tiden! Det betyr jo at vi også må til Texas - hurra!




Tre uker i sol og varme, det kan Pafrikaene like!
Hittil har denne familien hold feriereisene innenfor Europa, og dermed også hatt relativt korte flyturer. Nå skal vi tilbringe 10 timer på amerikaflyet, og det synes Pafrika egentlig er i drøyeste laget. Litt kjedelig, rett og slett, og kanskje pittelittegranne ekkelt?
For tenk hvis jeg får veldig lyst å gå av underveis?? Slik driver Pafrika og plager seg selv før flyreiser, hver enda gang. Mr Pafrika beroliger meg med at jeg sikkert ikke får lyst å gå av underveis, heller tvert i mot. Haha. Det hjelper ikke.
Men så, dere, fikk jeg en aldeles strålende ide. Jeg er jo hooked on hekling, og kan jo hekle meg gjennom hele flyreisen! Tenk alt jeg får heklet! I tillegg kommer jeg til å bli klassisk betinget til å like flyturer, og flyturer er jeg altså i utgangspunktet ikke overbegeistret for. En vinn-vinn situasjon her, med andre ord.

Helt til jeg begynte å tenke. For hekling involverer jo unektelig en heklenål. Som tross alt er en slags nål, i hvertfall i navnet. Og av stål. Og vi snakker tross alt om Amerika, som jeg mistenker fortsatt å være litt skjelven etter nine-eleven (ofte forsnakker jeg meg her, og sier seven-eleven istedenfor. Det er ikke meningen, og jeg mener på ingen måte å tøyse med terror!)





Hos meg ringte det nå en bjelle iallefall, riktignok ingenting mot hvordan alarmen i sikkerhetskontrollen kommer til å ringe. Kanskje jeg er paranoid, og i tillegg projiserer jeg mine paranoide tendenser over på USA sine sikkerhetsvakter. Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg hadde trivdes særdeles dårlig kledd i en orange sekk på Guantanamo.
Sukk.

What to do?

Min far rådet meg til å finne en heklenål i hardplast. Da må jeg finne opp en først tror jeg, og det rekker jeg neppe før lørdag. Dessuten kan man vel gjøre ganske mye ugang med en slik en også, om en har tilbøyeligheter til terror? Et annet forslag var en heklenål i tre, som jeg kunne stappe i håret og kalle en hårnål. Jeg har mer tro på det, men har aldri sett heklenåler i tre. Har dere?
Jeg kan sikkert stappe den vanlige heklenålen i håret også, men jeg er redd jeg får et forklaringsproblem når det piper i sikkerhetskontrollen, og jeg må strippe helt ned til hårnålen. Det unner jeg verken meg selv eller mine medreisende.

Sukk igjen. Jeg tror jeg lander på et helt åpenlyst forsøk med hekletøy og -nål i håndbagasjen, og pakker en reservenål i kofferten. Jeg får se det som en solid bonus hvis jeg plutselig befinner meg lykkelig heklende over Atlanteren, i stedenfor angstfull og neglebitende.

Nuja, tiden vil vise. Jeg regner nå med å ende i Texas til slutt, okke som. Hvis den nyinnkjøpte kofferten min også ender i Texas, sammen med resten av gjengen og deres kofferter, vil jeg si ferien i stor grad er i boks!

Jeg har tatt et bilde av den nye kofferten, jeg. Ikke fordi den er så fin, men fordi jeg har kjøpt den i dag! Jeg er særs fornøyd, fordi jeg egentlig hadde resignert og satt kursen mot svindyr veske- og koffertbutikk, da jeg plutselig la merke til OBS hypermarked, intet mindre. Selvsagt hadde de kofferter, kunne damen i OBS hypermarked kundeinformasjondisk, værsågod, fortelle meg, rett til høyre for skoene.
Rett til høyre for skoene stod en annen koffertkjøper, og drev en stakkars coopmann til vannvidd med utallige spørsmål om hjukvalitet på de ulike koffertene, triller de lett, bråker de, er det best med to hjul, eller bør en ha fire osv osv i det ueeendelige.
Coop-mannen hadde flekkete malingbukser og en skrutrekker i hånden, og prøvde seg gjentatte ganger med et eehh... jeg hører egentlig ikke til på denne avdelingen, skal jeg prøve å finne.... Han kom ikke lenger, før koffertdamen var i gang igjen.

Jeg skjønte raskt at coopmannen begynte å gå tom for krefter, og at her var der hver kvinne for seg. Jeg grep derfor resolutt den største kofferten og satte kursen mot kassen. Her er vidunderet, for size matters når det kommer til kofferter!




Hunden tok også en sjekk, og virket totalt likegyldig. Men eg e fornøyd, og gleder meg til å pakke sommerklærne!

Og med dette må jeg nesten si so long, og ikke glem meg på tre små uker, folkens!
Nå kan det jo hende de har både internett og datamaskiner der borte i junaiten, og hvis disse blir gjort tilgjengelige for meg, skal jeg jo såklart rapportere underveis!

Da gjenstår det bare å si riktig god høst til alle dere som stikker innom. Sommeren, her kommer Pafrikaene!

Gøy på Landet

Sent i går kveld returnerte Pafrikaene heim att, etter en strålende helg på Landet.
Landet er grådig fint synes vi, og Pafrika har faktisk odel på Landet - hadde det ikke vært for at gårdsdrift er avviklet og markene solgt for lenge siden. Okke som, jeg titulerer meg som odelsejente hver gang muligheten oppstår - som nå, for eksempel.

Her er Landet, og Belkinien sin hånd

Jeg har også odel på spøkelset på arken

Jeg gikk glipp av en hel del loppis grunnet odelsbesøket i helgen, men på en måte har jeg nesten vært på loppis i eget hus - jeg kom iallefall hjem med flere kupp!
Oppildnet av alle spraymalingsinnleggene både hos Kreativ ♥ Impulsiv og Med et lekent sinn, var jeg ved ankomst Landet tungt bevæpnet med spraybokser. Etter å ha lekt oss litt på diverse gjerdestolper og gitt sauene litt frisk gatekunst å forlyste seg med, gikk meg og Belkinien til aksjon. Denne stolen gravde Pafrikapappa frem fra kjelleren, hoderystende over at datter overhodet overveide å ta den innomdørs.





Men etter en runde med sandpapir (takk, pappa) og spraymaling...






....grådig fin, spør du meg! Belkinien fikk også svingt seg med sprayboksene, men det vil hun nok vise på sin egen blogg.
Hver gang vi er på Landet, pleier jeg å gå på oppdagelsesferd på loft og i kjeller, og utrolig nok finner jeg noe hver gang. Igjen trådde pappa tjenestevillig til, og se hva han fant frem helt på eget initiativ:






Tre fine fat ble det! Mener jeg hørte Mr Pafrika stønne og sukke i bakgrunnen over hvor mange fat en familie på tre egentlig trenger, men som vanlig tok jeg ingen notis av det.
Etter ytterligere snoking, kom pappa frem med disse også:





Jeg tror jeg må begynne å ta pappa med meg på loppis. Mr Pafrika mumlet også her noe om hvor mange bokser trenger egentlig osv osv, selvsagt helt fånyttes. Disse kan for eksempel benyttes som oppbevaring av allslags smått, slik som dette jeg fant i bestemors gamle syskrin:




Jeg burde dra oftere på Landet!

Innimellom spraymaling og loft- og kjellerkupping fikk jeg presset inn noen turer i skog og mark. Her er flere generasjoner Pafrika ute og tusler:




...men noen lurer kanskje på om jeg ikke har heklet noe? Var heklelykken kun et kort blaff?
På ingen måte! Når jeg ikke har lusket rundt i skuffer og skap, spraymalt i øst og vest og tråkket rundt i skog og mark, har heklenålen så og si vært rødglødende:




10 (ti!) ruter har jeg nå, og begynnende senebetennelsen i ene hånden.
Meg og min mor har imidlertid en diskusjon gående, nemlig om hva som er forsiden og baksiden på hekletøy? Ingen av oss er erfarne heklere, med andre ord.
Er baksiden der som trådene henger ut, slik at forsiden er det som vises på bildet over? Eller bryr vi oss ikke om for- og bakside i hekleland? Håper noen av dere heklere der ute kan bistå her. Jeg mener at det vi ser på den gule og grønne lappen over her, er forsiden... men hva vet jeg?!

Uansett, tusen takk for alle fine kommentarer og massiv hekleoppbacking på forrige innlegg! Jeg er en sucker for ros og skryt, så dere får ta litt av æren for helgens storstilte hekleproduksjon!

I heklehimmelen!

Pafrika har kjent på bloggebehovet i flere dager nå - men jobb og lesing og tusen andre stort sett kjedelige ting har rett og slett kontinuerlig stukket kjepper i hjulene for meg. Når det ikke engang er tid til Blogglandia, er det på tide å revurdere tempoet, spør du meg!

Men la meg presisere at jeg slett ikke bare har lagt på sofaen og sett på Gilmore Girls, selv om det har fristet veldig.
Dessverre og langtifra! Litt av bloggetiden har imidlertid gått med til læring av ny ferdighet. Pafrika har jo sutret og beklaget seg på blogger over det ganske Blogglandia over sine manglende hekleferdigheter. Sett på alt det fine heldige mennesker som kan hekle, faktisk hekler. Gledet meg til å bli en av dere!
Det er selvsagt ikke bare i Blogglandia jeg har beklaget meg, jeg har også benyttet andre sosiale medier (Facebook, for det meste) og god gammeldags person-til-person syting. Og jeg konstanterer igjen - klaging lønner seg i lengden!

Omsider var det nemlig en grådig grei dame som tok ansvar, og inviterte meg og Belkininen med flere på både middag og heklekurs!
Lykkelig fårikålmett tok jeg plass i sofaen, og etter tett oppfølging og oppmuntrende tilrop klarte jeg omsider å produsere ...dette:





Nei, jeg var heller ikke særlig imponert.
Den skulle være firkantet, men noe har tydeligvis gått fryktelig galt et sted på veien. Pafrika noterte seg imidlertid gode forslag til eventuelle bruksområder - for eksempel som gryteklut til Mr. Pafrika, hm? Made with love.

Nuvel, etter te og deilig kaka gjorde jeg et nytt forsøk. Det gikk litt bedre:




Njaaa. Syntes fortsatt ikke jeg var helt der, liksom. Vel hjemme bar det derfor strake veien til sofaen, etter at alle barn-, hus- og hunderelaterte plikter var delegert til Mr Pafrika.
Det kan ha falt ord som gå vekk! Eg må øve, ellers glemmer eg det! Synes også jeg hørte noen mumle ja, nå har vi det gående igjen, men det kan ha vært innbilning, og jeg tok uansett ingen notis av det.


Vel, dyp konsentrasjon og barsk familieavvisning gav resultater!





Eg e stolt og kry! Og klarte selvsagt ikke gi meg der, til tross for smale øyne og vond verking i heklemuskler som hittil har nytt en makelig tilværelse:





GU, kor gøy det e å hekle! Jeg måtte omtrent dra meg selv etter håret i seng, men i dag er jeg klar for nye runder med nålen! Vi pakker nemlig folk og dyr og hekletingene for en tur på Landet. Der er det sol, og kanskje en kantarell eller to? De skal få stå i fred for meg iallefall, jeg skal nemlig.... jepp, hekle!

Fin helg til alle som stikker innom!

Krabbefangst. Eller ikke.

I helgen har det vært hytteliv-aktiviteter på familien Pafrika. Laaangt borte fra Blogglandia med andre ord. Vi har hyttet oss her, med noen grådig greie folk:

Hytten

Belkinien til skogs

Fine høsten!

Planen var storstilt krabbefangst med påfølgende koking og eting, men på mystisk vis har krabbene klart å få med seg denne informasjonen. Dermed dro de sin kos, til tross for det jeg fra informerte kilder ble fortalt at var optimale krabbeforhold. Berg på berg, rur på rur, store mengder saltvann. Kveld, høst og mørke. Hva mer kan en krabbe ønske seg?!
Bortsett fra en verdig død i kokende vann, for deretter smattende å bli fortært og skylt ned med hvitvin som passer til krabbe!

Jepp, jeg var forberedt.

Nuja, å farte rundt med båt i nordhordlandsskjærgården i skumringen var nå likevel ganske flottesen. Regnet kom ikke før vi i stummende mørket tøffet laaangsomt hjemover, underholdt av overtrøtte unger høye på sukker. Da gikk tiden litt sent en stund. Men jeg har bestemt meg for å huske turen slik:




Fine lampen! En stemningsskaper av dimensjoner, spør du meg. Akkurat slik var det! Selv om krabbene glimret med sitt velsmakende fravær. Vi fant imidlertid andre godsaker i naturen. Med en god lykt er det nemlig ingen kunst å lyse kantareller!





Pafrika eeelsker kantareller. Mange unger liker visst ikke sopp, er jeg blitt fortalt, men Belkinien er (dessverre) ikke en av dem. Dermed må jeg dele. Men forutsetningen for å bli tildelt en ørliten rasjon, er selvsagt renskejobben. Den er så kjedelig, synes jeg. Her har jeg derfor satt i gang små barnehender. De oppsøker jo ofte rusk og skit uansett.




Av disse ikke altfor mange soppene laget jeg omelett. Hadde tenkt å ta bilde for bloggifisering, med måtte avveie mot ønsket om å ikke bli oppfattet som fullstendig sinnsyk av det øvrige reisefølget. Det kan nemlig lett bli påfallende mye dokumentering av det aller meste. Uansett, bare visualiser disse lekkerbisknene smørsurrende i stekepannen... Nam! Nå ble jeg sulten igjen. Heldigvis disker Mr Pafrika opp med fiskegrateng til middag...

Gir meg her for i dag, jeg. Men jeg vil avslutte med å si tusen, tusen takk for all støtten til Belkiniens blogg!

Hun har i skrivende stund hele 11 følgere, og mange, mange hyggelige kommentarer fra grådig greie folk i Blogglandia! Kjempegreie er dere!

Belkinien goes solo!

Å blogge eller å ikke blogge. Stakkars Belkinien har fått kjent litt på det siste noen uker nå. Hun hadde nok gjerne forestilt seg litt mer sminkevideoer og litt friskere bakgrunnsfarger enn hun endte opp med som den relativt umælende del av Pafrika og Belkini.
Nuvel, det blir ikke alltid som en har tenkt her i livet. Hold på den tanken, bygg opp litt sympati, så skal jeg komme tilbake til det i slutten av innlegget.

Det skal imidlertid fortsatt handle om Belkinien, og en artig (synes nå jeg) greie jeg klarte å holde gående ganske lenge her, inntil for et års tid siden.
Nemlig Østlandsbussen.

Det har seg av en eller annen grunn slik, at når barn på vestlandet skal leke, snakker de med østlandsdialekt. Forsøksvis. Det er jo veldig koselig at barn leker, det er dem vel unt, de blir tidsnok voksne osv osv. Men det kan være ganske så helsikens enerverende å høre på dette østlandsgnålet dag ut og dag inn. Spesielt når Mr Pafrika også snakker østlandsk, dog noe mer autentisk. Det Belkinien manglet på autensitet, tok hun imidlertid igjen på intensitet og utholdenhet. Østlandsskravla gikk, dag ut og dag inn, og var på ingen måte begrenset til lekestunder.

Pafrika likte dette dårlig, når sant skal sies. Jeg ble rett og slett tussete av denne dialektmessige maltrakteringen. Forsøk på ignorering gav ingen effekt. Ethvert forslag om å legge om dialekten hadde motsatt og intensiverende effekt på faenskapet. Helt til en dag Pafrika introduserte...Østlandsbussen! (tenk fanfare her, for det fortjener Østlandsbussen!)

Kort fortalt er Østlandsbussen en buss som kjører rundt på vestlandet og sjekker dialekten til alle ungene som bor der. Hører bussen unger som tullesnakker østlandsdialekt, er det rett i bussen med dem, og strake veien østover. Ingen returrett.
For de som snakker østlandsk, bor vel på østlandet? Hvorfor skulle de eller snakke østlandsk??
Usvikelig logikk, selv en mistroisk Belkini måtte gå med på den. Trekker du fra orangefargen, kan en mistroisk Belkini lett se slik ut:




Åh, Østlandsbussen har jeg hatt mye glede av, skal jeg si dere. Ethvert tilløp til tulleøstlandsk - gnål under middagen, og Pafrika: ...hysj! Synes jeg hører...Østlandsbussen?
Belkinine slår umiddelbart over til bergensk. Mistroisk riktignok, men for sikkerhets skyld. Livet i heimen returnerer til bergensk harmoni (stort sett), og Pafrika er fornøyd.

Helt til en dag Belkinien bestemmer seg for å ta en faktasjekk med læreren. Han ler såpass høyt og lenge at Belkinien blir sikker i sin overbesvisning om at Østlandsbussen kun er et produkt av Pafrikas fantasi. Vips, en epoke er over. Men det var fine år, og jeg deler herved generøst ideen med alle som skulle ha behov for et dialektpoliti/østlandsbuss. Vet ikke hvordan unger på østlandet lekesnakker, men bussen kan omdøpes til å passe enhver landsdel.

Akk ja, det er gøy med unger. Noe annet som er gøy, er å lage ting. Etterhvert er det blitt lengre og lengre mellom Pafrikas stunder ved symaksinen. De har i stor grad blitt erstattet med stunder ved pc'en. Dette må det bli en slutt på, ellers kommer bloggen utelukkende til å bestå av tanker fra Pafrikas hode, uten et eneste bilde (det skal dere være glade for!), og det vil jeg selvsagt skåne dere for. En som imidlertid ikke har lagt på latsiden, er Smykkas. I går lå de perlede bokmerkene i all sin prakt og ventet på meg i postkassen da jeg kom hjem. Selvsagt må de bloggifiseres:





Her ligger de og flotter seg på fattigmannssølvet mitt. Nydelige! Belkinien valgte seg det blå, og det røde tok jeg umiddelbart i bruk.






Jammen er ikke boken jeg leser for tiden rød, den også. Fine er de, og masse kred sendes til Smykkas, både for bokmerker og Ugandaprosjekt!


Nå må jeg avslutte her, for Mr pafrika begynner å hinte om en Bloggebuss. Strake veien til Blogglandia for dem som driver med utbredt bloggrelatert familieforsømmelse, ingen returmuligheter. En fristende tanke, hm?

Men før jeg takker for meg, vil jeg minne dere på sympatien for en stakkars blogger som har fått blogget så altfor lite, synes hun. Nemlig min egen lille Belkini! Hun har derfor bestemt seg for å utvide bloggvirksomheten sin til å gå solo med egen blogg! Den heter så mye som Belkini - selvsagt!

Nå har mor forsøkt å fortelle at det kanskje ikke er så mange interiør/hobby/tullprat-interesserte niåringer der ute som det er voksne bloggejenter (og gutter?), og at det kanskje derfor blir litt mindre trafikk på Belkini-bloggen. Men jeg eier ingen skam her i livet, og vil selvfølgelig oppfordre hver eneste en av dere om å stikke innom og si hei til gulljenten min!

Kreativ♥Impulsiv er der selvsagt allerede, og det skal jeg fortelle deg, Namaste, det var en lykkelig liten jente som kunne notere seg deg som følger!

Med denne skamløse reklameringen for eget kjøtt og blod, sier jeg takk for nå. Samtidig må jeg takke for alle de utrolig hyggelige kommentarene dere har lagt igjen. Skikkelig greie er dere, og jeg blir grådig glad!

En inn-i-skapet opplevelse

Pafrika har lest, kost seg og ledd høyt over kommentarene på siste innlegg!
Jeg har tydeligvis truffet en nerve i Blogglandias befolkning, ser jeg. Det varmer et pafrikahjerte med så mange fine tilbakemeldinger, ikke minst setter jeg stor pris på vissheten om at det ikke bare er meg og Mr Pafrika som, innimellom de gode, lange samtalene, selvsagt, benker oss foran hver vår elektroniske dings om kveldene. Noen kvelder, ihvertfall...
Jeg ler også av flere innlegg som påpeker menns glede over diverse sci-fi, og serier befolket av skapninger med bulkete panner. Si hei til Mr. Pafrika dere, for her har dere en tvillingsjel!
Hå nei, det er ikke bare monsterkrabber som trekker, må vite.

Inspirert av denne milde manne-harseleringen blir jeg fristet til å fortsette litt til, rett og slett. Men samtidig skal det i rettferdighetens navn skrytes litt også, for det gikk maaange kvelder her i vår der Mr Pafrika ikke fikk sett en eneste monsterkrabbe, stakkars. Det kunne han takke Pafrika og Ikea for. (Men gjorde han det, tror dere??)
Jeg hadde nemlig sett meg grundig lei på soverommets evige klesrot og ufunksjonelle skap. Nå er jo ikke sånt så viktig i den store sammenhengen osv, men sånn i hverdagen er det likevel ganske irriterende å våkne og sovne i et evigvarende kleshelvetesrot. Dermed tok jeg en sjefsavgjørelse på at skyvedørsgarderobe fra Ikea skulle innkjøpes, og løse alle klesoppbevaringsproblemer i overskuelig framtid.

Det har det faktisk gjort! På soverommet altså. Vi snakker snart et halvt år siden de traumatiske ukene der soverommet ble nedmontert ned til den minste flis, for så og møysommelig bli gjenoppbygd av Mr. Pafrika og en del mer eller mindre frivillige medhjelpere. Siden den gang har det, med relativt små unntak, hersket fullstendig klesorden på soverommet. Ikke en undikk på villspor, engang!

Veien til dette ordensmessige shangri-la var imidlertid ikke bestrødd med roseblader. Jeg minnes første kvelden, der jeg med rørende naivitet la alle klærne ut på et laken over sengen, og uttalte at når vi er ferdige i kveld, så løfter vi bare lakenet med klærne i vekk, og så henger jeg alt på plass i morgen.

Ikke akkurat.

Når Ikea skriver at du må sette sammen møblene selv, så tuller de ikke! Skapene våre var demontert ned til den minste glassplate, og håpet om at dørene skulle være relativt hele, forsvant som dugg for solen i det pakkene ble åpnet. Heldigvis har vi både barn og hund, så Pafrika kunne med den beste unnskyldning trekke seg tilbake til omsorgsplikter. Sjelden har vel hunden fått så mange og lange kveldsturer!

Uansett, etter mange og lange arbeidstimer for en ikke altfor begeistret Mr. Pafrika, stod omsider skapene ferdig i all sin herlighet. (Her vil jeg bare legge til at om noen akkurat nå skal til med å montere stammene til nevnte ikeagarderobe, og ikke har takhøyde særlig over 2.20, så skru opp stammene stående! Skuffelsen vil nemlig bli stor når en har skrudd dem sammen på gulvet, og skal reise dem opp. For det går ikke. Nettopp, taket er i veien.)

Dessverre var dette lenge før Belkinien slepte en noe motvillig (haha!) Pafrika med seg til Blogglandia, og jeg har derfor ingen før-bilder. Men etter-bilder har jeg, og de viser jeg med glede:




Som dere ser, her skinner solen inn vinduet og kaster skygger fra den store, gamle eiken i den store, gamle hagen min, der den store, hvite og velholdte gamle villaen min ligger, inn på det fine nye skapet mitt.
Nesten iallefall, og det får duge.

Men innsiden er om mulig enda bedre, og gir en mulighet for ordning och reda som jeg sjelden har vært i nærheten av, og som dessverre ikke representerer resten av huset.
Pafrika Og Belkini presents: Pafrikas del av skapet:




De som synes det er for drøyt å publisere innsiden av klesskapet sitt, har nok aldri opplevd gleden av å gå fra det totale klesanarki til et strengt og velfungerende ordensregime! Dere får isåfall klikke dere videre umiddelbart, for verre skal det bli. Her kommer nemlig Mr Pafrikas del av skapet:




Ja, hva har vi her da? En ullpampers og en solkrem, en turkopp og et knekkebrød. Diverse mobilladere, og badesko, tror jeg. Mr. Pafrika ser ut til å være beredt for alle eventualiteter, med andre ord.

Håhå, jeg har mer på lager kan dere tro, men jeg vil nå bare for sikkerhets skyld presentere dagens innlegg for Mr. Pafrika før jeg eventuelt fortsetter. Jeg har nemlig flere prosjekter på gang, der planen er at Pafrika delegerer, mens Mr. Pafrika utfører. Raskt og effektivt, og uten sure miner. Derfor stopper jeg nå, hehe.

Fin dag til alle som stikker innom!

Forsømmelser på alle plan

Det humres litt i krokene i det Pafrikaske hjem for tiden. Mye av humringen står Mr. Pafrika for, der han sitter lykkelig plantet foran TV'en og en eller annen åndssvak Discoverykanal om menn som drar de merkeligste skapninger opp fra havet, mens de skriker, banner og sjikanerer hverandre på ulike måter. Kameraet er ofte dekket av sjøsprøyt, noe som gjør bildet litt uklart, men det gjør igrunnen ikke mye fra eller til for programkvaliteten, spør du meg. Bannende, drikkende og spyende fiskere kan gjerne være litt blurry.

Men det gjør ikke Mr. Pafrika. Spør meg, altså. Han spør sjelden om hva jeg mener om hans valg av TV underholdning, for det trenger han ikke å lure på. Den pleier jeg nemlig å gjøre klinkende klar hver gang han benker seg foran skjermen.

Men ikke i det siste! Og derav den tidligere omtalte humringen.

Årsaken er nemliog Pafrikas nye hobby.
Har det blitt lest mange bøker i det siste? Nei.
Har det blitt brodert, strikket og sydd? Tja, ikke på langt nær så mye som planlagt. Men en viss produksjon har det vært, blant annet denne bursdagsputen sydd på impuls og rekordtid, om jeg må be.





Denne gangen strøk jeg faktisk produktet før jeg leverte det fra meg. Og hele prosessen, fra ide til utføring, via banning og steiking og en symaskin som streiket på siste sømmen, og videre frem til avlevering - gjennomført på to små timer! Og da rakk Pafrika også å iføre seg både kjole, aftenmakeup og høye hæler, samt raske med seg en pose øl og Mr. Pafrika.

Det, folkens, kaller jeg å perse.


Men tilbake til humring og Pafrikas intellektuelle og familiære forsømmelser.
Har det i den anledning blitt tilbragt ganske så mye tid i sofaen med PC'en i fanget?
Jepp.
Det skyldes nok ene og alene mitt nye statsborgerskap i Blogglandia. En følge av dette er at jeg bare smiler vennlig til Mr. Pafrika når han kommer inn i stuen, og kaster håpefulle blikk mot TV'en. Gå og sett deg, sier jeg, og ta på deg øretelefonene, og så ser du om det er noen fulle fiskere som fanger noe ekkelt fra sjøen.
Sekunder etter humres det lykkelig borte fra TV kroken, i takt med at muterte monsterkrabber får armer, bein, klør og tentakler røsket av seg av muntre sjømenn med 3 i promille.

Dermed har vi det gående, med hver vår favorittaktivitet for tiden. Belkinien settes ut på legd til ulike naboer, stakkars. I kveld hadde imidlertid tenkt å kompensere kraftig med pizza, film og en god gammeldags lørdagskos. Men jammen er hun ikke invitert på konsert, av greie naboer som tar ansvar for den kulturelle oppdragelsen. Hurra! Bloggings til mor, havfiske til far, og kultur til barnet. En vinn - vinn - vinn situasjon, med andre ord!

Fin lørdagskveld til alle gale bloggejenter/gutter der ute - og de stakkars, forsømte familiene deres!

...og awarden går videre til....

Som alle dere som har tittet innom oss de siste dagene vet, er Pafrika Og Belkini de heldige og lykkelige mottakere av awarden

"Jeg er noens absolutt nr. 1 mest inspirerende blogger",

heretter for enkelhets skyld referert til som

Namastes Vandreaward fra bloggen Kreativ♥Impulsiv.

Awarden fikk vi av skjønneste Andregasellen i bloggen Gasellene, og selv om jeg regner med at alle som er innom meg kjenner godt til Gasellene, vil jeg likevel komme med en sterk anbefaling om å ta turen inn til disse langbente (å, joda), kreative og vittige skapningene!

Meg og Belkinien sier tusen takk - vi er rett og slett grådig glade, og veldig, veldig takknemmelige!

Vi er ikke mange ukene gamle i Blogglandia, og jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle finne meg så godt til rette her! Jeg er nemlig ikke en sånn overvettes positiv smil-til-verden-og-den-smiler-tilbake - jente, men den genuine positiviteten og rausheten jeg har møtt her inne er jo bent frem bare både gledelig og rørende, og umulig å ikke bli litt grepet av.

Som Andregasellen også skriver litt om, er Blogglandia et sted man oppsøker for å få og hente inspirasjon, positivitet og masse, masse hverdagsglede.
Litt overflatisk, kanskje? tenkte jeg før jeg selv ble en del av det.
Men det synes jeg ikke i det hele tatt lenger. Uforpliktende ja, men så uforpliktende at det ikke er noe behov for å kommunisere noe som helst som en ikke mener. Er det noe man ikke liker, er det bare å klikke seg videre til noe annet som faller bedre i smak, for her inne er det virkelig litt av hvert - og det mener jeg som et udiskutabelt kompliment.

Nuvel, nok bloggementalitetsskryt, her inne er vi nok uansett alle hjertens enige om at Blogglandia ruler.

Nå er det altså meg og Belkinien som har gleden og æren av å sende Namastes Vandreaward videre! Når jeg skriver "meg og Belkinien", mener jeg vel egentlig kun meg. Men Belkinien er informert, om ikke annet. Jeg fikk umiddelbart en ide om hvem neste mottaker måtte bli, men har likevel tenkt hardt og lenge. Det er nemlig så mange jeg liker, og ofte titter innom her inne, at skal jeg velge bare ut fra det, blir valget helt umulig. Jeg har derfor lagt til grunn noen andre kriterier i tillegg.

Selv er jeg glad i både å lese og skrive, og derfor liker jeg ekstra godt blogger med litt tekst i tillegg til bildene. Vittige tekster er jeg ekstra svak for, og en av grunnene til min begeistring for både Gasellene og Kreativ ♥ Impulsiv. Gode tekster er et av mange kjennetegn på neste awardmottaker, i tillegg til besittelse av riktig så imponerende kreative og kunstneriske evner. En liten flik av awarden har jeg nesten lyst til å rive av, og gi til hennes mor. Hun har sitt eget lille veldedighetsprosjekt på bloggen sin, der inntektene uavkortet går til nødhjelpsarbeid i Uganda.

Dermed har nok mange lesere allerede resonnert seg frem til at neste mottager av

er

Barbros lille atelier!

Barbro er ikke fullt så fersk som Pafrika Og Belkini, men har snart holdt til i Blogglandia et års tid. Hun er rene multikunstneren spør du meg, og produserer både i tekstil, søm, strikk og hekling, blant annet. Her er en smakebit av hva Barbro har å by på, og alle anbefales selvsagt et besøk hos henne!

Disse lager hun selv, tekstilkunstneren!

I samme slengen vil meg og Belkinien anbefale alle som er innom her i dag å titte innom til Barbros mor og damen bak bloggen SMYKKAS. Her kan dere handle perlebokmerker handmade by SMYKKAS, og samtidig støtte hennes veldedighetsprosjekt i Uganda. Anbefales.

Barbro, du får awarden av alle årsakene jeg listet opp over, og rett og slett fordi jeg blir glad av å lese det du skriver, enten det er på bloggen din eller kommentarene du legger igjen hos meg.
Nå er vandreawarden din til å sende videre, og for at vi skal kunne følge dens vandring gjennom Blogglandia må du linke til Namastes opprinnelige innlegg her.

Gratulerer!

Deilig, deilig skulking!

Pafrika liker å tenke at alle mennesker er født med unike talenter. Noen nyttige, noen mindre nyttige, men dog, talenter.
Jeg tror jeg har et talent for å sove. Jeg kan nemlig sovne veldig fort, og nesten hvor som helst. Er jeg glad og lykkelig - sovner uten problemer. Trist og tråkig - sover meg vekk fra elendigheten, og sovner om mulig enda raskere.
Nå er det selvsagt, også for et naturtalent som meg, noen skjær i sjøen på vei til drømmeland. Snorking for eksempel. Det verste med snorking er at den utløser irritasjon. Og irritasjon er en av søvnens verste fiender. Det er helt umulig å sove når det syder og koker innvendig, og bobler og surkler ved siden av. Grr.

Nuvel.
Noe jeg tydeligvis ikke har så stort talent for, er å holde meg til saken og å fatte meg i korthet. Alt talentpratet skulle nemlig lede til et av mine andre talent, som fritt får utfolde seg i dette øyeblikk - nemlig skulking!

Å, jeg elsker skulking!
Skulking er ikke bare å ha fri - å nei, det er så mye mer enn det! Skulking forutsetter nemlig at en skulle vært et annet sted, eller gjort noe annet - men det gjør/er man ikke, og dermed har man fått litt ekstra tid som man ellers ikke ville hatt!
Dere er med, ja? Selvsagt må skulkingen ofte innarbeides igjen senere, noe som igjen tar tid fra noe annet. Men da kan for eksempel dette annet være noe man har lite lyst til å gjøre, som å støvsuge eller å pante flasker eller andre urkjedelige ting. Dermed har man en vinn-vinn situasjon, spør du meg! Først ren og uforfalsket skulkeglede, og så glede over skulking av kjedelige ting, i tillegg til deilig god samvittighet fordi man tross alt får arbeidet (det en skulket, altså) gjort!

Ja, jeg er nok en fryd å bo med!

Så, i dette øyeblikk bedriver jeg altså skulking. Mmmmmm, anbefales! Jeg benyttet anledningen til å vise litt bilder av den fine....jepp, terassen min! Men ikke et ord om beising, det lover jeg.




Den fine hagekommoden under er egentlig nabokåna sin, men i fosterhjem hos meg på ubestemt tid. Det er en veldig fin løsning når en har fine ting, for liten plass, vansker med å kvitte seg med ting og greie naboer!





Tilbake til skulking, så la meg ile til med å informere om at det ikke er jobb jeg skulker, når jeg nå tusler rundt og gjør fint lite en vanlig tirsdags formiddag. Nei, jeg skulker studier, og det går bare ut over meg selv, det kan jeg forsikre om. Og så går det nok litt utover støvsugingen, men det tar den nok med stoisk ro, for det er den så vant til.


Ytre omstendigheter gjør at denne skulkesekvensen dessverre går mot slutten. Men før jeg tvinges til å gjøre litt nytte for meg igjen, vil jeg anbefale alle som er innom her å gå strake veien videre til Namaste sin blogg Kreativ♥Impulsiv. Hun lyser ut en helt spesiell bloggaward i dag, og det blir spennende å se hvor den ender opp. Dessuten er det maaange andre grunner til å besøke Kreativ♥Impulsiv - stikk innom og se selv!

Terassen er beiset og beseiret!

Jepp - det e med stolthet og glede jeg kan meddele at i slaget om terassen var det Pafrika som trosset både værguder og dommedagsprofetier (fra en viss fargehandler) og gikk av med en strålende seier!

Ja, no e eg glad, altså!

Planen var jo allerede spikret da jeg skrev forrige innlegg her, men samme kveld fikk jeg en utrolig god ide for å maksimalisere beiseforholdene! Jeg tenkte litt på nattedoggen nemlig - hva gjør den?
Jo den kommer og legger seg på alle overflater, slik at alt blir vått... Hm. Men hva om noe ligger oppå overflatene, og blir vått istedenfor?!

En usvikelig logikk, spør du meg. Dermed var det altså ikke bare Belkinien som ble pakket godt inn den kvelden:





I valget mellom rykter om sviktende mental helse og beiseklar terasse, gikk sistnevnte av med en soleklar (haha!) seier. Og jeg ble belønnet - morgenen etter stod jeg nemlig opp til våte tepper - og under, utrolig nok - tørre terassebord!

Resten vil jeg si gikk som en lek. Jeg måtte blande ut beisen med en litt hvitaktig jeg hadde stående for å få nok, og resultatet ble slett ikke verst! Selvsagt måtte prosessen bloggifiseres og dokumenteres for all ettertid, for dette har vært lang dags ferd mot beiset terasse.





Litt spennende var det mot slutten av beisingen, for det var ikke mange milliliterne igjen i spannet når siste planken ble dekket. Her er det ferdige resultatet, og jeg har full fortsåelse for at dere muligens snart er like lei beisegnålet mitt som en viss malebutikk, men jeg lover, nå er det snart over!





Som dere ser av bildet, sjelden og deilig sol i Bergen! Og i skrivende stund er det gått 24 timer fra avsluttet beising, så nå kan regnet bare komme.
Det gjør det nok også, tolker jeg skyene over her riktig.

Snart skal den rosa benken, fine gamle blå hagekommoden og alle krukkene på plass igjen, og gresset skal få reise seg der møblene har stått, slik at det kan klippes. Jepp, estetikken skal være hjertelig velkommen tilbake!

Jeg tok meg en runde for å klippe vekk alt det visne på rosene, og avslutter med et bilde helt fri for både beising og terasse





Helt til slutt må jeg si tusen takk for all oppmuntring og vittige kommentarer!
Jeg føler virkelig at vi har stått sammen både mot værguder og grettent malebutikkpersonell - og se, det hjalp!

Strålende helg til dere alle!

Å beise eller å ikke beise?

Her i det Pafrikaske hjem - eller nærmere bestemt hage - er det et prosjekt som formelig skriker etter å bli sluttført. Og for en gangs skyld er det ikke undertegnede det står på - jeg verker etter å komme i gang, for å slippe å se ut på dette hver j... dag



Hunden ligger ikke alltid der, men ellers har dette begredelige synet møtt meg hver enda dag i snart fire uker. Og hvorfor? Jo, fordi det tydeligvis er helt forbanna umulig å få 24 timers oppholdvær i denne byen.
Grr.

Hver dag det har vært såpass med sol at jeg tenker terassen muligens er beiseklar igjen, springer jeg optimistisk og samvittighetsfullt ut med plastbit og teip for å ta den forskriftsmessige fukttesten.
Den har ofte skuffet meg.

Testen består i (dette er informasjon fra høyeste malerhold, og malere skal neimen ikke ha på seg at de tar lett på faget sitt) å teipe en plastbit til terassen, passe på at det er helt tett, og vente i spenning noen timer for å se om det har dannet seg dugg på plasten.
Det har det som oftest.

I påvente av det hittil alltid doggete resultatet, ringer jeg min nærmeste malingsbutikk, som allerede er begynt å bli drita lei meg, I assume. Samtalen forløper gjerne slik:

Pafika: - hei, det er meg med terassen igjen

Sur malemann:- å. Hei, ja.

P: -tror du jeg kan beise i dag, hvis plasttesten er tørr?

SM: - det er risikabelt.

P: - ja, men på time-for-time varselet på yr har de meldt opphold til kl 19 i kveld, og da har jo beisen 7,5 time på seg. Tror du ikke det holder?

SM: - nei.

P: - er du helt sikker? Hva er det verste som kan skje, da?

SM: - det blir stygt og skjoldete (tenker: også har vi det gående med deg på telefonen igjen). Det beste er nok å vente til våren.

P: Men det vil jeg ikke. Dessuten, nå er det jo allerede veldig stygt og skjoldete, siden jeg allerede har beiset og vasket av igjen en gang. Det blir sikkert ikke verre enn det, tror du?

SM: - vet ikkje.

P: - greit. Jaja, takk for hjelpen. Snakkes i morgen

SM: - (sukk)

Greit, de er lei meg, men jeg er faktisk ganske så drita lei de også. Synes de er ganske mutte blitt etterhvert, og veldig negativt innstilt til min optimistiske holdning til påkrevde tørketid.

Så i dag har jeg gjort noe lurt! I påvente av at plastbiten jeg nettopp klistret ut skal skinne duggfri mot meg om en times tid, har jeg ringt en annen fargehandel! Der snakket jeg leeenge med en kjempehyggelig gammel mann (som jobbet der, håper jeg), som ikke var på langt nær så firkantet angående tørketid, og heller ikke så risikoorientert som disse unge jyplingene i butikk 1. Han mente at hvis jeg begynner en time før solen kommer på terassen i morgen, så tørker det fint til kvelden. Og med tørr (nok) terasse mener han at det ikke er synlige dammer på den.
Haha! Endelig litt medgang her. I morgen skal forelesning skulkes, og terassen beises for siste gang, hvis alle gode makter kan bidra bare ørlite granne.

Den lille stemmen i hodet mitt som sier at den gamle mannen bare hjelper meg i å lure meg selv, får bare fortsette å gnåle - eg tar sjansen!

Pliii- hiii - hiiis ikke la meg måtte står ute å skure terassebeisen av igjen to ganger samme sommer! Sist gang syntes Belkinien så synd i sin frådende mor som spylte og bannet og freste der ute, at hun faktisk tok seg en kost og kom ut og hjalp til. Som en bonus lærte hun imidlertid mange nye stygge ord.

Er det noen av dere der ute som kan en antiregndans eller lignende, er morgendagen dagen for å ta seg en svingom!

Fin, varm og solfyllt ettermiddag til oss alle!